15 r og gravid.

Jeg kom over et innlegg jeg skrev i 2013 nr jeg var gravid med Fillip.
Kjekt lese igjen, for de som ikke har lest historien bak svangerskapet med Malin og hvordan det var bli gravid som 15ring i 9klasse.


N som det har gtt 7r siden den gang og jeg i tillegg har et bonusbarn og en snn har jeg jo naturligvis vokst mye mentalt.
I 2008, nr jeg ble gravid med Malin var det ikke en "vanlig" ting man hrte mye om, det var mer se&hr nyhet om jenter under 16 ble gravide.
N, i 2016 blir jeg ikke lenger sjokkert nr jeg leser om en 19ring som venter nr 3 eller en 17ring som venter nr 2.
Jeg tror helt klart at det er en sammenheng mellom blogging og det at mange flere velger beholde i ung alder om de blir gravide.
Det normaliseres nr man leser om hverdagen til unge jenter som klarer seg fint med barn, selv om de ikke er myndige. 
Fr hadde man ikke like mye innsikt i hvordan en tenringsmammas hverdag var. N finner vi uttallige blogger og artikler, ofte positivt vinklet.
 I flge FHI var det i  2013 kun 19 kvinner i alderen 15 r og yngre og 162 kvinner i alderen 16-17 r som fdte et barn.
I 2013 ble det utfrt 10,1 svangerskapsavbrudd per 1000 kvinner i aldersgruppen 15-19 r.
Dette er det laveste tallet siden registreringen startet i 1979. I r 2000 var tallet 20,1 per 1000 kvinner i denne aldersgruppen.

Jeg har selv mottatt et stort antall mail og meldinger fra jenter i samme situasjon, og de frste rene var jeg veldig mye mer stttende og veldig lite kritisk til omstendighetene rundt - mer "alt ordner seg" og behold om du nsker.
N synes jeg fokuset br ligge mer p hva man kan tilby, og fokuserer mer p hva man gir avkall p og hvor stort ansvar man tar p seg.
Uansett hvor mye positivt man kan si, og uansett hvor mye man kan f til selv om man blir mamma ung s er det alikevel det strste valget man tar i lpet av et liv, og det er ikke alle som forstr hvor mye valget vil pvirke. 
"utdanning kan jeg ta selv om jeg fr barn tidlig" "jeg kan reise selv om jeg har barn" "nav gir nok sttte til at man kan klare seg selv konomisk" etc.
I 2014 var det 30% som ikke fullfrte vidergende. Utdannelse uten barn kan vre hardt nok, med barn legger man til en hau med faktorer som potensielt gjr utdanningslpet mye hardere. Dette er p ingen mte svart hvitt, men det er alikevel et argument for hvorfor man absolutt br vente til man har mer p plass.
Det kan virke dobbelmoralsk at jeg skriver det, som var gravid med nr 2 som 19ring i tillegg til at jeg var bonusmamma.
 
Jeg fikk en real oppvekker med Fillip, fordi man aldri vet om man fr et friskt barn.
Og det kan man potensielt f selv om man er 14,15,16 eller 17. 
Malin var en drm som baby, de frste tre rene gikk knirkefritt og jeg flte det meste gikk p skinner og at ansvaret var helt overkommelig og at det ga mer enn det tok. Det var en solskinnshistorie og jeg forsto ikke hvorfor folk mente at det f barn var tft og slitsomt, uansett alder. 
N vet jeg at jeg p mange mter hadde "flaks", og at det var hovedgrunnen til at det gikk s bra som det gikk.
Hvis Fillip hadde vrt frstemann tror jeg oppriktig at jeg hadde hatt en helt annen oppfatning av mammarollen.
For det var frst etter at jeg fikk han at jeg forsto hva folk mente med at man ikke kom til f nok svn, at bekymringene var tunge og at det krever mye.
At man til tider fler seg som en vrengt vaskeklut og at man i perioder knapt rekker ta en dusj fordi man hele tiden m ha en unge p armen.
N er jeg 23 r og jeg vet at jeg i mange r fremover kommer til mtte ofre enormt mye for flge opp ungene mine og at Fillip kanskje ikke klarer seg alene noen gang. At han potensielt krever mye oppflging fra oss resten av livet. Jeg tror det hadde vrt mye tyngre f det ansvaret som 16ring. 
Det er n 8 r siden jeg flyttet hjemmefra og begynte klare meg selv. Det skjer mye mentalt p 8r. 
 
Mitt beste rd til alle som vurderer bli planlagt gravide s tidlig, eller som str med valget om beholde eller ikke er vre realistisk.
Lag en klar plan og srg for at du har nok sttte uansett hva du velger. Det er ingen dans p roser, selv om det kan virke snn.
Uansett, her er reprise av min historie som 15r og gravid:

Magen et par uker fr Malin ble fdt

I konfirmasjonsgave fikk jeg noe jeg hadde nsket meg siden jeg var liten.
Jeg fikk vre med p hjelpesendingstur til Russland. Jeg har nemlig besteforeldre som er med i styret i non profit organisasjonen "hjelp til Russland" som gjr en fantastisk innsats for hjelpe barn og voksne som lever under uverdige forhold i Russland.
Dette har jeg ftt sett filmer fra, bilder og hrt om helt siden jeg var veldig liten.
S i konfirmasjonsgave fikk jeg en slik tur av dem, hvor det var 10 dager rundt i Russland for se de forskjellige barnehjemmene, fengslene, nyttliv sentre og mye mer som de har stttet eller bygget opp.
Levere ut mat, ting og delta p mter.

Under turen merket jeg at jeg var endel slapp og kvalm, men tenkte at det sikkert bare var p grunn av maten, jeg er veldig kresen p mathygiene og hvilke forhold maten blir laget under.
S det ble ikke s mye mat der nede! Hehe.
P slutten av turen husker jeg at jeg plutselig kom p at det var to uker siden jeg skulle hatt mensen.
Bde jeg og pappaen til Malin var bare 15r da, men vi hadde allerede vrt sammen i to r og var s sikre som to forelska femtenringer kan vre, p at vi var riktige for hverandre.

Frste skoledag etter at jeg kom hjem, gikk jeg til helsester og ba pent om en graviditetstest.
Hun sa "det kan ta opptil tre minutter fr du ser resultatet", for jeg ville nemlig se frst selv, har aldri likt og f alvorlige beskjeder fra andre, vil alltid helst se eller lese ting selv s nr helsesster ba om og f testen og at jeg kunne sette meg sa jeg ganske klart fra om at det var uaktuelt, hehe.
Nr jeg la testen p benken gikk det ikke mange sekundene fr to streker kom til syne.
"det er to streker her"
Da er den positiv, vil du sette deg ned?
Det ville jeg ikke, jeg ville nemlig rett hjem og snakke med mamma! Hehe.

Roger sto utenfor og ventet, s jeg gikk til han og s sa jeg at den var positiv.
Han gliste skikkelig, mens trene mine plutselig bare kom.
Det var litt av et sjokk med en gang, selv om begge var veldig klare p hva vi ville.
Nr jeg kom hjem mener jeg huske at jeg sa noe snn som "jeg tok en test jeg, og den var positiv".
Mammas frste reaksjon var "du skal vel beholde?" Det var det jo aldri noe tvil om, s det sa jeg at jeg selvsagt skulle. Oppi alt s hadde jeg en veldig merkelig ro inni meg, for jeg flte hele veien at det var en mening med alt. 
Nr jeg tenker tilbake p det, var jeg veldig heldig.
For bde pappaen til Malin, mamma og de nrmeste vennene mine var stttende helt fra starten.
Og det er ingen selvflge nr du er femten r, og fortsatt gr i niende klasse..

Den kvelden kom foreldrene til pappaen til Malin, og vi begynte snakke om hvordan vi kunne gjre alt. De hadde en kjellerleilighet, som vi kunne flytte inn i, og et par mneder etter gjorde vi det.
Jeg husker det var helt sprtt og skulle handle inn ting vi trengte hjemme, samtidig som at det var veldig gy. Mat, vaskemidler, kopper og fat, mbler og i det hele tatt.
Pappaen til Malin jobbet heldigvis da, og hadde en spass god jobb at vi klarte oss veldig fint.
Jeg fikk fortsatt min egen barnetrygd, pluss et lite bidrag fra mamma og pappa fordi jeg var under 18.
Vi manglet aldri noe, og klarte oss veldig bra selv uten sttte fra nav.

 Svangerskapet var ganske normalt, med unntak av at jeg fikk ekstremt vondt i ryggen fra uke 24.
Jeg sov veldig mye, var helt utslitt av all verkingen som aldri tok slutt. Etter noen dager kom jeg meg til legen, hvor jeg fikk paralgin forte og henvisning til fysioterapeut. Dit gikk jeg ukentlig helt frem til fdsel. Jeg har aldri brukt noe srlig smertestillende eller medisiner generelt, s nr jeg tok en tabelett sov jeg faktisk i opptil 18timer.. Det var ganske ekstremt, men eneste mten jeg klarte holde ut. Ellers slet jeg endel med sovne p kvelden, det var jo ikke hver dag det ble brukt smertestillende, kun de dagene jeg ikke fungerte i det hele tatt. S jeg l som regel vken til mellom halv tre og halv fem p morgenen fr jeg endelig fikk sovnet. Det var slitsomme tider, jeg har alltid slitt med svnen, men under graviditeten eskalerte det noe veldig. Jeg slet ogs endel med matlyst, som jeg gjr denne gangen ogs. Orket veldig lite mat, det eneste det gikk sinnsyke mengder av var lollipop! Hehe.
S p slutten viste vekten + 9kg, og Malin var bittelitt under gjennomsnittet p vekst. 
Husker ogs at jeg hadde mye kunnere helt fra veldig tidlig, rundt uke 22-23.
Det var ganske slitsomt, for de var skikkelig vonde og hyppige. 

 Et par dager fr termin gikk kynnerene over til rier, og vi tok etterhvert turen til fden hvor jeg ble lagt inn. Fire uker tidligere hadde jeg et stygt fall i trappen, som resulterte i rier og begynnende fdsel. Da l jeg et dgn til observasjon, fr det heldigvis ga seg dagen fr 16rs dagen min.
N var det derimot i gang, og jeg ble liggende med ctg og ble tatt godt vare p.
Fdselen varte i to dgn, med fulle rier og s og si ingen svn, jeg var nemlig fast bestemt p at det skulle foreg s naturlig som mulig, s smertestillende var uaktuelt. Prvde meg p lystgassen, men den gjorde meg bare ekstremt drlig. Husker jeg kastet opp for hver ri, og at jeg kastet Roger ut p venterommet fordi jeg ville vre alene. Egentlig skulle mamma vre med under fdselen, men nr alt startet kjente jeg at jeg helst ville vre helt alene for og jobbe meg gjennom det i fred og ro.
Jeg liker ikke og ha folk rundt meg nr jeg har vondt, og fdselen er vel de verste smertene jeg har hatt i hele mitt liv, s da var det helt unaturlig for meg og ha folk der.
Etterhvert ble ting litt mer dramatisk, hjertelyden til Malin ble drligere og de prvde og f inn elektroder p hodet hennes for bedre overvkning. De prvde fire ganger fr de fant ut at det ikke gikk (og FY det var vondt, det verste med hele fdselen synes jeg!) plutselig var rommet fullt av folk, og p skjermen som overvket hjertelyden gikk det fra 180 og helt ned til 26, fr de lp avgrde.
Det var en skikkelig "ut av deg selv opplevelse", for jeg flte meg ikke til stede overhodet.
Jeg var livredd, og sikker p at hun kom til og d. Det se tallene bare fly nedover, og vite at hun fortsatt var inni magen hvor de ikke kunne gjre noe fr hun var ute var helt grusomt. 
Plutselig var jeg p operasjonsbordet, spinalbedvelse ble satt i hui og hast og etter noen f minutter var hun ute. Det gikk heldigvis helt fint med begge, og etter en halvtime p overvkning fikk jeg endelig prve og amme, og fikk ha henne med meg resten av oppholdet p sykehuset.
Pappaen var litt i sjokk tror jeg, for han var jo plassert p venterommet, og nr han kom for se hvordan det sto til, s kom han til et tomt rom hvor en vaskedame sto og vasket ut. "Hun har tatt keisersnitt hun som l her". Hehe, litt av en mte og f vite at en har blitt far ;-)

P sykehuset gikk det veldig greit, jeg fikk reise hjem etter tre eller fire dager, og sret grodde som det skulle. Sjokket var stort nr jeg fikk se at det ikke var sydd, men stiftet med metallstifter.
Stiftene ble fjernet fr jeg dro heldigvis, og det gjorde ikke vondt i det hele tatt som jeg hadde fryktet at det skulle. Det s jo ganske groteskt ut. Jeg rakk og f melken og komme godt i gang med amming fr vi dro hjem, heldigvis. Husker at hun l og sov i sykehussengen med meg, for jeg klarte ikke tanken p og ha henne s langt unna p natten. Selv om den lille trillekassen hun kunne ligge i sto rett ved siden av sengen min.. Hehe.
 

 Sengen hadde vi stelt i stand flere uker fr hun kom, men nr vi endelig var hjemme ga ikke flelsen av ville ha henne s tett inntil som mulig seg, s vi samsov fra dag en.
Hun grt veldig lite, og var veldig tidlig ute utviklingsmessig helt fra starten av.
Ammingen gikk veldig greit, og vi sov godt begge to. Jeg gikk helt inn i en boble, hvor hele tilvrelsen min dreide seg om Malin. Hun sov borte for frste gang nr hun var 8mnd, og det var hos farmoren sin i etasjen over. Fr det hadde jeg kun vrt borte i tre-fire timer toppen.
Var vel meg som fikk separasjonsangsten i vrt tilfelle! hehe.

Frste gang jeg var ute et par timer, 16 r :-) 

Her er Malin med p vitnemlutdeling i 10kl. Med god hjelp og masse tilrettelegging med hjemmeoppgaver fikk jeg fullfrt tiendeklasse mens jeg var gravid, og etter at hun ble fdt. Hadde henne med p eksamen med farmor og mamma som barnevakt mens jeg var inne. 
Fikk faktisk en 5er p eksamen den dagen, utrolig nok.

Nr Malin var 8-9mnd flyttet vi fra kjellerleiligheten og inn i en annen leilighet litt mer sentralt.
Hverdagen ble litt enklere, og vi fikk mye strre plass. Malin fikk eget barnerom, selv om hun stort sett sov hos oss enda. Vi bodde ikke s lenge der, for nr Malin var litt over ret gikk jeg og pappaen hennes fra hverandre. Da flyttet jeg til et hus, hvor jeg bodde tre fire uker sammen med mamma fr hun flyttet til et annet sted. S bodde vi noen mneder for oss selv, men etter noen hendelser ble det rett og slett ikke trygt for oss bo der alene lenger. Det var skog rundt p alle kanter, og huset var enormt. Det var tre soverom, to bad, to stuer, kjkken, fire boder, gigantisk hage og dobbel garasje... Ikke s praktisk nr man er alene med et barn. S da flyttet vi til en helt ny og fin leilighet i passe strrelse for meg og Malin. Der bodde vi  endel mneder, frem til stefaren min dde og jeg bestemte meg for flytte til byen mamma bodde i. Da hadde jeg bodd over ett r uten familie rundt meg, og egentlig ingen sttte om noe skulle skje eller jeg ble syk. S etter endel hendelser med sykdom hos meg, hvor jeg faktisk ikke hadde mulighet til dra p legevakta selv om jeg var skikkelig drlig, og knapt oppegende nok til og gi Malin det hun trengte (hadde faktisk kusma ene gangen, som resultrerte i en ukes isolasjon og et ugjenkjennelig ansikt, samt en helt grusom tid frem til jeg ble frisk igjen..) men uten noen rundt som kunne hjelpe til i hverdagen, s fant jeg ut at nok var nok og tok et valg jeg ikke angrer p. N har vi det mye bedre, samarbeidet mellom meg og pappaen hennes er enklere, og hverdagen vr er helt ny.
Jeg mtte Halvard, og vi ble samboere etter knappe fire mneder sammen, og gravide etter bare fem. 
Egentlig galskap nr man leser det svart p hvitt, men alikevel s fles det mer riktig enn noe annet jeg har gjort frem til n.
Forskjellen er vel kanskje at jeg har funnet meg en voksen mann, og ikke en gutt. 
Og at han hadde bodd spass mange r for seg selv nr vi ble sammen, og at han i tillegg var pappa s han visste hvilket ansvar et barn innebrer. N fungerer han jo som en farsfigur for Malin, og tar del i tingene med henne. Det er han som str for levering i barnehagen, og han irettesetter like mye som meg nr vi er hjemme sammen. Jeg er rett og slett ikke alenemamma lenger, og fler jeg er p vei til og f den familien jeg alltid har villet hatt :-)
 Begge er ganske realistiske, og ingen av oss lever p en rosa sky av forelskelse og romantiske forestillinger om hvordan ting skal vre. Vi har jo barn, hus og ting som m holdes i orden, s det er mye kjedelige praktiske ting som m gjres, og begge er klar over at snn er det nr man blir voksen.
Ikke like mye fest og morro, mer rydding og oppflging av to sm som krever sitt :-)

S fr vi heldigvis tid til og pleie forholdet innimellom, i tillegg til at vi har kveldene sammen.
Fler forholdet er ganske sterkt etter den starten vi har ftt, vi har allerede vrt gjennom mye til og ha vrt sammen et r. All usikkerheten rundt svangerskapet, nr ikke vi visste om vi kom til f en frisk baby, eller en levende en i det hele tatt. Jeg som ble veldig deprimert av det, og knapt var ute av sengen for annet enn vre sur eller kjefte i ukesvis. Jeg vet ikke om jeg hadde holdt ut!
N gjorde han heldigvis det, og jeg gleder meg til fortsettelsen og et nytt lite menneske i hus.

Malin gleder seg veldig til bli storesster, og skal sttt og stadig snakke til magen eller kose.
Hun drar ofte opp toppen min og roper "Hallo, det er storessteren din her, har du det bra?" og lignende. S hper det blir en fin ting for alle fire :-)

Edit: Teksten over er 3r gammel, og Halvard og jeg er fortsatt kjrester og samboere og har det godt sammen.
S det er ikke alltid man ender opp med g fra hverandre selv om man blir gravide og samboerer tidlig i et forhold - men det er alikvel ikke noe jeg anbefaler, man har bedre sjanser om man venter til man har vrt sammen lenger og kjenner hverandre bedre :-)





n kommentar

| 11.04.2016 | 19:37

N gr det opp for meg hvor lenge jeg har lest bloggen din.. Helt siden Malin var 1 r!
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20r gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15ring, var hjemmevrende med Malin i tre r fr jeg begynte p skole igjen. S viste testen positiv igjen som 19ring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre mneder senere. Fillip har medfdt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjr at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer p samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vr. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt gr vr vei fortsetter jeg p utdanningen min neste r. Frste prioritet n, er vre hjemme og kose meg med ungene og flge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interir og oppussing, s det er ikke sjeldent at jeg str med malekosten i hnden eller flytter rundt p mbler. Liker ogs veldig godt lage mat og bake, s det gr endel tid til det ogs.

Trives godt med livet mitt, og fler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue r.

+ Flg p blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Sk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits