Milepæler.. For mammaen.

For et par dager siden knakk jeg en kode jeg har slitt med i ca to år.
Den evigvarende dårlige samvittigheten som gjerne får en solid peak på kvelden, når jeg skal legge Malin.
Jeg har sullet meg inn i en slags uvane hvor jeg har latt leggingen ta en halv evighet. 
Fordi hun er trist, har mye på hjertet og gjerne gråter.
Da sier det seg selv at man setter seg ned, snakker, beroliger og stryker.

Jeg har tenkt at jeg må være der for henne, og jeg har vel for å være helt ærlig overkompensert litt fordi jeg føler mye på at Fillip krever mer og derfor får mer oppmerksomhet alt i alt. Men en kveld, når klokka nærmet seg halv ti og vi snakket om samme tingen for sjette gangen.. 
Det går nemlig i en slags loop, det er de samme temaene hver kveld og vi kommer liksom ingen vei fordi det er ting bare hun kan gjøre noe med ved å 1. Akseptere situasjonen eller 2. Se situasjonen fra et annet perspektiv. Og uansett hvor mye man prøver å forklare at enkelte ting får man ikke gjort noe med, eller enkelte ting kan vi ikke få selv om vi har aldri så lyst på det, så går det bare ikke inn.

Så jeg sa med bestemt, men ikke sint stemme "Jeg forstår at du synes det er trist og urettferdig, men dette er ikke riktig tid å ta det opp. Dette kan vi snakke om i morgen tidlig, eller når du kommer hjem fra skolen - men ikke mer nå. Jeg er veldig glad i deg, og jeg bryr meg masse om deg men nå er det sovetid og dette kan vi snakke mer om i morgen". 
Jeg forventet tårer, raserianfall og ørten "mammaa daa" men det jeg fikk var et lurt smil og "okei da, vi snakkes i morgen"
Var det SÅ enkelt?! VIRKELIG?
Ja, det var det. Så enkelt.  
Når jeg bare la bort den forbaska samvittigheten og viste omsorg samtidig som jeg var bestemt så løsnet det.


Jeg overtenker absolutt alt, hele tiden. 
Analyserer meg selv og ser meg selv fra utsiden, du trenger aldri å påpeke feilene mine for jeg har allerede sett dem lenge før du registrerer dem.
Jeg kan tenke på hendelser tilbake i tid og gjenskape situasjonen og hva jeg burde gjort annerledes, eller hva jeg kan si neste gang.
Det blir liksom aldri godt nok, uansett.
Men nå kjenner jeg meg nok en gang helt mettet på tankespinneri og dårlig samvittighet over alt mellom himmel og jord.
Jeg må bare innse at om ikke jeg slutter med det, eller i hvertfall får det ned på et normalt nivå så kommer jeg til å ende opp mer whipped enn en nyforelsket kjæreste med en dame som er way over his league. Om det sier deg noe ;-)

For barn snapper opp sånne ting veldig kjapt, og de vet hvilke punkter de skal trykke på for å få det som de vil.
Fillip for eksempel, i en alder av tre har han skjønt at leggetid kan utsettes ved å be om mat.
Fordi vi i perioder var så overlykkelige om vi fikk mat ned i den lille magen, og ilte ned når han så mye som mumlet "brødskive" i halvsøvne.
Problemet var bare at når vi kom ned var det såklart ikke snakk om å spise noe mat, det var bare en enkel måte å komme seg ut av senga og slippe legging.
Så nå sier vi nei, selv om det stikker litt i mammahjertet og tanken om at han kanskje spiser denne gangen murrer i bakhodet.
Men han gjør aldri det, og nå har han slått seg til ro med at det ikke er noe poeng for når vi legger han for kvelden kommer han konsekvent ikke ned igjen uansett.
Vi kan sitte der inne, legge oss med han eller gi drikke eller ren bleie. Men thats it, er han lagt kommer han ikke ned igjen med mindre han er syk.
Og det funker som bare det! Samme med middagen, før var det rene sirkuset for å tilfredsstille alle de små særhetene og vi gikk på nåler omtrent når det gjaldt spising. Var det noe han ikke likte eller om han ba om noe annet enn det vi hadde til middag lot jeg gledelig maten min bli kald for å lage noe annet til han som kanskje kom til å gli ned. Nå gjør vi ikke det lenger, nå får han surmule litt og eventuelt gå fra bordet men han ender i 99% av tilfellene opp med å sette seg ved bordet igjen og spise opp maten sin. Så lenge vi ikke kommenterer det vel og merke ;-)


Jeg tror de aller fleste kjenner på disse følelsene i større eller mindre grad.
Man bruker for mye tid på alt annet, man burde være en bedre kjæreste, en bedre forelder, en kulere venninne eller ha et renere hus.
Problemet er bare at uansett hvor mye bedre man blir, streber man uansett etter å bli enda bedre. Og hvor går egentlig grensa for hva som er godt nok?
Jeg minner meg selv på at vi faktisk er de som legger grunnlaget for voksenlivet til våre barn, og jeg ønsker på ingen måte at de skal sitte med samme følelsene som meg. Jeg ønsker at de skal vokse opp å være ydmyke og realistiske. At de skal kunne ha dager hvor de senker skuldrene og driter i hybelkaninene og at de skal kunne bake brownies på en tirsdag bare fordi de har lyst.
Jeg ønsker at de skal strebe etter sine egne ønsker og drømmer, ikke bare leve opp til alle andres forventninger. 

Og da må man faktisk begynne med seg selv. 

Nå skal jeg krype inntil en glovarm feberkropp, siste måling viste svimlende 40,2 og jeg tror nesten jeg kunne stekt ett egg på panna hans.
Han er heldigvis fin ellers, jeg får kontakt med han og han klager ikke over vondt noe sted.
Bare veldig slapp og full av feber. Det letter mye av bekymringene å vite at han hvertfall ikke har vondt. 
Det har kommet noen små host så jeg gjetter at det er en ny runde med forkjølelse. 
Satser på at det ikke varer i to uker denne gangen! :-)

 





5 kommentarer

Ragnhild | 11.04.2016 | 00:19

Så flink du er!:)

Ingrid | 11.04.2016 | 01:52

Må bare si at jeg virkelig beundrer deg. Har lest bloggen din i mange år nå og jeg blir fortsatt overrasket over hvor godt du takler alle vanskeligheter som kommer. Masse lykke til med billappen, det gjør nok ting tusen ganger enklere når du slipper å vente på bussen! Du virker som en helt fantastisk mamma for barna dine og en minst like fantastisk bonus-mamma for Nicolai. Ha en fin uke!

Linn, mamma til Malin | 11.04.2016 | 08:10

Ingrid: Tusen takk for det Ingrid ?? En god uke til deg også??

S | 11.04.2016 | 12:19

Jeg beundrer virkelig dine evner som mor!! 🙏🏼 Glad du er tilbake på bloggen! Storkoser meg med deilig lesing i pausen på jobb :-)

Nathalie | 11.04.2016 | 14:10

Så kjekt at du er tilbake😊
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20år gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15åring, var hjemmeværende med Malin i tre år før jeg begynte på skole igjen. Så viste testen positiv igjen som 19åring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre måneder senere. Fillip har medfødt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjør at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer på samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vår. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt går vår vei fortsetter jeg på utdanningen min neste år. Første prioritet nå, er å være hjemme og kose meg med ungene og følge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interiør og oppussing, så det er ikke sjeldent at jeg står med malekosten i hånden eller flytter rundt på møbler. Liker også veldig godt å lage mat og bake, så det går endel tid til det også.

Trives godt med livet mitt, og føler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue år.

+ Følg på blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits