Du doper barnet ditt.

Kjære du som rakker ned på foreldre som gir barna sine sentralstimulerende medisiner.
Du som tenker at god gammeldags streng oppdragelse er veien å gå, og at det er mangel på det som gir vanskene barnet har.
Du som tenker at det ikke finnes noe som heter adhd, bare slappe voksne som ikke orker å håndtere barna sine.

Jeg skulle gjerne hatt en lang prat med deg!
En prat om hva adhd egentlig er, og hvordan det påvirker så store deler av hverdagen at det ubehandlet kan føre til en ødelagt barndom, sosiale vansker, mobbing, angst, dårlig selvtillit og en konstant følelse av at man ikke duger.
For vi ER annerledes.
Vi er det, men med rett behandling kan vi passe inn i samfunnet på en måte som gagner andre, men mest av alt - oss selv.

Et barn med glutenallergi hadde man såklart ikke gitt gluten.
Det hadde jo resultert i magevondt og dårlig form.
Mange barn legger seg hver kveld med en stor klump i halsen og vondt i magen.
Mange barn gråter hver morgen, og hver kveld.
Mange barn vet at de er annerledes.
Og de gråter fordi de føler seg utestengt, misforstått og ikke gode nok.
De gråter fordi deres hverdag oppleves som kaotisk og fordi de ikke har kontroll.
Følelsene eksploderer innvendig, uansett om det er gode eller dårlige følelser.
De blir ikke bare sinte, de blir rasende og det blir "svart".
De blir ikke bare glad, de blir overlykkelig og det kribler i hele kroppen.
De blir ikke bare triste, de føler at hjertet knuser i tusen biter.
Igjen og igjen og igjen.
En evig runddans med en tung sekk som er lastet med alle situasjonene de fire bokstavene resulterer i.
Ordene som ikke kan tas tilbake, selv om de ble sagt i et uoppmerksomt øyeblikk.
Handlingene som ikke kan tas tilbake, selv om hun egentlig ikke mente det.
Men verst av alt, alle kommentarene dette fører til.
"du er dum du" "du er bare helt gal" "ingen liker deg" "du ødelegger alltid leken for alle andre" "du er så teit du" "skulle ønske du bare forsvant". 
Dette er det små barn som tar i mot, og fyller selvfølelsen med. 
Små barn som skulle skapt minner for livet og hatt det gøy med vennene sine på skolen.


Jeg som mamma kan ikke være god nok, støttende nok, eller elske henne nok til at det veier opp for alt det vonde.
Og jeg vet akkurat hvordan det føles, for jeg har også de fire bokstavene i journalen min.
Men jeg fikk ikke diagnosen før jeg var voksen, og jeg ser tilbake på en kaotisk barndom hvor jeg kunne unngått så utrolig mange vonde minner om jeg bare hadde fått behandling tidligere. 

Det handler ikke om hvilke "uvaner" man vil ha bort, som sinneutbrudd, dårlig organisering, manglende evne til å fullføre oppgaver og impulsivitet.
Hovedproblemet som fører til symptomene nevnt over er blant annet manglende evne til å regulere følelser og lagre og sortere informasjon.
Informasjon og følelsesregulering som hos mennesker uten adhd i stor grad går av seg selv, men som de med adhd ikke får til på samme måte.
Det påvirker absolutt alt, hvordan man ser på seg selv, hvordan andre ser en, hvor godt man fungerer i dagliglivet og hvordan man skiller viktig informasjon fra uviktig informasjon. Det er det man vil at medisinen skal ha innvirkning på, så man kan lære barnet/seg selv å håndtere følelsene sine og lære hvordan man kan starte og fullføre oppgaver og tenke gjennom handlingene sine. Men kun til det BEDRE. Det er ikke sånn at medisiner vil gjøre at barnet ditt aldri får raserianfall, eller aldri gjør noe impulsivt eller alltid gjør leksene uten å kverrulere. Målet er å få det ned på et mer normalt nivå som gjør at hverdagen til deg/barnet fungerer på en mer tilfredsstillende måte og som gjør en i bedre stand til å få det til. Men det krever alikevel mye jobb. 
Uansett om du velger å kna deigen for hånd eller om du bruker en kjøkkenmaskin, så må du jo alikevel forme bollene og putte de på et bakebrett og inn i ovnen.
Men med en kjøkkenmaskin går eltingen fortere og resultatet blir bedre på kortere tid. Skjønner dere tankegangen?


En gjenganger er at ting "går inn det ene øret og ut det andre". 
Det er et klassisk eksempel på dette med dårlig innlæring og manglende evne til å sortere , mange med adhd VET hva de burde gjøre og hvorfor de burde gjøre det - men de mangler evnen til å gjennomføre det. Og noen ganger klarer de ikke stoppe før det er for sent og de har gjort noe som får konsekvenser i ettertid.
Det er mange grunner til det, men to av de viktigste handler om manglende interesse og det faktum at det kan være vanskelig å skille hva som er viktig fra det som ikke er viktig og prioriteringsrekkefølge. For ikke å snakke om nedsatt evne til å tenke konsekvenser.

En med adhd mangler på ingen måte oppmerksomhet, problemet er at vi er oppmerksomme på ALT.
Hjernen vår tar inn så ekstremt mye informasjon, som mennesker uten adhd har et naturlig filter for.
Se for deg en sil, som filtrerer ut den fine sanden og lar de store steinene og "grumset" ligge igjen.
Den finsiler det man vil ha, og du sitter igjen med ren finkornet sand som kan brukes til å forme et sandslott.
Den du leker med har en sånn sil, men det har ikke du. 
Alt ditt havner i samme bøtte og sandslottet blir vanskelig å forme, for du har ikke silt ut steinene og grumset.
Du kan fortsatt lage et sandslott men det blir ikke like pent og det tar mye lenger tid å få til den formen du ønsker.
Det ender med at du blir så frustrert over at sanden din ikke vil samarbeide og så frustrert over at hans sandslott ble så fint - at du moser hele sandslottet ditt.
Det du har brukt en halv evighet på å forme, uten et tilfredsstillende resultat. 
Frustrasjonen du kjenner over at lekekameraten din kunne lage et så fint slott, når du ikke fikk det til bare fordi du manglet en sånn sil som han hadde.
Du hadde ikke tilgang på det redskapet som gjorde sanden lett å forme og som kunne gjort at tiden du brukte på å lage sandslottet ville vært morsom og gøy. 
I stedet var du frustrert fra dere begynte, for du så med en gang at ditt ikke kunne bli like fint som lekekameraten din sitt.
Og at uansett hvor lang tid du hadde brukt kunne du ikke fått det til like bra.

Det føles urettferdig at det alle andre opplever som enkelt og naturlig  krever så utrolig mye fokus og oppmerksomhet av deg, når de to tingene samarbeider så dårlig. Når hørselen din gir informasjon om at noen sier at du skal gå å finne lekseplanen din, mens øynene dine legger merke til at sokken din har et hull og du tenker at du må skifte sokken eller ta den av. Og når du har gjort det, har du glemt beskjeden du fikk gjennom hørselen din fordi det du så med øynene overtok oppmerksomheten din. 
Når et menneske uten adhd får en beskjed er det for de fleste ganske enkelt å fokusere på den tingen man skal gjøre med en gang - og få det gjort. 
Spesielt med småting som å hente noe, gjøre en lett oppgave, fullføre det å ta ut av oppvaskmaskinen eller fokusere på den man snakker med i telefonen.
Med adhd er man hele tiden oppmerksom på alt rundt, som gjør det utrolig lett å bli distrahert fra det man holder på med eller det man egentlig skal gjøre.
Fordi det hele tiden er så mange inntrykk som fanges opp og så mange ting som leder en over på noe annet.

Det trenger ikke være noe fra det ytre, det kan like gjerne være tankene som avsporer en og selv om man sitter i en skoletime og titter på tavlen og tilsynelatende følger med - så er ikke tankene dine på eventyrsjangre og læreren som gjør sitt ytterste for å levere en bra norsktime. De er langt inne i eventyrverden, du tenker på den gangen du og mamma var på kino og så frost. Og at du den dagen hadde på et veldig fint armbånd. Hvor er det armbåndet nå egentlig? Du ser for deg rommet ditt, alle tingene dine og prøver å se for deg hvor det kan ligge. Så kommer du på at mamma lovet at du skulle få pannekaker når du kommer hjem etter skolen. Og så lurer du på hva klokka er så du vet hvor lenge det er til du skal hjem. Og alt dette skjer på kanskje på få sekunder. Men det bare fortsetter, den ene tanken leder til den andre og vips så har du gått fra å tenke på eventyr til å ta en mental rundtur gjennom minner, hva som skjer resten av dagen, til å komme på at du skal i bursdag dagen etter, til å tenke på den fine barbiedukken du så på toysRus når du skulle kjøpe bursdagsgave til venninen din forrige gang du var i bursdag, til å tenke på at du ikke liker pølse og håper de ikke serverer pølse i bursdagen i morgen, lurer på hva hun får i gave, tenk så kult om hun får en katt, jeg har lyst på katt, farmor har mange katter hjemme, lurer på hva farmor gjør nå, kanskje hun er på jobb. Sist jeg var hos farmor var vi på badeland, jeg har lyst å dra på badeland i dag. Lurer på når jeg blir hentet, mamma sier sikkert nei uansett. Kanskje jeg skal late som at jeg har rømt hjemmefra så mamma får så dårlig samvittighet at hun tar meg med på badeland fordi hun er så glad for å se meg. Så ser du for deg et langt scenario med hvor du skulle gjemt deg, hva du skulle hatt med, du ser detaljert for deg ansiktsutrykket og redselen til mammaen din når hun forstår at du er borte. Du ser for deg at hun ringer politiet, du ser for deg alle som leter etter deg, du ser for deg hvordan de reagerer når de finner deg etc. 
Altså, dette var sikkert slitsomt å lese for deg - men en dag inni et adhd-hode består av uttallige sånne distraksjoner som leder det ene over til det andre og så langt fra det man egentlig skal eller holdt på med at man fremstår som uoppmerksom og fjern. Når man egentlig er hyperoppmerksom bare ikke på det man egentlig skal være oppmerksom på - fordi situasjonen, læreren, de voksne eller vennene forventer det. 
ADHD er ikke en lidelse eller et problem for den som har adhd. Det er et problem og en ulempe for alle rundt. Som igjen gjør at det blir et problem for den som har adhd, fordi man merker så ufattelig godt hvor annerledes man takket være den overoppmerksomme tankegangen som plukker opp alt.
I dagens samfunn er det nesten ingen sjanse for å fungere normalt med adhd hvis man ikke finner metoder eller medisiner som bidrar til at man kan innfri forvetningene og prioriteringene som bidrar til at hverdagen går rundt. Og som på den måten gjør at en kan inkluderes i omverdenen og fungere godt nok til at man får god livskvalitet. Om du har adhd og mener at du ikke har utfordringer som gjør hverdagslivet vanskelig uten medisiner eller andre metoder, så har du ikke adhd. Det er et av kravene for å få stilt diagnosen, den skal gå utover flere situasjoner som hemmer deg såpass mye at du klaffer på nok av kriteriene til å få stilt diagnosen.  

For det er ikke god livskvalitet å føle seg annerledes og mislykket 90% av tiden.
Det ødelegger barndommer, selvtillit, og det reduserer muligheten for den samhørigheten man så sårt søker og et fungerende sosialliv. 
Og det ender ofte med med depresjon og i de aller verste tilfellene selvmord. 
Mange tenker at nå overdriver jeg, og det skulle jeg virkelig ønske - men det er realiteten. 

Det er å stikke hodet i sanden når man hyler høyt om at verden skal tilpasse seg barn med adhd, og at det ikke burde være de med adhd som må behandles for å passe inn og fungere sånn som "samfunnet forventer". Det er helt urealistisk å tro at man kan endre et helt samfunn og alle forventningene som følger med, for barn sammenligner seg hele tiden med andre og det har garantert forstått at det er annerledes og daglig vært i situasjoner hvor det blir veldig oppmerksomt på det. Om man da har det som fanesak at alle skal ta hensyn og barnet ikke skal bli behandlet annerledes eller få prøve ut medisiner eller behandling som kan bidra til å passe inn... Da tar du faktisk ikke hensyn til barnet ditt, du tar hensyn til deg selv og din oppfatning av at du står opp for barnet ditt og kjemper for et inkluderende samfunn. Mens du i realiteten gjør livet til barnet ditt enda vanskeligere, for du skyver det lenger unna det alle barn ønsker - samhørighet og inkludering. Følelsen av å være like bra som de andre og passe inn. 

Det er svært få barn som ønsker å være utskuddet, den som andre ser på som litt rar og som man helst unngår å ta med i leken fordi det alltid ender med å overstyrer alle, ødelegger eller blir så sint at det eksploderer eller blir så trist at det hylgråter. Barnet med adhd ser ikke det, de ser bare her og nå i de øyeblikkene de følelsene kommer. De kjenner på følelser som er så overveldende at for noen kan det å bli fratatt en leke, dultet borti eller utestengt sette i gang samme tristhet som du kjenner når du sitter i en begravelse eller samme gråten som når du klemmer fingeren din i en bildør. Det er intense følelser, som barnet ofte ikke forstår at skyver andre unna fordi det for dem oppleves som helt naturlig og bare "sånn det er", mens for de rundt oppleves det som unaturlig og overdrevet fordi det på ingen måte kan relatere til hvordan barnet som får de reaksjonene opplever det. 
Sett fra utsiden gir jo disse voldsomme reaksjonene på ting man anser som bagateller, og som man ikke kan skjønne hvordan kan resultere i et sånn sinne eller en sånn tristhet til tanker om at barnet er helt ustabilt, at det må ha opplevd traumer, at det ikke er helt "i vater" og at det umulig kan ha det bra mentalt. At det må ligge noe mer bak enn adhd. I noen tilfeller gjør det såklart det, men i mange tilfeller er det bare en av ulempene med å ha de fire ekstra bokstavene i journalen sin. De samme ulempene som i positive opplevelser bidrar til at man føler en enorm lykke, glede, takknemlighet, ekstase og en god følelse som kjennes helt fra tærne og opp i ørene.  Det kribler i hele kroppen. Men det svinger gjerne fort, og det er slitsomt for de rundt. Men det er faktisk enda mer slitsomt for den som har det sånn. Man blir utslitt både psykisk og fysisk. Man trenger hele tiden stimulasjon, enten ved å bevege seg, fikle litt med noe, gjøre tre ting på en gang eller skifte aktivitet fort. Det kan oppleves som fysisk ubehagelig å bli tvunget til å sitte stille og følge med.
Som å holde en person som er veldig kilen helt låst fast mens man kiler alt man kan. Det sier seg selv at den personen vil prøve alt for å komme seg løs?
Dette er følelser som mennesker uten adhd ikke helt klarer å sette seg inn i, en liten del vil nok klare å se det i en viss grad mens en stor del vil tenke at det er strekt overdrevet og at det må løses med å tvinge barnet helt til det aksepterer det, blir vant til det eller innser selv at det er det man skal gjøre.
Ville man gjort det samme med den man holdt fast og kilte? Kilt helt til det gikk over? Sannsynligheten er større for at personen svimer av fordi det ikke klarer mer. På samme måte vil det å tvinge et barn med adhd til å være stille, sitte helt i ro og følge med bidra til å øke mistrivsel og tvinge barnet inn i en tilværelse som er alt annet enn god. For noen er det nesten ulidelig. Og da forsterkes den dårlige adtferden, de løser problemet ved å skape kaos, springe fra plassen sin, kravle på gulvet under pulten. Springe ut i gangen eller låse seg inne på do hvor de tegner på veggene eller drar ut alt dopapiret og avslutter med å kline såpe utover hele vasken. 
Det kjennes litt som at bein, armer, ører, øyne og hode ikke samarbeider på en måte som gjør at de fungerer i harmoni.
De lever liksom sitt eget liv. Fingrene dine vil helst fikle med noe, beina dine vil gjerne tappe borti gulvet når du sitter på stolen, øynene dine vandrer, hørselen din fanger opp litt av det læreren snakker om. Noen ganger klaffer det, læreren snakker om noe interessant som gjør at både øyne og ører følger med, armen samarbeider med å få ned det øyne og ører oppfatter på papiret, og beinet får tappe borti gulvet uten å forstyrre. 3 av 4 samarbeider og resultatet blir bra.
Man får med seg det som blir sagt, man får skrevet det ned og det man lærer fester seg. 

Når man finner riktig medisin vil barnet eller den voksne med adhd få et boost i de reseptorene i hjernen som øker utskillelsen av de signalene som ligger i "belønningssenteret" som er hovedgrunnen til at vi gjør ting vi synes er kjedelige fordi vi vet at det føles bra etterpå. 
Du får en god følelse når tingene på to-do listen din er gjort, når du har tømt oppvaskmaskinen og ser hvor ryddig og oversiktlig kjøkkenet ble, når du vasker klær og får lagt de på plass så du hver dag har rene klær å ta på deg. Du vet at det å lage middag gjør at du får opp energinivået og at det å spise god mat er en god opplevelse. Og at det føles bedre å rydde opp etter at du har laget mat, fremfor å irritere deg over matrester som lukter vondt og synet av stivnet saus og fettete tallerker. Alt av kjedelig oppgaver du gjør, gjør du fordi du vet at det gir en positiv følelse etterpå eller på sikt. Går du på do slipper du å være tissetrengt, vasker du hendene minsker du sjansen for å bli syk, følger du med i timen lærer du noe som kan brukes senere, eller i det minste bidrar til å få karakterene i riktig retning så du senere kan studere det du egentlig vil. Du vet at selv om du antakeligvis aldri kommer til å bruke kunnskapen du nettopp lærte om rumpetroll i naturfagstimen så bidrar det at du var med i den timen - til at du lenger frem i utdanningsløpet ditt kan studere det du vil fordi karakterene dine var gode nok og du møtte opp på skolen. Dette var eksempler, ikke noe som skal tolkes bokstavlig som at ingen med adhd klarer å se det på samme måte.
Poenget her er at signalene hos de med adhd ikke er like sterke, som gjør at motivasjonen for å gjøre ting man anser som uinteressant og kjedelig blir mye vanskeligere enn hos en som har normale signaler. 
For mange med adhd er det vanskelig å se det store bildet, for fokuset er på alle de små detaljene som finnes i det som skjer her og nå.
Barnet tenker ikke over at det å krabbe under pulten gjør at man forstyrrer timen som igjen gjør andre elever irriterte og som får læreren til å bli streng og sur.
For man gjorde det jo for å få bort den kriblende følelsen i hele kroppen og for å få litt avledning fra alle de tusen tankene som kjemper om oppmerksomhet inni hodet ditt. Som til slutt skaper kaos som lettes ved å distrahere det med å gjøre noe annet. Hoppe fra en aktivitet til en annen, fikle med håret, trampe i gulvet, skrible på pulten etc. Dette får utløp på forskjellige måter og det er helt individuelt hva et barn med adhd oppfatter som vanskelig og som leder til de reaksjonene. Det er ingen fasit, og det varierer fra barn til barn. 
Men en gjenganger er det med å konsentrere seg om noe som ikke interesserer en, sitte stille, høre etter, fullføre det man begynte på og ikke bli distrahert hele tiden. 

Se for deg at du er journalist og får i oppdrag å skrive om det som interesserer deg mest for tiden.
 Du er så fornøyd med at du fikk akkurat det oppdraget for det er noe du virkelig brenner for og gleder deg over å få jobbe med.
Så kommer kollegaen din og snapper oppdraget ut av armene dine og sier at nå skal du være moderator på forumet til nettavisen.
Motivasjonen din forsvinner ut vinduet, nå som du endelig skulle få gjøre noe gøy og så vips så måtte du over på moderering som er såå kjedelig fremfor intervjuing og artikkelskriving som er det gøyeste du vet. 

Sånn kan det gjerne føles når man i en skoletime får jobbe med noe man synes er veldig kjekt, og så før man vet ordet av det er timen over og man starter en ny time med noe man ikke interesserer seg for eller liker å gjøre. Mange barn aksepterer at sånn er det bare, og vet at det ikke er lenge til neste time hvor de har et fag som er interessant. Det barnet med adhd låser seg gjerne fast i frustrasjonen over å måtte avslutte det som faktisk var kjekt, følelsene tar ofte over for logikken. Man kan kjenne en ulmende irritasjon som bobler seg opp og som gjør at den neste timen består av sure utbrudd, hissige kroppsbevegelser som å skrive så hardt man kan eller tydeliggjøre hvor kjedelig man synes det er ved å huffe og offe seg og se sur ut.
Eller ta den lettvinte løsningen, snike seg ut på do, late som man er veeeldig tørst og bruke eeekstra lang tid på å drikke - gjerne måtte fylle på drikkeflaska og gå ekstra sakte over gulvet og bort til vasken, bruke ekstra lang tid på å få vannet kaldt og enda litt mer tid på å fylle flaske, tørke flaska og snegle seg bort til pulten igjen. Bruke lang tid på å finne frem pennal, finne frem blyant, finne frem viskelær.
Alt som kan brukes for å drøye det man ikke vil gjøre, frem til det kommer noe man synes er kjekt igjen. 

Det er veldig viktig at dere forstår at det ikke er likt for alle, og at barn uten adhd kan ha mange likheter og problemstillinger til et barn med adhd.
Forskjellen er bare hyppigheten og hvor mange situasjoner det påvirker. Men mest av alt hvor mye det påvirker selve barnet. 
Om man kan få til enkle tiltak som gjør at skolehverdagen går greit, og familiesituasjonen er bra fordi man har funnet gode metoder for å håndtere "problemene" barnet har, så er det ingen poeng i en diagnose. Diagnosen i seg selv er ikke verdt noe om man fungerer fint og får til en bra hverdag uten behov for medisiner og tiltak som krever store ressurser fra skolen. 
Diagnosen har en nytte når problemene går utover både hjemme og skole situasjonen, sosialt liv, barnets selvfølelse og barnets humør.
Og da har du en plikt til å gjøre noe altså, om du ikke kommer noen vei med tiltak og ikke vil gi barnet medisiner så synes jeg du skal lese veldig nøye akkurat nå: Du tar fra barnet muligheten til å bli den beste versjonen av seg selv. Jeg håper du har tenkt godt igjennom konsekvensene av dette og om du virkelig mener at sentralstimulerende medisiner har flere negative bivirkninger enn et liv med ubehandlet adhd. 
Jeg får oppriktig vondt av de barna som må leve et halvt liv uten god behandling fordi de vokser opp hos foreldre som er skeptiske til medisiner eller har lest en artikkel eller fem som er negativt vinklet men som ikke kan sammenlignes med de tusenvis av sidene med god erfaring fra Norge og resten av verden.
Om barnet ditt ikke responderer bra på en medisin finnes det mange flere å ta av. Kjære deg, sett barnet ditt først - ikke fordommene dine!
Og hvertfall ikke fordommene til andre, som alt for lett slenger ut en kommentar over hvor fjernt det er å sette så små barn på "narkotika".
Det kan ikke sammenlignes med å kjøpe amfetamin på gata, det er terapeutisk bruk, ikke misbruk.
Alt handler om mengde. Så vær så snill og legg den ballen død.
Respekter at det finnes barn med ADHD, og at det ikke handler om oppdragelse eller latskap.
Prøv å sett deg inn i frustrasjonen vi føler daglig, ikke fordi vi blir slitne (selv om vi blir det også!) men fordi vi ser at barnet vårt strever så utrolig mye hver dag. 

Jeg og Malin går på Elvanse, det er relativt nytt i Norge men har blitt brukt flere år i andre land.
Det finnes tusenvis av brukererfaringer på nett, de fleste er overlegent positive. 
For meg har det utgjort en så stor forskjell at jeg sliter med å beskrive det.
Lykke kanskje?

Malin hadde første dagen med medisinering i dag, jeg er spent på fortsettelsen og håper at medisiner i kombinasjon med terapi kan gjøre at hverdagen hennes vil bestå av mindre tårer og bedre livskvalitet. For det fortjener hun, og det har hun rett på. 
Vi bor i et land hvor barna våre får langvarige utredninger, oppfølging, rettigheter og medisiner - helt gratis! 
Og det kan jeg også få med når jeg først er i gang, det er INGEN som får "kastet på seg" en adhd diagnose.
Det krever utrolig omfattende testing, samtaler, observasjon og så mange skjemaer som skal fylles ut at man blir utmattet av mindre..
Og selv da, om det er den minste tvil om at diagnosen ikke stemmer - så testes det til man har klarhet.
Det er ikke nok å være litt surrete, uoppmerksom og vanskelig. Det kan alle barn (og voksne) være!

Hvis du lurer på hvorfor det har eksplodert med diagnosebarn de siste årene, så handler det om at BUP har fått mye større ressurser enn tidligere som resulterer i at flere barn blir fanget opp og får hjelp og utredning. Og det er en himla bra ting, som bidrar til at tusenvis av barn får en bedre barndom med støtten og hjelpen de fortjener.
Det er ikke plutselig født mange flere adhd-barn, det har bare blitt ansatt flere som kan utrede og behandle.

Jeg håper så mange som mulig kan dele, eller snakke om dette.
Det kan utgjøre en så stor forskjell om kunnskapen og åpenheten rundt ADHD kan bli litt større og fordommene og misforståelsene litt mindre.
Takk <3





33 kommentarer

Leah | 31.05.2016 | 22:51

for et utrolig fint og innholdsrikt innlegg.

du er utrolig dyktig på å formulere deg, og måten du skriver på, så fengende og bra, synst jeg.

Håper det blir bedre for lille jente, at hverdagene hennes blir lettere, og at dine også blir det fremover.

Jeg er en av de som fikk Adhd diagnosen "kastet" på meg.

jeg fylte nok alle kriterier, garantert.

jeg fikk den på barneskolen, ble prekket på Ritalin.

Nå i voksen alder ville jeg bli utredet på nytt, og der er ikke noe - men adhd ble satt fremfor andre ting som plaget meg.

Liker openheten din - det er ikke noe skambelagt, det er sånn livet er.

Så håper snart alle missforståelser og fordommene kan havne litt bak. Hadde vært godt.

Lykke til til Malin! =)

jeg er så SUR den dag i dag, hadde jeg faktisk fått skikkelig hjelp som barn, hadde live mitt vert på en helt annen kant den dag i dag.. og ikke bare adhd - done- finito, da graver vi ikke mer!

Linn, mamma til Malin | 31.05.2016 | 23:01

Leah: Vondt å lese at du har hatt det sånn. En mager trøst er at mange ikke sliter mye i voksen alder, det er faktisk en god del som "vokser det av seg" eller enklere forklart at de ikke har like store symptomer i voksen alder.
Nå er det mye mer fokus på terapi/behandling sammen med medisiner, og man får veldig mye mer oppfølging. Heldigvis! <3

anne k melheim | 31.05.2016 | 23:30

mmmm bra skrevet. MEN - hva medat Main får velge selv om diagnosen hennes skal legges ut.Kunne jo skrevet uten at hun skulle nevnes ????

Linn, mamma til Malin | 31.05.2016 | 23:33

anne k melheim: Hun ønsker åpenhet rundt det, i dag har hun holdt en relativt lang avhandling om hvor sterkt hun ønsker en jobb i kommunen. For å reise rundt på skoler å snakke med barn om adhd og mobbing. At hun håpte hun kunne få den jobbens selv om hun bare går i 1kl.. Og at dess flere som vet hvordan det egentlig er å ha adhd, dess bedre blir det for dem som har det. Så ja, hun har godkjent det :)

Lill | 31.05.2016 | 23:40

Veldig bra skrevet. Har ikke adhd selv men har ei jente på 15 med diagnosen fikk den i 2 klasse alt forsent ,det ødela mye opp igjennom skolen. Først nå i 10 klasse har hu selvtillit til å våge å vise hva hu kan.

Ingvild | 31.05.2016 | 23:42

Oj, dette satte virkelig ord på min hverdag! Tusen takk for at du deler :-)

Den grønne | 31.05.2016 | 23:50

Så bra skrevet! Skikkelig bra! Håper medisiner kan hjelpe henne og folk forstår at du ikke doper barnet ditt, men hjelper det.

Famwangaasegg | 01.06.2016 | 00:19

Jeg tenker ofte på deg Linn<3

Lene | 01.06.2016 | 00:26

Flott innlegg!

Helsing mor til 2 jenter med add.

| 01.06.2016 | 01:07

Du er utrolig flink til å skrive og formulere deg. Dette er definitivt et stort tema, og jeg er glad du velger å være åpen om det. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var klar over hvor mye kaos ADHD kan skape, men det er mye mer forståelig nå, på en måte. Spesielt for barn er jeg svært enig i at man skal sette barnet først, og sørge for at det får en god oppvekst og en god hverdag. Et liv fylt av skyldfølelse, å være utenfor og ikke passe inn er ikke noe et barn fortjener. Jeg mener at foreldrene har et ansvar her, for å tenke på barnet og legge til side fordommer.

Aina Birgitte | 01.06.2016 | 09:22

Utrolig bra skrevet :-)

| 01.06.2016 | 12:18

For et utrolig godt, og ikke minst viktig innlegg! Dette er nok til hjelp for mange, blandt annet meg..samboeren min har adhd, har egentlig aldri satt meg noe inn i det..så det var veldig interessant og lærerikt å lese det du skriver! Tusen takk :-) håper ting blir bedre for malin fremover!

Caroline Sofie | 01.06.2016 | 12:34

Hei! Du skriver så bra, om et veldig viktig tema! Jeg leste alt, fra begynnelse til slutt, og må bare si at dette innlegget skulle absolutt alle lest! Du burde dele det flere steder, feks innen helse, skole osv, for dette er nyttig informasjon. Det er så lett at barn med ulike behov og det "lille ekstra", blir misforstått og behandlet feil! Det er viktig at man blir sett for den man er, respektert og godtatt. Ønsker deg og Malin all mulig lykke framover:) Dere fortjener alt godt!

Linn, mamma til Malin | 01.06.2016 | 12:40

Caroline Sofie: Tusen takk for det????

Caroline Sofie | 01.06.2016 | 16:48

Ja, det var ment i aller beste mening:)

Håper ikke du misforsto noe <3

Irene | 01.06.2016 | 19:11

Kjenner meg så godt igjen, jeg har en sønn, med adhd. Når jeg leste det du skrev, tente jeg det er min sønn det skrives om, men ser du har en datter, dette syntes jeg var veldig bra, og jeg håper flere leser dette og får mere forståelse for dette, sammen blir vi sterke, heter det, jo flere som forteller og deler jo flere ser ☺

Hilde | 01.06.2016 | 20:46

Takk for åpenhet og et fantastisk innblikk i "tankerekkene". Lærerutdanningen gir ikke/lite innblikk i diagnoser da vi skal "se bak" bokstavene.. Det gir lite kunnskap til pedagoger som er sammen med disse barna daglig. Tar dette med meg i bakhodet inn i klasserommet. Takk! 👏🏻

Madonna | 01.06.2016 | 22:05

Amen. Et viktig, riktig, velformulert og opplysende innlegg. Er så enig i det du skriver og det er så bra at du deler og setter søkelyset på dette. Tenker på dere og håper at den flotte jenta di vil få det bedre. Dere er tøffe begge to! Jeg ønsker dere alt godt og gleder meg til å følge dere videre ☺

Mia | 02.06.2016 | 01:45

Flott innlegg. Jeg har selv 2 gutter med adhd og møtte litt motstand når jeg valgte å gi dem medisiner. Min svigermor sa at de hadde blitt helt annerledes, men jeg svarte med at det syntes ikke jeg. Jeg hadde fått gutta mine tilbake, enkelte ting som masse klemmer og stor empati hadde forsvunnet ettersom de ble eldre å begynte på skolen. Dette kom tilbake når de begynte på medisinene. Så jeg vil si at med medisinene er de de gutta som de alltid skulle ha vært. Mvh Mia

Maiken Høgli | 02.06.2016 | 09:03

Takk!

mila | 02.06.2016 | 13:12

Kom desverre ikkje lenger enn til bildet av malin og lillebror. men resten skal og leses, bare litt senere.

Ville bare si at eg liker dette innlegger veldig godt, samt noen andre du har skrivd tidligere. eg har nå selv våre igjennom en adhd utredning , som vaksen. og det var et innlegg du skrev tidligere, som fikk meg til å innse eg burde kansje prøve medesin.. eg trenger den helt klart selv, men er veldig i mot det på samme tid. men det skal nå prøves ut,under tvil fra min side, men virker den så virker den..... vet ikkje helt hva som stopper meg... men eg vil ikkje bli annaleis, eg vil være meg, men samtidig så vil eg jo ha det "normalt".. (for dette er slitsamt!)

eg kunne veldi gjerne ha tenkt meg å vite litt om hvordan du opplever en situasjon, lik som den du beskrev om alt enn tenker på i løpet av kort tid den skoletimen... bare når enn har tatt medesiner i staden for...? for eg vet rett og slett ikkje hva en normal er, og hva enn kan forvente. Kan "tankene slås av"? Er det virkelig mulig å ikkje tenke på en 1000 ting hele tiden? Eg har delvis lært meg dette med å fullføre oppgaver nå etter eg har fått barn, men enn må jo tenke på det hele tiden som du sier... Det der var akkurat som en tur inni hodet mitt, en tur eg har ønsket mang en lege og lærere skulle ha prøvd, (for enn skjønner selv at noe er annerledes, og som liten, bare ikkje hva) og ikkje minst, mannen her skal få lese det.

eg har og ei lita ei, som har noen år igjenn til ho skal på skole nå, men eg ser desverre for meg at ho og trenger medesiner. det har bare blitt tydligere og tydligere i "sinneutbruddene" ho har. ho har aldrig sett mine, for dei hadde eg bare når eg var liten, men ho er prikk lik. skremmende lik.. det var snakk om å ta ho med til bup allerede som to-tre åring, noe som ble avbrutt, da vi klarte snu det til noe bedre hjemme. men nå er på vei å bli mer utfordrende igjenn... Ingen er sjølvsagt like, og bhg ser helt klart ikkje det vi ser, men dersom du hadde vist utfordrningene skolestart tydeligvis har ført med seg på forhand, så er det vel og foretrekke og komme i gang med alt i god tid før skolestart? Det er per i dag ingen prolem som inneholder andre barn, i alle fall ikkje der og da, det kommer ofte frem hjemme i ettertid, og jenta velger gå fra situasjonene, men det vil jo helt klart bli annaleis en dag... jenta er flink fagelig, men eg føler eg har på en måte sett alt dette før, med meg selv... har og flere barn, dei andre er ikkje slik som dette. så dei er vel på "normalen"..

Karina | 02.06.2016 | 15:24

Tusen takk for et fantastisk innlegg, dette var ren terapi for meg å lese! Jeg har selv fått diagnosen nå som voksen, har fått medisiner, og endelig føler jeg at jeg "er som alle andre". Og det er en deilig følelse!

Så får jeg bare håpe at barna mine ikke har arvet dette...

Erik Ribsskog | 02.06.2016 | 16:52

Jeg bruker også å dope meg.

Men nå har jeg vist fått solstikk da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

Anja Valand | 02.06.2016 | 17:07

Fantastisk formulering!!!. Tenk om alle som jobber i barnehage og på skolen,hadde fått en skikkelig undervisning i diagnosen/"problematikken"/temaet, fra bup og av voksne med som har diagnosen selv...

Lilly | 02.06.2016 | 19:07

Veldig viktig informasjon dette. Jeg har kjent flere barn og voksne med adhd. Litt utfordrende oppførsel har det vært, men jaggu har jeg lært litt av de. Bla dette med å utføre ting og ikke vente til imorgen. Og å tenke at som regel går det bra. Je ville ikke vært de foruten i mitt liv ihvertfall 😊

Benjamin | 02.06.2016 | 19:40

Hei! Fantastisk mye bra informasjon og innsikt i en veldig intersant tema! Etter mitt syn et av de største problemene med ADHD er mangel på informasjon og at mange ikke vet nok. Jeg er selv i mot denne typen av medisinering men tusen takk for mye god innsikt! Stor respekt til dere som har eller har noen i nær relasjon med ADHD!

kjersti Valendal | 02.06.2016 | 19:59

Bare ett spøsmål; mater du barnene dine med dyr (dvs kjøtt?), og drikker barna dine Brus? isåfall er diagnosen til barna dine din fortjenste. Strengt, men sant :/

Grete | 02.06.2016 | 20:31

Tusen takk for et flott innleg og økt forståelse for ADHD! Jeg er lærer og møter daglig disse barnene. Kjenner godt igjen dine beskrivelser! Du er flink til å skrive, rene pedagogen!

Anette | 02.06.2016 | 23:25

Väldigt bra skrivet. Har själv ett barn med ADHD och vet vad detta är. Lär henne ochså till vardags med allt inkl.m medicin Conserta och det är ett väldigt bra hjälpmedel för att ni lättare ska få ta till er lärdomar och fungera som alla andra. 😊 stå på tjejen , du är duktig. 😊👄❤

| 03.06.2016 | 08:06

For ikke å nevne følgesvennene angst, depresjon, selvhat, spiseforstyrrelser og alle de andre som kommer i kjølvannet av ADHD. Fordi spesielt jenter bruker så mye av sin hverdag på å å kontrollere sin ADHD for å passe inn..

| 03.06.2016 | 08:46

God morgen. Sjelden har jeg lest og forstått bedre hva noen bokstaver betyr👍

| 03.06.2016 | 09:13

For et inlegg!❤️ Mange som burde lest..

Berit Baustad | 01.08.2016 | 21:40

Tusen takk for fint, gjennomtenkt og opplysende innlegg. Skulle ønske jeg hadde hatt det da jeg jobbet i skolen, særlig de siste årene med en gutt med ADHD. Del innlegget ditt med så mange som mulig, gjerne på lærerskolen!

(Vil til slutt bare be deg overse enkelte kommentarer, om kjøtt, brus osv. ) Stå på sammen med jenta di! Tror dere kan hjelpe mange andre i samme situasjon! Lykke til!
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20år gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15åring, var hjemmeværende med Malin i tre år før jeg begynte på skole igjen. Så viste testen positiv igjen som 19åring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre måneder senere. Fillip har medfødt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjør at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer på samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vår. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt går vår vei fortsetter jeg på utdanningen min neste år. Første prioritet nå, er å være hjemme og kose meg med ungene og følge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interiør og oppussing, så det er ikke sjeldent at jeg står med malekosten i hånden eller flytter rundt på møbler. Liker også veldig godt å lage mat og bake, så det går endel tid til det også.

Trives godt med livet mitt, og føler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue år.

+ Følg på blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits