Fra innsiden (Linn Thorsen)

Gjesteinnlegg: Spontanabort

Fra innsiden 04.nov.2009 12:33 68 kommentarer

� miste et barn er vel det verste en mor kan oppleve.
I mitt tilfelle er det et s�r som aldri kommer til�� gro, en rift i hjertet som�verken kan sys eller fikses p�.
Vonde minner og skyldf�lelse, savn og en stor lengsel over barnet mitt som jeg ikke fikk b�ret frem.
Noen mener at det � miste et uf�dt barn ikke er like tungt som � miste et barn som har kommet til verden,og som br�tt ble revet bort. Uansett om du har mistet et uf�dt barn, eller et barn med lange leve�r p� seg, s� er det t�ft og en stor sorg som ligger over tapet, men bare p�
forskjellige grunnlag.
Jeg fikk ikke en sjanse til � se barnet mitt, holde det, f�le varmen eller dele min kj�rlighet eller omsorg med barnet.
Jeg fikk ikke noen minner � holde fast med, ingen bilder � se p�. Jeg har ingenting etter barnet mitt. INGENTING!
�
Jeg var gravid i 10 svangerskapsuke, og noen vil vel ogs� si at barnet mitt ikke hadde vokst seg til et barn p� denne tiden,at det bare var et
embryo. Og ja, det var bare et embryo, men i mine �yne var det babyen min.
�
Jeg ble gravid etter at kj�resten min kastet p-pillen min i vasken. Dette var nok til at det ble et svangerskap ut av det.
Og hvis noen lurer p� hvorfor kj�resten min kastet p-pillen i vasken, var det fordi akkurat den dagen, var han EGOISTISK med store bokstaver.
Kj�resten min jobbet p� havet, og var nesten ikke hjemme p� flere mnd.�Dette slet selvf�lgelig p� forholdet v�rt,
siden vi ikke var sammen, jeg ble lei av � vente og sa at jeg ikke orket � v�re alene i forholdet lenger.
Da ble han redd, og da han kom hjem kastet han p-pillen og hadde en tanke om at hvis jeg ble gravid, s� m�tte vi v�re sammen.
�
Noen f� uker etter dette var jeg p� fest sammen med en veninne. Jeg var s� uheldig at noen puttet stoffet GHB i drinken min, og jeg ble
kraftig dopa ned. Det var da barnet som i min uvisshet l� i magen min�reagerte som fy. Jeg l� i flere timer � kastet opp. barnet mitt reagerte s� sterkt p� denne giften og dette ga utslag.
I ukene som gikk var jeg kvalm og hadde alle symptomer p� at jeg var gravid. Men jeg var s� utrolig redd for sannheten, og overbeviste meg selv om at jeg ikke var det. Egoistisk�nok�s� tok det lang tid f�r jeg trolig men sikkert godtok sannheten og tok en test.
Den ga negativt utsalg. Jeg forholdt meg til dette,men symptomene var der enda, og ble bare sterkere og sterkere. Mensen uteble i 2 mnd, og n� var jeg sikker i min sak. Alle tankene rundt dette stresset meg, jeg var livredd, og tenkte ikke p� annet. Jeg sa til b�de min mor og svigermor at jeg var gravid,
resultatet av det var at jeg fikk motgang p� alle punker. (utdanning/�konomi/stabilt forhold osv). Tanken p� et barn skremte meg, det var ikke det at jeg ikke f�lte meg klar,eller at jeg ikke hadde blitt en god mor, men at ingen av de n�rmeste �nsket barnet mitt til verden.
Jeg henviste meg til jordmor og tok ny graviditetstest, denne gangen var resultatet fortsatt negativt, noe jeg ikke fikk til � stemme.� Vi ble enige om at jeg skulle ta ny test om en uke, da jeg i utganspunktet ventet mensen p� denne tiden.
En uke etterp� da jeg satt p� skolen fikk jeg forferdelige smerter og begynte � bl�, jeg trodde det var mensen som kom, men hadde aldri hadd slike voldsomme og rielignende smerter. Det var s� vondt at jeg ble liggende gr�tende p� badgulvet p� skolen�store deler av skoledagen.
�
Da jeg kom hjem spontanaborterte jeg, jeg fikk se mitt avd�de embryo, med armer, ben, hode og �yne. En livl�s "celleklump" .
Tiden etter dette kan jeg ikke forklare. Det har g�tt 9 mnd siden dette skjedde, men sorgen er like stor, og hver gang jeg har et �yeblikk� for meg selv, renner t�rene som en elv nedover kinnenne mine. Jeg skylder p� meg selv for dette, og sliter mye med skyldf�lelse.� Alt fra "hva om" og "hvis at" er store faktorer i hverdagen min. Hadde jeg kunne reagert tidligere, kunne jeg ha reddet barnet mitt. Det er s� mange faktorer som spiller inn om hva jeg kunne gjort og hvordan jeg kunne gjort det for � beholde barnet.
�
I ettertid fikk jeg vite at om ikke barnet hadde reagert slik det gjorde den gangen jeg ble dopet ned, s� hadde jeg trolig ikke v�rt i live n�.
Barnet reddet livet mitt, og i gjengjeld tok jeg livet til barnet. Jeg f�ler meg som et grusomt og feigt menneske.
Jeg hadde en spontanabort, men det�var ingen som henviste meg til sykehuset for utskrapning. Jeg spurte helses�ster om dette noen dager etter aborten,
og hun mente det absolutt ikke var n�dvendig. Etter to uker begynte jeg � f� feber, og gikk med kraftig feber opp til 40 grader i 6 uker.
Jeg fikk akutt legetime hos fastlegen min , og fortalte hva som hadde skjedd. Og lurte p� om jeg hadde en infeksjon og om jeg skulle p� sykehuset.
Det eneste jeg fikk hos han var resept for noe i mot influensa. Jeg var i stor sjokk og sorg, og klarte ikke � tenke klart. P� skolen fant l�rerne ut� at jeg var narkoman, fordi de syntes jeg var s� tr�tt og s� sliten ut.
�
Feberen fortsatte, og en dag fikk jeg smerter igjen, men i langt mindre grad enn f�rste gang. Det kom ut rester. Jeg kontaktet jordmor og fikk time. Denne gangen krevde jeg at de unders�kte meg, men hun mente at n�r det var kommet ut rester etter 3 mnd s� var det ikke mer.� Det eneste hun hadde � si meg, var at n�r jeg hadde hatt infeskjon s� lenge,s� var det stor sannsynlighet for at jeg var steril, og at det trolig kom til � bli vanskelig for meg � bli gravid igjen. Dette presterte hun � si til ei ung jente p� 17 �r som satt der med t�rer i �ynene og nylig hadde
mistet et barn.
�
I all disse mnd etter dette har jeg ikke fokusert p� annet enn at jeg muligens er steril, og at jeg kanskje ikke f�r muligheten til � oppleve den eneste oppgaven jeg har her i livet, og det enseste som holder meg her, nemlig � bli mor.
�
N� tidlig�i august fikk jeg nok en gang ut noe som lignet de f�rste restene. Og i tiden etterp� har jeg hatt store smerter i livmor, og bl�dd annen hver dag.� Jeg har p� nytt gitt helsevesenet en ny sjanse til � hjelpe meg, og n� sitter jeg og venter p� � f� time p� ultralyd.
N� skal noen hjelpe meg, med � finne ut hva som skjer, og om systemet mitt har tatt skade av infeksjonen.
Jeg fikk ogs� p�vist infeksjon i livmortappen for noen uker siden.
�
UANSETT! Jeg ber alle unge menn der ute om � tenke dere om f�r dere finner p� noe s� dumt som � kaste kj�restens p-piller.
Og til alle jenter og kvinnfolk ! IKKE V�R LIKE EGOSITISK SOM MEG,MED � LA TIDEN G� S� LANGT AT DET ER FOR SENT.
Akkurat n� skulle jeg ha holdt et barn i armene mine, men p� grunn av at jeg var livredd og feig,og ikke ville innr�mme sannheten for meg
selv, m�tte noe lite og uskyldig gi opp inni meg. Jeg har opplevd s� utrolig mye f�lt i livet mitt. Men har aldri hatt slike sorger som dette tapet over det uf�dte barnet mitt!�
�
�

Legg gjerne igjen en kommentar

Fra innsiden: Samlivsbrudd

Fra innsiden 01.nov.2009 21:44 27 kommentarer

Historien er ikke�fra mitt liv, men sanne historier leserne mine har sendt inn.

Min historie er kanskje ikke det v�rste som kan skje i et menneskets liv, men det er noe flere og flere barn g�r gjennom, nemlig et samlivsbrudd mellom foreldrene. Det er 10 �r siden n�, jeg var 8 �r gammel og jeg skal pr�ve � fortelle hvordan det var s� godt jeg kan.
�� Jeg husker at jeg sto i stua, mamma og pappa kranglet. Det bildet har festet seg hos meg og jeg har sett dem krangle mange ganger etter det ogs�, men dette bildet husker jeg s� utrolig godt. Jeg vet ikke hva de kranglet om, men jeg f�lte meg usynlig. Hvorfor var mamma og pappa sinte p� hverandre? Var det min feil? Hallo? hvorfor krangler dere? Ser dere ikke at jeg st�r her? Jeg visste at noe var galt, men det var ingen som ville si noe til meg.
�� Mamma og pappa forklarer at de skal skille seg, jeg forsto nok ikke helt hva det betydde f�rst, men for dem tror jeg det virket som om jeg tok det ganske greit. Jeg var ikke den som for alt i verden pr�vde � f� dem sammen igjen. Innerst inne skj�nte jeg at det ikke nyttet, det var over. Men en ting jeg aldri skj�nte var hvordan to mennesker som elsket hverandre h�yt nok til � gifte seg og f� to barn plutselig kunne hate hverandre.
De pr�vde � gj�re overgangen for oss s� myk som de kunne, det skal de ha. Mamma skaffet seg en leilighet i n�rheten, og pappa bodde p� sommerhytta til tante. De bodde annehver uke i huset v�rt, alts� var det mamma som bodde med oss den ene uke og pappa den andre. P� den m�ten slapp de � se hverandre annet enn n�r de byttet, og broren min og jeg slapp � flytte oss. Men hver gang de skulle bytte, var det noe de kranglet om. Jeg hatet � se dem krangle, det skrek inni meg at de m�tte slutte. Ofte var det over filleting, eller noe ang�ende oss. Jeg ville ikke at de skulle hate hverandre, for det var det de gjorde - de t�lte rett og slett ikke trynet p� hveradre. Etter hvert ble denne l�sningen for tungvinn for foreldrene mine, og da seperasjonstida var over, skulle de selge huset.
�� Jeg var fortvilet, dette var huset mitt, der jeg hadde bodd hele livet. Jeg ville ikke at noen andre skulle f� huset mitt, og jeg ville ikke bo noe annet sted. Da pappa sa at det skulle komme noen for � se p� huset sa jeg at jeg skulle si til alle som kom her at de ikke m�tte kj�pe det, jeg skulle si at det var mugg og r�te og at det var et skikkelig d�rlig hus. For huset, det var mitt. Heldigvis skj�nte pappa dette og han bestemte seg for � kj�pe huset selv. Han eide jo halvparten av huset, s� han kj�pte den andre halvparten av mamma.
�� Da de skulle bestemme hvordan de skulle fordele tida med oss, bestemte de seg heldigvis for delt omsorg, og at vi skulle v�re like mye hos begge to. S� derfor begynte den store flytteferden. Det f�rste �ret var det annehver uke, etter hvert ble det 2 uker hos hver. Pakke inn, pakke ut. Hver fredag var byttedag. De bodde ikke langt i fra hverandre, men det var likevel et ork. Jeg gruet meg alltid til hver fredag, for da m�tte jeg flytte, og da var det ofte at de kranglet. Jeg ville bo p� ett sted, jeg ville ikke ha to hjem, to rom. Ovenfor vennene mine s� skr�yt jeg, jeg hadde jo to rom � boltre meg p� og jeg fikk dobbelt av en del ting. Men innerst inne ble det til et slags hulrom. Jeg ville ikke v�re delt i to, en del hos mamma og en hos pappa. Jeg ville v�re hel.
�� Jeg har alltid v�rt glad i dyr og jeg var sjeleglad da jeg fikke en kanin, i begynnelsen bodde den bare hos pappa, men da mamma fikk seg et hus med samboeren sin begynte jeg � ta med meg kaninen fram og tilbake. Kaninen ble som en slags bestevenn for meg, og han har betydd veldig mye for meg gjennom denne t�ffe perioden av livet mitt.
�� N�r jeg n� tenker tilbake p� det som skjedde, er det mange minner som dukker opp. Men en f�lelse jeg alltid f�r er forvirring. Jeg var forvirret fordi jeg ikke hadde ett hjem, men to. Jeg var forvirret fordi jeg m�tte forholde meg til foreldrene mine som jeg var like glad i begge to, men som ikke var glad i hverandre. Foreldrene mine pr�vde s� godt de kunne � gj�re det best mulig for broren min og meg, men skilsmisse er ingen lett ting uansett. Dessverre s� er det s�nn i dagens samfunn at flere og flere par skiller seg. Flere sm� barnehjerter blir knust. For meg har mine foreldres skilsmisse hatt direkte konsekvenser for mitt liv. Jeg har alltid v�rt glad i dyr og har alltid �nsket meg b�de hund, katt, hest osv. Men p� grunn av at jeg m�tte flytte annehver uke, var det umulig for meg � f� noe annet enn en kanin. I tillegg har det v�rt vanskelig med vennene mine, fordi om vi skulle finne p� noe har det evige sp�rsm�let alltid v�rt: ?er du hos mora eller faren din??, og det sp�rsm�let f�r jeg enda.. Jeg har blitt en delt sjel; samtidig som jeg vil utforske verden og reise mye, vil jeg sl� rot og bosette meg ett sted for alltid. Mange ganger f�ler jeg meg delt i to, og jeg har et tomrom inni meg, som ingen kan fylle.

Legg gjerne igjen en kommentar

Historie fra innsiden: Psykisk syk mor

Fra innsiden 27.okt.2009 02:29 46 kommentarer

Historiene fra virkeligheten er ikke ting som har hendt meg, men som andre sender inn for � vise hvordan ting virkelig er i forskjellige situasjoner.

Jeg sender inn denne historien for at folk skal f� vite mer om hvordan det er � v�re p�r�rende til en som er psykisk syk.��
�
Det var sommeren 08 det hele startet. Jeg var akkurat fylt 13, og jeg, mamma og pappa var p� vei ned fra hytta for � hente tante p� hurtigrutekaia. Hun skulle komme p� bes�k. N�r vi kom ned sa mamma at hun ikke orket � v�re med � hente henne. Det var helt greit det, for hun hadde i alle �r hatt problemer med �ynene s� hun ble ekstra sliten. Vi kom p� hurtigrutekaia og hentet tante. Det var godt � se henne, for det var en stund siden jeg hadde sett henne.�
�
Mamma begynte plutselig � bli rar. Hun spiste ikke og hun sov hele dagen. Jeg tenkte egentlig ikke s� mye over det. En dag oppdaget jeg at pennalet mitt l� i s�pla. Jeg lurte p� hvorfor det vat havnet der, s� jeg gikk og spurte mamma. Jeg hadde nemlig f�tt pennalet hos ei veldig god vennine for noen �r siden. Mamma svarte at hun hadde kastet det fordi det�var "svart og ondt."�Det endte opp med en kjempekrangel. Mamma begynte plutselig � vise meg alle lekene jeg hadde likt�da jeg var liten.�Jeg satt i sofaen og gr�t mens mamma puttet dukka mi i armene mine og sa at jeg m�tte�passe godt p� henne.�S� sa hun at�jeg skulle g� ned � ta meg mat. Jeg sa jeg ikke ville. Da gikk vi ned s� jeg kunne legge meg i senga mi. Hun sa�at hun hadde v�rt en d�rlig mor. Hun str�k meg p� kinnet. Ikke p� den m�ten man liker, men p� en m�te som f�ltes gal.�Jeg ropte "slutt!"�og dyttet henne litt vekk. Da hun endelig gikk fortsatte jeg � gr�te. Jeg vet ikke hvor leng jeg holdt p�, men det var det lengste og kraftigste jeg hadde gr�tt i hele mitt liv!�
�
N�r jeg stoppet � gr�te kr�p jeg ut. Mamma og pappa satt p� trappa og snakket. Pappa sa at hun ikke kunne behandle meg s�nn. Det var s� vidt jeg turte � komme ut. Jeg visste jo ikke hva mamma kunne finne p�, men jeg tok mot til meg. Pappa sa at han og tante skulle kj�re en tur p� Expert og spurte om jeg vill v�re med. Det ville jeg. Jeg ville ikke v�re alene hjemme med mamma.�
�
N�r vi kom hjem gikk tant og mamma p� hytta. Jeg syntes det var bra. Da fikk jeg tid til � tenke. Sette alt dette p� plass. N�r jeg skulle legge meg ba jeg og pappa for at mamma skulle�bli bra. Ingen av oss syntes dette var noe g�y.�Ca. 10 min. etter jeg hadde lagt meg ringte telefonen.�Jeg h�rte en uro i stemmen til pappa, og sto opp for � h�re hva det var. Det var tante som hadde ringt. Hun var p� vei ned fra hytta i bare t�flene. Mamma hadde kastet en lysestake etter henne.�Tante hadde blitt redd, bare tatt med seg mobilen og g�tt. Pappa sa at han skulle kj�re � hente henne, for s� � g� opp p�hytta for � se om alt var bra.
�
Pappa kj�rte, og jeg ble sittende alene�hjemme. Etter jeg hadde sovnet ringte telefonen. Jeg tok den. De spurte etter pappa. Jag sa bare at han ikke var tilstede og la p�. Jeg trodde nemlig det var en selger. Litt senere gikk det opp for meg at det var jo ingen selgere som ringte midt p� natta. Jeg ringte tilbake og jeg fant ut at det var politiet som hadde ringt. De fortalte meg at de hadde sendt et helikopter opp dit. Det var godt � snakke med noen andre. Politimannen virket s� grei og hyggelig.
�
Det var den lengste natta jeg�noen gang har opplevd. Pappa kom ikke hjem f�r kl. 05.30. Han fortalte at mamma hadde knust nesten alle glassene, hun hadde knust en stol, kasta ut gardinstanga. Poletiet hadde sagt til pappa at han m�tte gjemme seg i skogen n�r de skulle pagripe henne, og at mamma var fraktet til akutten p� et mantalsykehus.�
�
Dagen etter dro�jeg og pappa p� bes�k til henne. Jeg klarte ikke � snakke. Jeg bare brast i gr�t. Tenk at mamma kunne gj�re noe s�nt! I ettertid har det skjedd flere lignende episoder. Heldigvis ikke s� ille. Hun har havnet i fyllearresten flere ganger, og�drikker nesten hver kveld. Mamma og pappa skal skilles, og det er fors�vidt bra. De krangler hele tiden og det skal bli godt � f� ro.
�
Etter alt dette som har skjedd har jeg fortsatt et godt forhold til mamma. Jeg er like glad i henne som f�r, og hun er p� bedringens vei. Jeg h�per virkelig ikke dette skjer med noen av dere. .�

Legg gjerne igjen en kommentar

Fra innsiden : � bli alenemamma

Fra innsiden 14.okt.2009 13:11 39 kommentarer

Dette er historien til Silje,�mammaen til Celine.
Hun ligger p� topplisten, s� du finner henne der.
Jeg legger ikke ut bloggadresse fordi jeg ikke har gjort det med de andre som har skrevet gjesteinnlegg hos meg, da ender det bare med at mange skriver inn falske historier for 2 dager p� topplisten..
Her er historien deres �:

November 04 ble jeg sammen med en gutt som var et �r eldre enn meg, vi kan kalle han Rasmus. Den gang var jeg bare 13 �r, og utrolig naiv. Selv om alle advarte meg, s� valgte jeg � tro p� alt han sa. Han var absolutt ikke godt likt, men veldig manipulerende, og jeg var alt for lettlurt og godtroende.

�rene gikk og jeg holdt (utrolig nok) ut med han. Uansett hva han gjorde mot meg, s� var jeg dum nok til � tro han n�r han gr�t og ba om tilgivelse. Han skulle jo aldri gj�re noe s�nt igjen, og i begynnelsen trodde jeg han, gang p� gang. Hele forholdet var basert p� l�gn, og han var langt ifra den personen han gir seg ut for � v�re.

Sommeren 2007 hadde jeg f�tt nok, og forholdet hang i en utrolig tynn tr�d. Det var utroskap gang p� gang, og jeg hadde endelig innsett at n� hadde det g�tt langt over streken, og at jeg faktisk fortjente bedre. Jeg hadde store planer om � gj�re det slutt, men s� skjedde det noe som forandret alt.

I Juli begynte jeg � bli utrolig kvalm, og etterhvert kom mistankene om at jeg kanskje kunne v�re gravid. Fredag 27. Juli 2007 fikk jeg det bekreftet, og hele livet mitt ble satt p� pause. Hva skulle jeg gj�re n�? Jeg hadde egentlig innsett hvordan Rasmus (barnefaren) var, men if�lge han ble alt s� mye annerledes n�. Han skulle jo bli pappa, verdens beste pappa ? if�lge han selv.

Vel, dum som jeg var ga jeg han enda en sjangse. Jeg h�pte p� at ting kom til � forandre seg og bli bedre, selv om jeg tvilte litt. P� denne tiden viste jeg heller ikke noe om rettighetene jeg hadde eller noe, og jeg trodde at det var helt umulig for meg � klare meg uten hjelp fra Rasmus. Jeg kan vel si at han skjerpet seg litt de f�rste ukene. Han var langt ifra noen dr�mmegutt, men han var ikke s� ille som han hadde v�rt f�r. Han hadde f.eks tid til � komme p� bes�k av og til, og det fikk jo meg til � tro at ting iallefall gikk litt fremover. Men det varte ikke lenge.

Moren min tok ikke graviditeten min s� bra. Hun gjorde alt hun kunne for � overtale meg til � ta abort. Hun skj�nte nok hvordan det ville g� med barnefar, og trodde ikke at jeg kom til � klare � ta meg av en unge helt alene. Moren min hadde aldri likt Rasmus, og hun skj�nte nok litt mer av hvordan han egentlig var enn det jeg gjorde, p� den tiden. Jeg hadde noe som kalles �Hyperemesis Gravidarum� (ekstrem svangerskap), s� jeg kastet opp flere ganger om dagen i 8 mnd, noe som gjorde at jeg hadde veldig lite energi og klarte nesten ingenting. Dette brukte moren min imot meg, og minte meg hele tiden p� at �jeg kunne jo forsatt ta abort�. Heldigvis ga hun seg etter at det hadde g�tt 12 uker, og etterhvert begynte hun � glede seg til � bli mormor.

Jeg fant meg leilighet, og der skulle jeg og Rasmus bo sammen. Ihvertfall var det planen. Selv om vi ble �samboere�, s� satt jeg i leiligheten helt alene 95 % av tiden. Han kom ikke engang hjem om nettene, og etterhvert skj�nte jeg at ting virkelig hadde g�tt over streken. Han som gledet seg s�nn, og skulle bli verdens beste pappa hadde ikke tid til � v�re med p� ultralyd for � se barnet sitt engang. Jordmortimer var uaktuelt, og ikke orket han � bes�ke meg p� sykehuset n�r jeg var innlagt der heller.

En dag n�r jeg vasket kl�r fant jeg en liten �pose� i sokken hannes. Noe brunt som var pakket inn i plastfolie, og jeg hadde ingen problem med � forst� hva det var. Jeg spurte han, og han ble sur fordi jeg hadde g�tt igjennom kl�rne hannes. Han sa at det selvf�lgelig ikke var hannes, han hadde bare tatt vare p� den for noen. Jeg trodde ikke han, og etterhvert fikk jeg bekreftet at han ikke var til � stole p�. Han fikk et valg, og valgte dopet fremfor meg og barnet, og etter en stund hentet han alle tingene sine i leiligheten. Jeg hopper over en del ting n�. Jeg pr�vde selvf�lgelig � f� han til � ombestemme seg, mest for barnet sin del, men det hjalp ikke. Som han sa selv; �dere har ikke godt av en knarker�.

Jeg var rundt 4 mnd p� vei da det ble helt slutt mellom oss, og etter det var jeg helt alene (det hadde jeg vel fors�vidt v�rt nesten hele veien) og hadde ikke kontakt med Rasmus ? bortsett fra noen krangler og trusler fra han av og til. Den ene dagen ville han ikke ha noe med verken meg eller barnet � gj�re, og neste dag skulle ha ta fra meg omsorgen etter at barnet ble f�dt. S� kunne det g� flere uker f�r han plutselig kom med nye trusler. Etterhvert viste det seg ogs� at han hadde v�rt sammen med en 13 �r gammel jente samtidig som meg, mens jeg var gravid. Det forklarte jo litt om hvorfor han aldri hadde tid til meg. Han gikk ogs� rundt � diktet opp rykter om at han ikke var faren, at jeg hadde blitt gravid kun for � holde p� han osv.

De fem siste m�nedene var det mye styr, og jeg var langt nede hele tiden. Jeg satt for det meste helt alene hjemme i leiligheten min, og etter at jeg sluttet p� skolen hadde jeg nesten ikke kontakt med noen av vennene mine lenger. Den eneste jeg hadde bes�k av var moren min, men siden hun bodde et stykke unna s� var det ikke s� alt for ofte jeg s� henne heller. Jeg var inlagt et par ganger p� sykehuset pga truende prematur f�dsel, og pga barnet var unormalt lite s� m�tte jeg p� veldig mange kontroller og ble fulgt n�ye opp for � passe p� at ingenting gikk galt.

Tiden gikk og det n�rmest seg termin. Plutselig tok Rasmus kontakt igjen, og ba p� sine kn�r om at vi ikke kunne v�re litt hyggeligere mot hverandre. Jeg fikk p� nytt h�p om at han kanskje hadde kommet til fornuft, og sa at det var greit, men da m�tte han virkelig skjerpe seg ogs�. Jeg nektet � ha en rusmisbruker i n�rheten av datteren min, og det skj�nte han selvf�lgelig ? sa han. Han fikk v�re med p� litt av f�dselen som bare var et par dager etterp�, men skuffet allerede da, for rett etter datteren min ble f�dt stakk han av igjen. Han m�tte hjem � mate ilderen sin, og siden det l� masse dop i leiligheten kunne han ikke f� noen andre til � gj�re det for han.

P� grunn av den lave f�dselsvekten til datteren min m�tte vi v�re to uker p� sykehuset. Hun l� p� �prematuravdelingen�, og jeg m�tte ligge i en annen etasje ? noe som gjorde at jeg f�lte at jeg fikk for lite kontakt med barnet mitt. Det var ikke s�nn jeg hadde forestilt meg, der jeg hadde forventet at jeg skulle ha henne hos meg 24/7. Ramus kom p� bes�k to ganger i l�pet av de to ukene. Den ene gangen kom han beruset kl. 05 om natten etter at han hadde v�rt p� byen og ikke kom seg hjem igjen. Han hadde ikke tid til � v�re med ned p� avdelingen der datteren min l�, for han ville bare sove.

Etter at datteren min ble f�dt s� flyttet jeg hjem til moren og faren min igjen, der jeg hadde en liten �hybel� i kjelleren. Jeg klarte ikke bo alene s� langt ifra alle jeg kjente lenger, og trengte � ha folk rundt meg i begynnelsen. Planen var at jeg skulle finne meg en ny leilighet s� fort som mulig. Etter at vi kom hjem ifra sykehuset kom Rasmus p� bes�k et par ganger, og n�r det hadde g�tt to uker uten at jeg h�rte en eneste lyd fra han, ga jeg helt opp. Jeg skj�nte at det ikke var noe vits � pr�ve � f� han til � skjerpe seg. Man kan ikke tvinge noen til � v�re pappa hvis de ikke vil det selv.

Jeg inns� at jeg kom til � v�re alene med datteren min, og at jeg bare m�tte gj�re det beste ut av det. Jeg hadde ingen anelse om hvordan vi skulle klare det, men jeg var bestemt p� at jeg skulle bli verdens beste mamma for henne og at hun ikke skulle f�le at hun manglet noe i livet sitt. Heldigvis f�r jeg st�tte ifra NAV. Overgangsst�nad, barnebidrag (fra staten, siden barnefaren ikke har inntekt), dobbel barnetrygd og sm�barnstillegg. Det utgj�r ca 14-15 000 i mnd, og h�res kanskje veldig bra ut, hvis man ser bort ifra alle utgiftene. Mange tror at alenem�dre lever i luksus med pengene de f�r fra nav, men det er langt ifra sannheten. Etter at alle regninger, mat og andre n�dvendigheter(!) er betalt, s� er det ikke mye man sitter igjen med.

N� er jeg 18 �r, og har en liten prinsesse p� halvannet �r. Hun er verdens herligste, og jeg angrer ikke et sekund p� at jeg valgte � beholde - selv om det ikke alltid har v�rt like lett. N� bor jeg og datteren min i et lite hus som vi leier. Jeg har ogs� f�tt meg en herlig kj�reste som er veldig snill og god mot b�de meg og datteren min. Ting er ikke perfekt og �konomien er veldig knapp av og til, men vi klarer oss og vi har det veldig bra sammen. N� har vi ingen kontakt med barnefaren, og har ikke hatt det siden datteren min var nyf�dt. Han pr�ver forsatt � �delegge med trusler og krangler av og til, men jeg har l�rt meg � leve med det. Jeg har innsett hvordan han er, og jeg vet at datteren min har det best uten han, s�nn som han er n�.

Legg gjerne igjen en kommentar

Barnemishandling

Fra innsiden 27.sep.2009 23:47 66 kommentarer

Jeg har ikke ord.
Malin gr�t nettopp, hun har mareritt s� jeg tr�stet henne med kos og sutt.
Hun ropte "paapaa, aa��h" med helt rar stemme.
Jeg blir ikke vant til at hun sier ord, det er s� rart.
Briana l�rte aldri noen ord, og ingen h�rte skrikene hennes.
Jeg kommer til � verdsette hvert eneste skrik i natt, for denne videoen gjorde inntrykk!
V�r s� snill, hvis du tror noen blir mishandlet, enten psykisk, fysisk eller begge deler - gi beskjed!
Send en anonym bekymringsmelding om s� var, bare gj�r noe!

Legg gjerne igjen en kommentar

P� innsiden : Voldtekt, graviditet og abort

Fra innsiden 27.sep.2009 16:32 79 kommentarer

Det var mars 2007. Jeg var 19 �r, russ og skulle p� russekro. Min dav�rende kj�resteog jeg splittet oss for � dra p� hvert v�rt vorspiel. Ei venninne hadde f�tt seg ny kj�reste og ville s� gjerne v�re med han, s� vi dro til en kamerat av han. Vi koste oss masse et par timer f�r vi bestemte oss for � ta taxi til byen. Vi var seks stk. S� vi hadde bestilt maxitaxi. Da vi s� ut vinduet at taxien kom s� vi at det bare var en vanlig lite taxi, s� vi m�tte bestille en til. Jeg hadde noen litt vriene sko, s� de andre sa jeg fikk ta neste s� ikke taxien skulle vente for lenge. Han som bodde der var skulle ta den neste sammen med meg siden han skulle v�re siste ut for � l�se. Dette var ikke et typisk "ta taxi" tidspunkt, s� vi skulle slippe � vente lenge. Det var g�tt 15min, og taxien var ikke kommet. Jeg drakk ikke, fordi jeg ikke liker alkohol, men tok meg en r�yk imens jeg ventet. Han begynte � bli litt rar. Sa at jeg ville sett bedre ut om jeg var naken osv. Jeg tenkte han bare tulla, og lo. Da jeg lo snudde han tvert om, og lurte p� om jeg gjorde narr av han. Jeg sa at jeg selvf�lgelig ikke gjorde det, men bare at jeg syntes han var litt morsom. S� spurte jeg om hva taxifolka sa i tlf. N�r skulle taxien komme? Han sa at han aldri ringte dem fordi han ville vi skulle v�re der alene. Jeg sa at jeg hadde kj�reste, og bare �nsket � komme meg til byen. Dette godtok han ikke, og begynte � kysse meg p� halsen. Jeg dyttet han unna, og sa at om han ikke hadde ringt fikk jeg gj�re det, og gikk mot gangen for � hente mobilen som l� i jakkelomma. Han tok tak i armen min og dro meg med inn p� soverommet. Jeg hylte, men han la h�nden om munnen min. Han dro ned tightsen min. Jeg pr�vde � komme meg unna. Men han s� meg i �yene med et blikk som lammet meg totalt. Jeg fikk ikke frem et ord. Ikke en lyd. Jeg var paralysert. Han "gjorde seg ferdig" og gikk ut av rommet. Jeg ble liggende noen sekunder f�r jeg klarte � reise meg. Jeg var sjelven og redd. Han ba meg komme meg ut. Jeg gikk ut uten � ta p� meg skoene. Glemte jakken og veska mi. Jeg gikk mot byen, som var tre-fire kilometer unna. Tok etterhvert p� meg skoene, og samlet meg. Jeg sa til meg selv at ingenting hadde skjedd. Jeg traff resten av de jeg var sammen med der hvor russekroen holdt til. Traff ogs� kj�resten min. For de andre var jeg ikke annerledes. For meg var jeg d�d. Etter russekro dro vi til en felles kompis av min dav�rende kj�reste og meg. Der skulle vi sove.�

�� Neste dag, etter jeg var kommet hjem ringte ei venninne og sa at hun kunne komme innom med veska og jakken. Jeg hadde glemt det helt. Men hun kom med det til meg. Ingenting hadde skjedd p� mobilen, s� det var ingen fare.�

�� Seks uker hadde det g�tt da jeg begynte � tenke litt. Jeg skulle hatt mensen for en mnd siden, og var vanvittig redd for hva som kunne ha skjedd. Jeg kj�pte graviditetstest noen dager senere. Den var positiv. Jeg ble redd, og sa til meg selv at den var negativ. Til slutt trodde jeg p� det. Jeg var allerede 7 uker p� vei. Skulle man spurt andre om oppf�rselen min de siste to mnd, s� ville de sagt "ingen forandring". Jeg hadde ikke fortalt det til noen. Ikke kj�resten min heller. Han lurte f�lt p� hva som var galt siden jeg ikke ville v�re intim med han. Ha tullet og sa han trodde jeg var utro, og ikke ville ha han mer. Jeg sa at ingenting var galt, og smilte til han. "Noen perioder han man bare litt mindre lyst", sa jeg. Han beit p�. Jeg gikk p� skolen. Og arbeidet mer enn f�r. Jeg leste som en gal til eksamen.

�� En mnnd til gikk, og jeg var i kjemped�rlig form. Det var da det gikk opp for meg. Jeg hadde et barn i magen min. En liten baby. Jeg ville fortsatt ikke tro dette, men jeg var n�dt. Jeg var p� dette tidspunktet 11 uker p� vei. Jeg dro til legen, og da jeg kom inn knakk jeg sammen p� gulvet. Han fikk skrevet en hastemelding til sykehuset om abort. Hjemme igjen l� jeg bare i sengen. Tre dager senere skulle aborten skje. 11 uker og 5 dager p� vei. Jeg tenkte ikke p� annet enn hva som skulle skje. Jeg var totalt knust, �delagt. Hvert sekund var tortur. Plutselig var jeg n�dt til � fortelle dette til mamma. Mamma gr�t og gr�t. Hu visste ikke hva hun skulle gj�re for � hjelpe meg, tr�ste meg. Men hun gjorde det aller beste. Hun holdt rundt meg. Hun skulle bli med til sykehuset. Dagen f�r var vi innom til samtale, og for � f� tablett som jeg skulle ta om kvelden. Da jeg satt der og damen snakket knakk jeg sammen. Jeg gr�t og gr�t, og kunne ikke stoppe. Jeg sa h�yt at jeg ikke ville dette. Jeg ville ikke ta dette livet. Jeg kunne bli en god mor. Damen ble litt skarp i stemmen, og sa "men tror du du vil bli en god mamma til et barn hvor faren voldtok deg?". Ingen hadde sagt ordet voldta f�r. Ikke engang jeg. Jeg ble sint. Veldig sint. Jeg sa til mamma �at jeg ville g�. Hun tok med papirer, tabletten, og noen brosjyrer jeg kunne lese i. Jeg kom hjem, og mamma lagde te til meg. Jeg var totalt tom i hodet. Jeg satt og nistirret p� tven, men fikk ikke med meg noenting. Etterhvert leste jeg litt i brosjyrene, og klarte � overbevise meg selv til � gj�re dette. � ta abort. Klokken halv tolv den kvelden, f�r jeg la meg, tok jeg tabletten. N� var det ingen vei tilbake. Neste morgen kj�rte vi til sykehuset. Mamma ble bedt om � dra, og jeg ble fulgt til et rom hvor det var fire andre damer/jenter som skulle gj�re det samme som meg. Vi fikk smertestillende og litt vann til � skylde ned med. Men det var lite vann. Jeg hadde m�ttet faste den morgenen, og fikk ikke spise f�r inngrepet var overst�tt. Jeg var taus. Og da damen som jobbet der spurte om hvem som ville f�rst, sa jeg ingenting. S� jeg ble sistemann. I ventetiden l� jeg bom stille og h�rte p� de andre som gr�t og gr�t. Hun ene, som l� ved siden av meg, sa at hvis hun ikke tok abort s� ville hun d�. Hun ville s� gjerne, men kunne ikke. Jeg f�lte meg r�tten. Hun spurte hvorfor jeg skulle ta abort, og jeg sa jeg ikke var klar. Hun ble enda mer trist i �yene. Jeg f�lte meg skyldig. Etter fem timers venting var det min tur. Jeg ble kj�rt innn p� et rom. Helt hvitt, aller var hvite. Jeg la meg opp� en "f�destol". Jeg fikk ful narkose,og husker jeg tullet med at jeg kunne f�le at jeg ble mer og mer borte. Jeg lo og lo helt til jeg forsvant i en annen verden for en stund. Jeg v�knet i et annet rom, hvor jeg enda ikke hadde v�rt. Det var en snill dame der som sa hun skulle f�lge meg tilbake til der jeg var f�rst og ventet. Det var ingen andre der. De hadde allerede dratt hjem. Jeg fikk litt mat, og ventet en halvtime f�r jeg fikk lov til � g�. Mamma m�tte meg like utenfor, og vi dro hjem. Jeg tenkte det var rettferdig for kj�resten min � f� vite. S� jeg fortalte. Han ble knust. JEG m�tte tr�ste HAN. Litt etter gjorde jeg det slutt med han. Jeg klarte ikke mer. Ingen fikk r�re meg. Inkludert han. Jeg nektet heretter � snakke om hva som hadde skjedd. Verken om voldtekten eller om aborten.�

�� Skolen var over, og det var blitt sommerferie. Jeg jobbet p� mc.donalds. Det hadde jeg gjort de siste tre �rene. Denne sommeren kom til � bli den verste i mitt liv. Jeg hadde utviklet kraftig angst, posttraumatisk stress og depresjoner. Jeg levde et to-sidig liv. Et p� jobben hvor jeg var en dyktig medarbeider, og en hjemme hvor jeg frovt deprimert. Jeg var hos legen, og han henviste meg til psykiater. Det var venteliste. Ni m�neder lang fikk jeg beskjed om. Mot slutten av sommeren fikk jeg ny jobb. Jeg kunne ikke jobbe p� mc.donalds mer. Jeg m�tte f� bort alt det gamle for � kunne fortrenge hendelsene. Jeg jobbet p� et utested som ryddehjelp. Noen uker senere fikk jeg i tillegg jobb som st�ttekontakt. Som om ikke dette var nok s�kte jeg i tillegg en 100% stilling, som jeg fikk. Jeg hadde da tre jobber. Nok � tenke p� hele tiden da jeg jobbet mandag-s�ndag og dobel skift torsdag, fredag og l�rdag.�

�� I oktober samme �r skulle jeg komme til � treffe en person som skulle endre livet mitt, og gj�re meg lykkelig. En snill og omtenksom gutt som jeg hadde kjent i fem �r. Vi hadde v�rt kj�rester i fjortistiden, men det ble ikke noe mer da. Vi var sammen en dag, og da var det gjort. Jeg var sammen med han hver dag den kommende uken. Jeg �pnet meg totalt for han. Og jeg f�lte meg trygg. Ordet trygg hadde ikke streifet tankene mine p� over et halvt �r. Det gikk ikke lang tid f�r vi flyttet sammen. Og ikke lenge etter ble jeg gravid. Vi beholdt barnet, og er i dag lykkelige foreldre til v�r et �r gamle datter.�

Alt er allikevel ikke komplett. Jeg kan ikke v�re alene p� kvelden. Helst ikke p� dagen heller. Jeg g�r aldri ut etter at det har blitt m�rkt. Kun om jeg m� jobbe. Jeg er livredd n�r jeg kj�rer fra eller til jobb i m�rket. Jeg har gjort meg vanvittig avhengig av kj�resten min. Men han er t�lmodig. Han er s� snill og god mot meg. Min datter er den st�rste redningen. Hun holder meg oppeg�ende. N�r jeg vil legge meg ned og gr�te gir jeg heller datteren min en god klem, og sier jeg elsker henne.

�� Det er vanskelig. Veldig vanskelig. Jeg valgte aldri � anmelde dette og har sett han flere ganger i etterkant. Det er vanskelig � se han. Jeg blir lammet, p� samme m�te som den kvelden. Det er fortsatt masse som m� bearbeides. Jeg har g�tt litt i terapi, men klarer ikke � gjennomf�re dette ordentlig. Synes det er for vanskelig � m�te virkeligheten. Mye av den det har gjort meg til �delegger for meg. Jeg er vanvittig redd for � miste folk jeg er glad i. Dette fordi jeg er s� usikker. Jeg tror alle vil meg vont, og at alle lurer meg. Et par vennskap er nok �delagt nettopp pga dette. Jeg har ogs� vansker med � stole p� noen, og er hele tiden "p� vakt". Jeg tenker sjeldent p� hva som skjedde, men f�r perioder hvor jeg bare er trist. Jeg har problemer med � se at jeg �er bra nok. Hver desember tenker jeg alltid p� at jeg kunne hatt et barn til. I desember 2007 ville jeg f�tt en barn om jeg ikke hadde tatt abort. Men dette var det riktige for meg.�

�� Noe skjedde, som aldri skulle skjedd. Og dette skjer med s� altfor mange kvinner/jenter. Og s� altfor f� anmelder det. Selv har jeg bare latt det v�re. Jeg ville ikke tatt det opp n�. Det ville v�rt for hardt. Jeg velger � gj�re det beste ut av livet. Jeg elsker familien min, og vet dem elsker meg, og setter pris p� meg. Det er nok for meg.

Takk for at du gj�r dette, Linn. Det gjorde godt � f� lettet litt p� trykket!

Jeg klarer nesten ikke skrive noe.
Du er sterk, og n�r jeg leser bloggen din kunne jeg aldri trodd� at noe s� grusomt�har skjedd med deg.
Du er kjempe flink med datteren din, og en god mor!
Stor klem fra oss :)

Legg gjerne igjen en kommentar

Fra innsiden : Mobbing

Fra innsiden 22.sep.2009 14:20 64 kommentarer

Gjesteinnlegg om mobbing

Min historie handler om mobbing. Vi har vel alle f�lt at vi har blitt mobbet p� et eller annet tidspunkt i livet v�rt, men dette er en historie om hvordan det er � bli fryst ut av voksne mennesker.

Like f�r jeg ble nitten �r gammel, s� tok jeg en enorm sjanse, og flyttet 70 mil hjemmefra, til kj�resten min som jeg bare hadde v�rt sammen med noen m�neder. Dette var i sommerferien f�r jeg begynte i tredje klasse p� videreg�ende, for litt over et �r siden. Jeg fikk kommet meg inn p� en skole like ved der vi fikk oss leilighet, og det var utrolig skummelt � begynne p� en ny skole. Selvsagt, � begynne p� videreg�ende generelt er skummelt, men vanligvis vet du hvem noen er, og kanskje du allerede kjenner noen. Men jeg kjente ingen p� denne skolen, denne kommunen eller dette fylke. Jeg husker at jeg nesten satt � gr�t av spenning n�r de leste opp de forskjellige klassene.

Jeg kom i en klasse som jeg f�rst oppfattet som veldig koselig. Det tok bare noen dager f�r noen tok kontakt. En gutt og ei jente. La oss kalle dem Lars og Ingrid. Ingrid ble fort min beste venninne, og hun har jeg god kontakt med enda. Lars og jeg hadde utrolig mye tilfelles, og hadde en fantastisk kjemi.

N� skal det sies at jeg var et �r eldre enn de andre i klassen min, jeg var nitten, og de var atten, men jeg har aldri f�lt at det har v�rt noen stor forskjell.

Lars hadde ei bestevenninne som var veldig forelsket i han. N�r jeg ser tilbake p� det s� var hun nesten litt psykotisk forelsket i han. Hun taklet ikke at jeg og Lars hadde en vanvittig god kjemi, og begynte � baksnakke meg til de andre jentene. De s� jo p� meg som en fremmed, og fort som en fiende, der jeg kommer valsende inn og bare �tar� Lars fra denne jenta (vi kaller henne Hilde). Det gikk ikke lange tiden f�r alle jentene i klassen sluttet � svare meg hvis jeg spurte dem om noe, de satt � snakket h�yt om hvor teit jeg var, og de kommenterte utseende mitt b�de til meg, og bak ryggen min.

Jeg gjorde alt for � pr�ve � bli venn med dem. Jeg bakte kake, og tok med p� skolen neste dag til Ingrid, bestevenninnen min, som hadde bursdag, og n�r de andre i klassen spurte om de kunne smake s� sa jeg selvf�lgelig ja. Da begynte rykteflommen om at jeg pr�vde � kj�pe venner. Jeg pr�vde � v�re s� hyggelig som mulig, da sa de at jeg var falsk. Jeg pr�vde � gi faen, og holde meg litt for meg selv, og da var jeg bare en freak. Men jeg hadde jo iallefall Ingrid og Lars da...

Siden de egentlig ikke hadde noe � hate meg for, s� fant de p� grunner. Ved siden av at jeg var falsk, kj�pte venner og var en freak, s� m�tte de jo mislike meg p� grunn av kroppen min ogs�. Jeg er ganske overvektig, og har veldig store pupper. S�nn har jeg alltid v�rt. Og det er grunn nok til � mobbe meg, tydeligvis. Jeg husker en gang jeg m�tte holde en foredrag i Historie, og jeg m�tte st� foran hele klassen. Da satt jentene bakerst og lo av meg, og parodierte meg, fordi �jeg trodde jeg var noe fordi jeg hadde s� store pupper�.

Jeg var helt knust. Jeg f�lte meg utrolig urettferdig behandlet, og det ble vanskeligere og vanskeligere � v�re venn med Lars, p� grunn av at Hilde alltid pr�vde � vende han imot meg, og holdt et helvete for han hvis han var med meg.

Rundt oktober hadde vi elevsamtale, og n�r l�reren spurte hvordan jeg f�lte det gikk med meg og klassen, s� br�t jeg ut i gr�t og fortalte henne at jeg f�lte meg mobbet, fryst ut og hatet. Hun spurte hvorfor jeg trodde dette, var det noen som hadde sagt noe? �Jeg kan g� inn i klasserommet, og jeg h�rer lang vei at de sitter og prater h�ylytt, men n�r jeg kommer inn blir det helt stille, og de begynner � hviske istedet for. Noen ganger s� later de som jeg er luft, spesielt hvis jeg sp�r om noe, eller skal forbi de�, fortalte jeg. � Vel, noen ganger n�r jeg sitter p� bussen, og jeg h�rer noen som sitter bak meg ler, s� tror jeg av og til at de ler av meg, men de gj�r ikke det..�, sa l�reren min. Med andre ord, hun mente at jeg var paranoid, og innbilte meg mobbingen. �Jeg opplever ingen utfrysning, eller mobbing�, fortalte hun videre. L�reren min opplevde ikke at de behandlet meg d�rlig, s� da kunne det umulig v�re sant det jeg sa. Jeg var sviktet av mine medelever, og av kontaktl�reren min. Jeg visste ikke hva jeg skulle gj�re.

I November s� sluttet Ingrid p� skolen, hun var for skole lei. Og der satt jeg, helt mutters alene i klasserommet. Lars og jeg kunne ikke snakke offentlig lenger, for det gjorde det s� vanskelig for han. S� vi holdt kontakt gjennom MSN, sms og m�ttes i skjul. Jeg begynte � skulke noe vanvittig, jeg taklet ikke v�re sammen med klassen min lenger, jeg orket ikke bli mer deprimert enn det jeg var. Jeg brukte dagene mine p� � se p� tv hjemme i leiligheten, mens samboeren min jobbet.

Jeg dro hjem til hjembyen min i jula, og jeg hadde ikke fortalt noen av vennene mine eller familien om hvordan ting var. Jeg ville bevise at jeg kunne klare meg selv. Jeg trodde at jeg hadde klart � lade batteriene mens jeg var hjemme, men n�r jeg kom tilbake p� skolebenken i januar, s� var jeg like nedbrutt som f�r. Jeg ringte foreldrene mine etter noen dager, og fortalte at jeg ville slutte p� skolen. De ble veldig sinte, for de trodde jo at det gikk s� bra. Jeg fortalte dem hele historien, og jeg husker at spesielt pappa ble fly forbannet over at skolen bare lukket �ynene. Han kontaktet rektor, og det skulle jeg indelig �nske at han aldri gjorde. En hel prosess ble satt igang, der jeg plutselig skulle bli sett, mobberne skulle bli snakket med (Noe som igjen f�rte til mer mobbing. �Herregud, jeg har aldri gjort henne noe! Bare fordi jeg ikke liker henne, s� mobber jeg henne plutselig, ogs� er jeg n�dt til � kaste bort tiden min p� � snakke med r�dgivere�), og alt skulle bli konfrontert.

Min siste skoledag s� skulle det v�re et m�te med meg, og Hilde. Jeg fikk nesten ikke sove den natta, og f�lte for � kaste opp hele veien til skolen. Hilde hadde allerede kommet, og satt og sm�pratet med l�rerne, lo og hadde allerede kommet p� godfot med dem.

Jeg fikk ikke en gang lov til � prate. Hilde skulle fortelle om hvor grusomt HUN hadde det, fordi hun f�lte at jeg tok fra henne Lars, og at hun f�lte seg d�rlig behandlet. Hver gang jeg pr�vde � fortelle henne hvordan jeg f�lte det, s� avbr�t hun meg, hun sa at hun h�pa at det kom til � bli slutt mellom meg og samboeren min, fordi hun fortjente � leve sammen med et s�nt grusomt monster som meg. Dette satt rektor, kontaktl�reren min og r�dgiver og h�rte p�, og ingen av de stoppet henne. Jeg pr�vde i et kvarter � komme til ordet, men jeg ble hele tiden rakket ned p�, og alt ble gjort til min feil. Jeg ba de dra til helvete, l�p ut, og ringte moren min. Jeg har aldri gr�tt s� hemningsl�st f�r, der jeg ba moren min om jeg v�r s� snill kunne komme hjem. Jeg klarte ikke mer.

21 januar var min siste dag p� skolen. Jeg har aldri v�rt i n�rheten igjen, jeg kuttet ut all kontakt med alle, inkludert Lars.

Dette var en vanvittig tung tid for meg. Jeg hadde aldri trodd at atten�ringer kunne mobbe, jeg trodde det l� i uvitne barneskoleelever. N�r du er myndig s� burde du ha nok innsikt til � vite hva du gj�r med et annet menneske. N� er det et halvt �r siden jeg flyttet derifra, men jeg sliter fortsatt med tanken p� � dra tilbake, for � bes�ke Ingrid. Jeg h�per at dette kommer p� trykk p� bloggen din, s�nn at andre mennesker forst�r hvilken smerte de kan p�f�re andre.

H�per de av dere som ler og gj�r narr av andre kan ta denne historien til seg.
Det er ikke alltid det ender bra!
En l�rer skal alltid ta mobbing alvorlig, uansett hvor ufarlig det virker.
Sm� ting kan gj�re enorme skader p� et menneske.
Skader som ikke kan rettes opp igjen.