Et bilkræsj, en naturkatastfofe, en sykdom, ja til og med et biestikk og så uendelig mye mer.
Jeg har en liten frykt som lurer seg frem i nattimene, og når jeg leser eller hører om andre som det har skjedd tragiske ting med. Jeg er livredd for at Malin skal dø. Forsvinne fra meg, begraves i jorden og aldri blitt kost med igjen.
Noen kvelder er det så intenst at jeg sjekker til henne flere ganger i løpet av natten, er det veldig ille tar jeg henne inn til meg så jeg kan høre at hun puster.
Når hun har antydninger til sykdom er jeg på google og googler symptomene til det ikke er mer å lese.
Alt i fra medisinene hun hadde måtte brukt, til rare sykdommer med navn jeg ikke klarer å uttale en gang.
Jeg har mistet to kusiner som var på min alder i kreft. Det er arvelig, og det går på enten bare jentene eller guttene.
Jeg har mange søsken, og stor familie, for ikke å snakke om mange andre jeg er glad i.
Jeg er livredd for å miste dem. Kan grine i timesvis bare av tanken på å miste noen av dem i kreft eller andre ting.
Når jeg var liten flyttet jeg masse, jeg gikk på ni forskjellige skoler på ti år.
Flyttet ofte flere ganger i året, og har bodd både hos mamma, pappa og fosterforeldre.
Nye skole, nytt rom, nye lærere, nye bestevenninner, nye uvenner og mange mange vonde følelser.
Jeg sa jeg elsket det, men jeg hatet det. Jeg hatet å pakke, hatet å pakke ut og redselen for å ikke finne nye venner.
Jeg hatet mest følelsen av å ikke høre hjemme noe sted og følelsen av å være en verdiløs ball som ble kastet rundt til den som hadde mest ork tid og penger til å ta vare på meg. Jeg har ikke en plass jeg kan si jeg kommer fra, jeg har bare "litt over alt" å komme med. Stavanger er der jeg hovedsaklig vokste opp, men vi var innom Sand og Kristiansand også, før jeg endelig fikk slått meg til ro i Øvrebø.
Tonje skal flytte, og det vekket masse følelser jeg har stengt inne lenge.
Følelsen av å miste noen. Jeg har ikke kjent på den følelsen, ikke tillatt meg å sørge over alle de tapte vennene og alt jeg likte med de forskjellige stedene.
Ikke gitt meg selv lov til å kjenne på det å være lei meg over å måtte finne nye venner for n´te gang, og ikke gitt meg selv lov til å bli virkelig glad i noen, og stole helt på dem.
Har bært en følelse av "det er ikke vits i å bli for glad i noen, jeg mister dem uansett" så lenge jeg kan huske.
Nå har jeg en trygghet i livet, og det er Malin. Hun har jeg uansett, hun vil alltid være en del av meg og jeg vil alltid ha henne. Derfor kommer denne store altoppslukende redselen for å miste henne. Miste den ene tingen i livet mitt som er bunnsolid og trygg uansett hvordan jeg har det.
Tror ikke ord kan beskrive alle følelsene jeg har hatt opp igjennom, alle skuffelsene og alt sinnet som har bygd seg opp.
Jeg har kommet til et punkt hvor jeg har innsett at jeg må snakke med noen om det, og gi meg selv lov til å reagere.
Få lov til å skrive at barndommen min ødela meg på mange måter, så jeg kan få fred til å bygge meg selv opp og bli meg selv uten vonde barndomsminner og bortgjemte følelser som konstant gnager i bakhodet.
Malin er min time out. Når jeg er med henne er det kun henne det dreier seg om, jeg klarer å legge bort alt mitt og bare fokusere på henne. Tryggheten jeg finner i at jeg skal gi Malin den barndommen jeg aldri fikk, stabilitet og muligheten til å si at "jeg kommer fra Øvrebø, der har jeg bodd hele barndommen" gir meg håp i hverdagen, og livsglede som ikke kan beskrivers.
Jeg skal være den som alltid er der, og som alltid stiller opp uansett hva det gjelder.
Det kan virke som store ord, men den følelsen det gir meg å vite at jeg kan klare dette er faktisk terapi i seg selv.
Jeg får håp av det, jeg ser at jeg kan bygge det lille mennesket jeg har skapt til å bli en trygg og god person med en god barndom bak seg. Jeg har masse god familie rundt meg, familien til Roger har vært helt fantastisk oppi alt, stiller opp når vi trenger det, og viser tydelig at de liker Malin og er glad i henne. Roger er en fantastisk far som også stiller opp på alle måter, elsker Malin betingelsesløst og er der for både meg og henne.
Sånn som ting er nå må jeg bare ha meg selv og Malin, jeg og Roger kan kansje "fikses" senere, men nå er det jeg som trenger å fikses og bli ferdig med ting.
Jeg kjenner jeg har utsatt det alt for lenge, drøyer den telefonsamtalen jeg burde tatt for lenge siden.
En telefonsamtale som kan gi meg en psykolog. En psykolog som kan hjelpe meg å pusle sammen barndommen, og kansje finne frem de gode minnene, for akkurat nå dominerer de dårlige.
Jeg må tillate meg selv å skuffe folk. Skuffe mamma, skuffe pappa og ikke minst skuffe meg selv.
Jeg er egentlig veldig, veldig sint. Og veldig skuffet og såret.
Føler meg sviktet på så mange måter, og på en måte litt ødelagt og håpløs.
Jeg vil ikke være det. Jeg vil tilgi og lære å leve med det, snu det til noe enda mer positivt.
En fordel jeg har hatt med å bli selvstendig veldig tidlig er at jeg er blitt veldig fort "voksen".
Jeg tenker på en annen måte enn jevnaldrede, og lever livet til en 30åring.
En dag i uken får jeg muligheten til å være litt 17. Det er samværsnatten til Roger og Malin.
Da får jeg gjøre akkurat det jeg føler for. Vil jeg på fest så går jeg på fest, vil jeg sitte hjemme og blogge eller ha besøk - ja, da gjør jeg det.
Den ene dagen i uken gjør at jeg kan møte hverdagen med et smil, og nytt pågangsmot til alle pliktene og tingene som må gjøres hver eneste dag. Det er et privilegium jeg setter ufattelig stor pris på å ha.
Det er nemlig noe Roger og Malin har rett på, så jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet heller.
Det er utgjør hele forskjellen. Går jeg ut en kveld uten å føle at jeg har fortjent det ødelegger det igrunnen store deler av kvelden, og samvittigheten gnager litt i bakhodet.
Heldigvis har vi et kjempe godt samarbeid om Malin, så hvis jeg har behov for en kveld til å tenke eller ordne noe så er alt veldig fleksibelt. Han stiller opp, noe som betyr med enn ord kan beskrive.
Vi har enda noe spesielt, noe som ikke kan settes ord på. Jeg er veldig glad for at akkurat han er pappaen til Malin, selv om jeg av og til er så sinna på han at jeg ikke hadde tatt fem flate øre for å klappe til han.
Nå har heldigvis ikke det skjedd enda ;-)
Vil bare si til mamma og pappa at dere ikke skal ha dårlig samvittighet.
Det er ikke det dette dreier seg om, det dreier seg om meg. At jeg skal få komme videre, og bli ferdig med tingene som har skjedd opp igjennom. Få skrevet det ned, sagt det og få det ut.
Jeg er veldig takknemlig for at jeg har dere, og er glad for mange av de vanskelige valgene dere har tatt.
Og ikke minst Jan og Ragnhild, samt familien deres som har fått meg til å føle meg som en av dem så lenge jeg kan huske.
J&R er forresten de som var fosterforeldre, og som jeg har vært i avlastningshjem hos fra jeg var 1,5år hvis ikke jeg husker feil. Nå har vi fortsatt god kontakt, selv om det er en god del mindre enn før. Noe som egentlig er ganske naturlig med tanke på at vi begge har barn å ta oss av.
Dere skal hvertfall ha mye av æren for at jeg er så oppegående som jeg er!
Kommer kansje til å angre på dette innlegget, eller slette det.
Men det er ærlig, og det er fra langt inni meg. Jeg trenger å få det skrevet ned, og jeg håper på en måte at det kan være litt lettere for dem som har hatt det på samme måte når de kan identifisere seg med meg og ikke føle seg alene.
Nå skal jeg fokusere på at jeg har et sted å kalle hjemme, gode mennesker rundt meg, alt jeg trenger og ikke minst verdens beste Malin ♥
Retards having fun. Hva skal jeg gjøre uten deg Tonje ?
31.mai.2010 
@
