Milepler.. For mammaen.

For et par dager siden knakk jeg en kode jeg har slitt med i ca to r.
Den evigvarende drlige samvittigheten som gjerne fr en solid peak p kvelden, nr jeg skal legge Malin.
Jeg har sullet meg inn i en slags uvane hvor jeg har latt leggingen ta en halv evighet. 
Fordi hun er trist, har mye p hjertet og gjerne grter.
Da sier det seg selv at man setter seg ned, snakker, beroliger og stryker.

Jeg har tenkt at jeg m vre der for henne, og jeg har vel for vre helt rlig overkompensert litt fordi jeg fler mye p at Fillip krever mer og derfor fr mer oppmerksomhet alt i alt. Men en kveld, nr klokka nrmet seg halv ti og vi snakket om samme tingen for sjette gangen.. 
Det gr nemlig i en slags loop, det er de samme temaene hver kveld og vi kommer liksom ingen vei fordi det er ting bare hun kan gjre noe med ved 1. Akseptere situasjonen eller 2. Se situasjonen fra et annet perspektiv. Og uansett hvor mye man prver forklare at enkelte ting fr man ikke gjort noe med, eller enkelte ting kan vi ikke f selv om vi har aldri s lyst p det, s gr det bare ikke inn.

S jeg sa med bestemt, men ikke sint stemme "Jeg forstr at du synes det er trist og urettferdig, men dette er ikke riktig tid ta det opp. Dette kan vi snakke om i morgen tidlig, eller nr du kommer hjem fra skolen - men ikke mer n. Jeg er veldig glad i deg, og jeg bryr meg masse om deg men n er det sovetid og dette kan vi snakke mer om i morgen". 
Jeg forventet trer, raserianfall og rten "mammaa daa" men det jeg fikk var et lurt smil og "okei da, vi snakkes i morgen"
Var det S enkelt?! VIRKELIG?
Ja, det var det. S enkelt.  
Nr jeg bare la bort den forbaska samvittigheten og viste omsorg samtidig som jeg var bestemt s lsnet det.


Jeg overtenker absolutt alt, hele tiden. 
Analyserer meg selv og ser meg selv fra utsiden, du trenger aldri ppeke feilene mine for jeg har allerede sett dem lenge fr du registrerer dem.
Jeg kan tenke p hendelser tilbake i tid og gjenskape situasjonen og hva jeg burde gjort annerledes, eller hva jeg kan si neste gang.
Det blir liksom aldri godt nok, uansett.
Men n kjenner jeg meg nok en gang helt mettet p tankespinneri og drlig samvittighet over alt mellom himmel og jord.
Jeg m bare innse at om ikke jeg slutter med det, eller i hvertfall fr det ned p et normalt niv s kommer jeg til ende opp mer whipped enn en nyforelsket kjreste med en dame som er way over his league. Om det sier deg noe ;-)

For barn snapper opp snne ting veldig kjapt, og de vet hvilke punkter de skal trykke p for f det som de vil.
Fillip for eksempel, i en alder av tre har han skjnt at leggetid kan utsettes ved be om mat.
Fordi vi i perioder var s overlykkelige om vi fikk mat ned i den lille magen, og ilte ned nr han s mye som mumlet "brdskive" i halvsvne.
Problemet var bare at nr vi kom ned var det sklart ikke snakk om spise noe mat, det var bare en enkel mte komme seg ut av senga og slippe legging.
S n sier vi nei, selv om det stikker litt i mammahjertet og tanken om at han kanskje spiser denne gangen murrer i bakhodet.
Men han gjr aldri det, og n har han sltt seg til ro med at det ikke er noe poeng for nr vi legger han for kvelden kommer han konsekvent ikke ned igjen uansett.
Vi kan sitte der inne, legge oss med han eller gi drikke eller ren bleie. Men thats it, er han lagt kommer han ikke ned igjen med mindre han er syk.
Og det funker som bare det! Samme med middagen, fr var det rene sirkuset for tilfredsstille alle de sm srhetene og vi gikk p nler omtrent nr det gjaldt spising. Var det noe han ikke likte eller om han ba om noe annet enn det vi hadde til middag lot jeg gledelig maten min bli kald for lage noe annet til han som kanskje kom til gli ned. N gjr vi ikke det lenger, n fr han surmule litt og eventuelt g fra bordet men han ender i 99% av tilfellene opp med sette seg ved bordet igjen og spise opp maten sin. S lenge vi ikke kommenterer det vel og merke ;-)


Jeg tror de aller fleste kjenner p disse flelsene i strre eller mindre grad.
Man bruker for mye tid p alt annet, man burde vre en bedre kjreste, en bedre forelder, en kulere venninne eller ha et renere hus.
Problemet er bare at uansett hvor mye bedre man blir, streber man uansett etter bli enda bedre. Og hvor gr egentlig grensa for hva som er godt nok?
Jeg minner meg selv p at vi faktisk er de som legger grunnlaget for voksenlivet til vre barn, og jeg nsker p ingen mte at de skal sitte med samme flelsene som meg. Jeg nsker at de skal vokse opp vre ydmyke og realistiske. At de skal kunne ha dager hvor de senker skuldrene og driter i hybelkaninene og at de skal kunne bake brownies p en tirsdag bare fordi de har lyst.
Jeg nsker at de skal strebe etter sine egne nsker og drmmer, ikke bare leve opp til alle andres forventninger. 

Og da m man faktisk begynne med seg selv. 

N skal jeg krype inntil en glovarm feberkropp, siste mling viste svimlende 40,2 og jeg tror nesten jeg kunne stekt ett egg p panna hans.
Han er heldigvis fin ellers, jeg fr kontakt med han og han klager ikke over vondt noe sted.
Bare veldig slapp og full av feber. Det letter mye av bekymringene vite at han hvertfall ikke har vondt. 
Det har kommet noen sm host s jeg gjetter at det er en ny runde med forkjlelse. 
Satser p at det ikke varer i to uker denne gangen! :-)

 





5 kommentarer

Ragnhild | 11.04.2016 | 00:19

S flink du er!:)

Ingrid | 11.04.2016 | 01:52

M bare si at jeg virkelig beundrer deg. Har lest bloggen din i mange r n og jeg blir fortsatt overrasket over hvor godt du takler alle vanskeligheter som kommer. Masse lykke til med billappen, det gjr nok ting tusen ganger enklere nr du slipper vente p bussen! Du virker som en helt fantastisk mamma for barna dine og en minst like fantastisk bonus-mamma for Nicolai. Ha en fin uke!

Linn, mamma til Malin | 11.04.2016 | 08:10

Ingrid: Tusen takk for det Ingrid ?? En god uke til deg ogs??

S | 11.04.2016 | 12:19

Jeg beundrer virkelig dine evner som mor!! 🙏🏼 Glad du er tilbake p bloggen! Storkoser meg med deilig lesing i pausen p jobb :-)

Nathalie | 11.04.2016 | 14:10

S kjekt at du er tilbake😊
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20r gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15ring, var hjemmevrende med Malin i tre r fr jeg begynte p skole igjen. S viste testen positiv igjen som 19ring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre mneder senere. Fillip har medfdt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjr at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer p samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vr. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt gr vr vei fortsetter jeg p utdanningen min neste r. Frste prioritet n, er vre hjemme og kose meg med ungene og flge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interir og oppussing, s det er ikke sjeldent at jeg str med malekosten i hnden eller flytter rundt p mbler. Liker ogs veldig godt lage mat og bake, s det gr endel tid til det ogs.

Trives godt med livet mitt, og fler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue r.

+ Flg p blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Sk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits