15 år og gravid.

Jeg kom over et innlegg jeg skrev i 2013 når jeg var gravid med Fillip.
Kjekt å lese igjen, for de som ikke har lest historien bak svangerskapet med Malin og hvordan det var å bli gravid som 15åring i 9klasse.


Nå som det har gått 7år siden den gang og jeg i tillegg har et bonusbarn og en sønn har jeg jo naturligvis vokst mye mentalt.
I 2008, når jeg ble gravid med Malin var det ikke en "vanlig" ting man hørte mye om, det var mer se&hør nyhet om jenter under 16 ble gravide.
Nå, i 2016 blir jeg ikke lenger sjokkert når jeg leser om en 19åring som venter nr 3 eller en 17åring som venter nr 2.
Jeg tror helt klart at det er en sammenheng mellom blogging og det at mange flere velger å beholde i ung alder om de blir gravide.
Det normaliseres når man leser om hverdagen til unge jenter som klarer seg fint med barn, selv om de ikke er myndige. 
Før hadde man ikke like mye innsikt i hvordan en tenåringsmammas hverdag var. Nå finner vi uttallige blogger og artikler, ofte positivt vinklet.
 I følge FHI var det i  2013 kun 19 kvinner i alderen 15 år og yngre og 162 kvinner i alderen 16-17 år som fødte et barn.
I 2013 ble det utført 10,1 svangerskapsavbrudd per 1000 kvinner i aldersgruppen 15-19 år.
Dette er det laveste tallet siden registreringen startet i 1979. I år 2000 var tallet 20,1 per 1000 kvinner i denne aldersgruppen.

Jeg har selv mottatt et stort antall mail og meldinger fra jenter i samme situasjon, og de første årene var jeg veldig mye mer støttende og veldig lite kritisk til omstendighetene rundt - mer "alt ordner seg" og behold om du ønsker.
Nå synes jeg fokuset bør ligge mer på hva man kan tilby, og fokuserer mer på hva man gir avkall på og hvor stort ansvar man tar på seg.
Uansett hvor mye positivt man kan si, og uansett hvor mye man kan få til selv om man blir mamma ung så er det alikevel det største valget man tar i løpet av et liv, og det er ikke alle som forstår hvor mye valget vil påvirke. 
"utdanning kan jeg ta selv om jeg får barn tidlig" "jeg kan reise selv om jeg har barn" "nav gir nok støtte til at man kan klare seg selv økonomisk" etc.
I 2014 var det 30% som ikke fullførte vidergående. Utdannelse uten barn kan være hardt nok, med barn legger man til en hau med faktorer som potensielt gjør utdanningsløpet mye hardere. Dette er på ingen måte svart hvitt, men det er alikevel et argument for hvorfor man absolutt bør vente til man har mer på plass.
Det kan virke dobbelmoralsk at jeg skriver det, som var gravid med nr 2 som 19åring i tillegg til at jeg var bonusmamma.
 
Jeg fikk en real oppvekker med Fillip, fordi man aldri vet om man får et friskt barn.
Og det kan man potensielt få selv om man er 14,15,16 eller 17. 
Malin var en drøm som baby, de første tre årene gikk knirkefritt og jeg følte det meste gikk på skinner og at ansvaret var helt overkommelig og at det ga mer enn det tok. Det var en solskinnshistorie og jeg forsto ikke hvorfor folk mente at det å få barn var tøft og slitsomt, uansett alder. 
Nå vet jeg at jeg på mange måter hadde "flaks", og at det var hovedgrunnen til at det gikk så bra som det gikk.
Hvis Fillip hadde vært førstemann tror jeg oppriktig at jeg hadde hatt en helt annen oppfatning av mammarollen.
For det var først etter at jeg fikk han at jeg forsto hva folk mente med at man ikke kom til å få nok søvn, at bekymringene var tunge og at det krever mye.
At man til tider føler seg som en vrengt vaskeklut og at man i perioder knapt rekker å ta en dusj fordi man hele tiden må ha en unge på armen.
Nå er jeg 23 år og jeg vet at jeg i mange år fremover kommer til å måtte ofre enormt mye for å følge opp ungene mine og at Fillip kanskje ikke klarer seg alene noen gang. At han potensielt krever mye oppfølging fra oss resten av livet. Jeg tror det hadde vært mye tyngre å få det ansvaret som 16åring. 
Det er nå 8 år siden jeg flyttet hjemmefra og begynte å klare meg selv. Det skjer mye mentalt på 8år. 
 
Mitt beste råd til alle som vurderer å bli planlagt gravide så tidlig, eller som står med valget om å beholde eller ikke er å være realistisk.
Lag en klar plan og sørg for at du har nok støtte uansett hva du velger. Det er ingen dans på roser, selv om det kan virke sånn.
Uansett, her er reprise av min historie som 15år og gravid:

Magen et par uker før Malin ble født

I konfirmasjonsgave fikk jeg noe jeg hadde ønsket meg siden jeg var liten.
Jeg fikk være med på hjelpesendingstur til Russland. Jeg har nemlig besteforeldre som er med i styret i non profit organisasjonen "hjelp til Russland" som gjør en fantastisk innsats for å hjelpe barn og voksne som lever under uverdige forhold i Russland.
Dette har jeg fått sett filmer fra, bilder og hørt om helt siden jeg var veldig liten.
Så i konfirmasjonsgave fikk jeg en slik tur av dem, hvor det var 10 dager rundt i Russland for å se de forskjellige barnehjemmene, fengslene, nyttliv sentre og mye mer som de har støttet eller bygget opp.
Levere ut mat, ting og delta på møter.

Under turen merket jeg at jeg var endel slapp og kvalm, men tenkte at det sikkert bare var på grunn av maten, jeg er veldig kresen på mathygiene og hvilke forhold maten blir laget under.
Så det ble ikke så mye mat der nede! Hehe.
På slutten av turen husker jeg at jeg plutselig kom på at det var to uker siden jeg skulle hatt mensen.
Både jeg og pappaen til Malin var bare 15år da, men vi hadde allerede vært sammen i to år og var så sikre som to forelska femtenåringer kan være, på at vi var riktige for hverandre.

Første skoledag etter at jeg kom hjem, gikk jeg til helseøster og ba pent om en graviditetstest.
Hun sa "det kan ta opptil tre minutter før du ser resultatet", for jeg ville nemlig se først selv, har aldri likt og få alvorlige beskjeder fra andre, vil alltid helst se eller lese ting selv så når helsesøster ba om og få testen og at jeg kunne sette meg sa jeg ganske klart fra om at det var uaktuelt, hehe.
Når jeg la testen på benken gikk det ikke mange sekundene før to streker kom til syne.
"det er to streker her"
Da er den positiv, vil du sette deg ned?
Det ville jeg ikke, jeg ville nemlig rett hjem og snakke med mamma! Hehe.

Roger sto utenfor og ventet, så jeg gikk til han og så sa jeg at den var positiv.
Han gliste skikkelig, mens tårene mine plutselig bare kom.
Det var litt av et sjokk med en gang, selv om begge var veldig klare på hva vi ville.
Når jeg kom hjem mener jeg å huske at jeg sa noe sånn som "jeg tok en test jeg, og den var positiv".
Mammas første reaksjon var "du skal vel beholde?" Det var det jo aldri noe tvil om, så det sa jeg at jeg selvsagt skulle. Oppi alt så hadde jeg en veldig merkelig ro inni meg, for jeg følte hele veien at det var en mening med alt. 
Når jeg tenker tilbake på det, var jeg veldig heldig.
For både pappaen til Malin, mamma og de nærmeste vennene mine var støttende helt fra starten.
Og det er ingen selvfølge når du er femten år, og fortsatt går i niende klasse..

Den kvelden kom foreldrene til pappaen til Malin, og vi begynte å snakke om hvordan vi kunne gjøre alt. De hadde en kjellerleilighet, som vi kunne flytte inn i, og et par måneder etter gjorde vi det.
Jeg husker det var helt sprøtt og skulle handle inn ting vi trengte hjemme, samtidig som at det var veldig gøy. Mat, vaskemidler, kopper og fat, møbler og i det hele tatt.
Pappaen til Malin jobbet heldigvis da, og hadde en såpass god jobb at vi klarte oss veldig fint.
Jeg fikk fortsatt min egen barnetrygd, pluss et lite bidrag fra mamma og pappa fordi jeg var under 18.
Vi manglet aldri noe, og klarte oss veldig bra selv uten støtte fra nav.

 Svangerskapet var ganske normalt, med unntak av at jeg fikk ekstremt vondt i ryggen fra uke 24.
Jeg sov veldig mye, var helt utslitt av all verkingen som aldri tok slutt. Etter noen dager kom jeg meg til legen, hvor jeg fikk paralgin forte og henvisning til fysioterapeut. Dit gikk jeg ukentlig helt frem til fødsel. Jeg har aldri brukt noe særlig smertestillende eller medisiner generelt, så når jeg tok en tabelett sov jeg faktisk i opptil 18timer.. Det var ganske ekstremt, men eneste måten jeg klarte å holde ut. Ellers slet jeg endel med å sovne på kvelden, det var jo ikke hver dag det ble brukt smertestillende, kun de dagene jeg ikke fungerte i det hele tatt. Så jeg lå som regel våken til mellom halv tre og halv fem på morgenen før jeg endelig fikk sovnet. Det var slitsomme tider, jeg har alltid slitt med søvnen, men under graviditeten eskalerte det noe veldig. Jeg slet også endel med matlyst, som jeg gjør denne gangen også. Orket veldig lite mat, det eneste det gikk sinnsyke mengder av var lollipop! Hehe.
Så på slutten viste vekten + 9kg, og Malin var bittelitt under gjennomsnittet på vekst. 
Husker også at jeg hadde mye kunnere helt fra veldig tidlig, rundt uke 22-23.
Det var ganske slitsomt, for de var skikkelig vonde og hyppige. 

 Et par dager før termin gikk kynnerene over til rier, og vi tok etterhvert turen til føden hvor jeg ble lagt inn. Fire uker tidligere hadde jeg et stygt fall i trappen, som resulterte i rier og begynnende fødsel. Da lå jeg et døgn til observasjon, før det heldigvis ga seg dagen før 16års dagen min.
Nå var det derimot i gang, og jeg ble liggende med ctg og ble tatt godt vare på.
Fødselen varte i to døgn, med fulle rier og så og si ingen søvn, jeg var nemlig fast bestemt på at det skulle foregå så naturlig som mulig, så smertestillende var uaktuelt. Prøvde meg på lystgassen, men den gjorde meg bare ekstremt dårlig. Husker jeg kastet opp for hver ri, og at jeg kastet Roger ut på venterommet fordi jeg ville være alene. Egentlig skulle mamma være med under fødselen, men når alt startet kjente jeg at jeg helst ville være helt alene for og jobbe meg gjennom det i fred og ro.
Jeg liker ikke og ha folk rundt meg når jeg har vondt, og fødselen er vel de verste smertene jeg har hatt i hele mitt liv, så da var det helt unaturlig for meg og ha folk der.
Etterhvert ble ting litt mer dramatisk, hjertelyden til Malin ble dårligere og de prøvde og få inn elektroder på hodet hennes for bedre overvåkning. De prøvde fire ganger før de fant ut at det ikke gikk (og FY det var vondt, det verste med hele fødselen synes jeg!) plutselig var rommet fullt av folk, og på skjermen som overvåket hjertelyden gikk det fra 180 og helt ned til 26, før de løp avgårde.
Det var en skikkelig "ut av deg selv opplevelse", for jeg følte meg ikke til stede overhodet.
Jeg var livredd, og sikker på at hun kom til og dø. Det å se tallene bare fly nedover, og vite at hun fortsatt var inni magen hvor de ikke kunne gjøre noe før hun var ute var helt grusomt. 
Plutselig var jeg på operasjonsbordet, spinalbedøvelse ble satt i hui og hast og etter noen få minutter var hun ute. Det gikk heldigvis helt fint med begge, og etter en halvtime på overvåkning fikk jeg endelig prøve og amme, og fikk ha henne med meg resten av oppholdet på sykehuset.
Pappaen var litt i sjokk tror jeg, for han var jo plassert på venterommet, og når han kom for å se hvordan det sto til, så kom han til et tomt rom hvor en vaskedame sto og vasket ut. "Hun har tatt keisersnitt hun som lå her". Hehe, litt av en måte og få vite at en har blitt far ;-)

På sykehuset gikk det veldig greit, jeg fikk reise hjem etter tre eller fire dager, og såret grodde som det skulle. Sjokket var stort når jeg fikk se at det ikke var sydd, men stiftet med metallstifter.
Stiftene ble fjernet før jeg dro heldigvis, og det gjorde ikke vondt i det hele tatt som jeg hadde fryktet at det skulle. Det så jo ganske groteskt ut. Jeg rakk og få melken og komme godt i gang med amming før vi dro hjem, heldigvis. Husker at hun lå og sov i sykehussengen med meg, for jeg klarte ikke tanken på og ha henne så langt unna på natten. Selv om den lille trillekassen hun kunne ligge i sto rett ved siden av sengen min.. Hehe.
 

 Sengen hadde vi stelt i stand flere uker før hun kom, men når vi endelig var hjemme ga ikke følelsen av å ville ha henne så tett inntil som mulig seg, så vi samsov fra dag en.
Hun gråt veldig lite, og var veldig tidlig ute utviklingsmessig helt fra starten av.
Ammingen gikk veldig greit, og vi sov godt begge to. Jeg gikk helt inn i en boble, hvor hele tilværelsen min dreide seg om Malin. Hun sov borte for første gang når hun var 8mnd, og det var hos farmoren sin i etasjen over. Før det hadde jeg kun vært borte i tre-fire timer toppen.
Var vel meg som fikk separasjonsangsten i vårt tilfelle! hehe.

Første gang jeg var ute et par timer, 16 år :-) 

Her er Malin med på vitnemålutdeling i 10kl. Med god hjelp og masse tilrettelegging med hjemmeoppgaver fikk jeg fullført tiendeklasse mens jeg var gravid, og etter at hun ble født. Hadde henne med på eksamen med farmor og mamma som barnevakt mens jeg var inne. 
Fikk faktisk en 5er på eksamen den dagen, utrolig nok.

Når Malin var 8-9mnd flyttet vi fra kjellerleiligheten og inn i en annen leilighet litt mer sentralt.
Hverdagen ble litt enklere, og vi fikk mye større plass. Malin fikk eget barnerom, selv om hun stort sett sov hos oss enda. Vi bodde ikke så lenge der, for når Malin var litt over året gikk jeg og pappaen hennes fra hverandre. Da flyttet jeg til et hus, hvor jeg bodde tre fire uker sammen med mamma før hun flyttet til et annet sted. Så bodde vi noen måneder for oss selv, men etter noen hendelser ble det rett og slett ikke trygt for oss å bo der alene lenger. Det var skog rundt på alle kanter, og huset var enormt. Det var tre soverom, to bad, to stuer, kjøkken, fire boder, gigantisk hage og dobbel garasje... Ikke så praktisk når man er alene med et barn. Så da flyttet vi til en helt ny og fin leilighet i passe størrelse for meg og Malin. Der bodde vi  endel måneder, frem til stefaren min døde og jeg bestemte meg for å flytte til byen mamma bodde i. Da hadde jeg bodd over ett år uten familie rundt meg, og egentlig ingen støtte om noe skulle skje eller jeg ble syk. Så etter endel hendelser med sykdom hos meg, hvor jeg faktisk ikke hadde mulighet til å dra på legevakta selv om jeg var skikkelig dårlig, og knapt oppegående nok til og gi Malin det hun trengte (hadde faktisk kusma ene gangen, som resultrerte i en ukes isolasjon og et ugjenkjennelig ansikt, samt en helt grusom tid frem til jeg ble frisk igjen..) men uten noen rundt som kunne hjelpe til i hverdagen, så fant jeg ut at nok var nok og tok et valg jeg ikke angrer på. Nå har vi det mye bedre, samarbeidet mellom meg og pappaen hennes er enklere, og hverdagen vår er helt ny.
Jeg møtte Halvard, og vi ble samboere etter knappe fire måneder sammen, og gravide etter bare fem. 
Egentlig galskap når man leser det svart på hvitt, men alikevel så føles det mer riktig enn noe annet jeg har gjort frem til nå.
Forskjellen er vel kanskje at jeg har funnet meg en voksen mann, og ikke en gutt. 
Og at han hadde bodd såpass mange år for seg selv når vi ble sammen, og at han i tillegg var pappa så han visste hvilket ansvar et barn innebærer. Nå fungerer han jo som en farsfigur for Malin, og tar del i tingene med henne. Det er han som står for levering i barnehagen, og han irettesetter like mye som meg når vi er hjemme sammen. Jeg er rett og slett ikke alenemamma lenger, og føler jeg er på vei til og få den familien jeg alltid har villet hatt :-)
 Begge er ganske realistiske, og ingen av oss lever på en rosa sky av forelskelse og romantiske forestillinger om hvordan ting skal være. Vi har jo barn, hus og ting som må holdes i orden, så det er mye kjedelige praktiske ting som må gjøres, og begge er klar over at sånn er det når man blir voksen.
Ikke like mye fest og morro, mer rydding og oppfølging av to små som krever sitt :-)

Så får vi heldigvis tid til og pleie forholdet innimellom, i tillegg til at vi har kveldene sammen.
Føler forholdet er ganske sterkt etter den starten vi har fått, vi har allerede vært gjennom mye til og ha vært sammen et år. All usikkerheten rundt svangerskapet, når ikke vi visste om vi kom til å få en frisk baby, eller en levende en i det hele tatt. Jeg som ble veldig deprimert av det, og knapt var ute av sengen for annet enn å være sur eller kjefte i ukesvis. Jeg vet ikke om jeg hadde holdt ut!
Nå gjorde han heldigvis det, og jeg gleder meg til fortsettelsen og et nytt lite menneske i hus.

Malin gleder seg veldig til å bli storesøster, og skal støtt og stadig snakke til magen eller kose.
Hun drar ofte opp toppen min og roper "Hallo, det er storesøsteren din her, har du det bra?" og lignende. Så håper det blir en fin ting for alle fire :-)

Edit: Teksten over er 3år gammel, og Halvard og jeg er fortsatt kjærester og samboere og har det godt sammen.
Så det er ikke alltid man ender opp med å gå fra hverandre selv om man blir gravide og samboerer tidlig i et forhold - men det er alikvel ikke noe jeg anbefaler, man har bedre sjanser om man venter til man har vært sammen lenger og kjenner hverandre bedre :-)





Én kommentar

| 11.04.2016 | 19:37

Nå går det opp for meg hvor lenge jeg har lest bloggen din.. Helt siden Malin var 1 år!
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20år gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15åring, var hjemmeværende med Malin i tre år før jeg begynte på skole igjen. Så viste testen positiv igjen som 19åring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre måneder senere. Fillip har medfødt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjør at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer på samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vår. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt går vår vei fortsetter jeg på utdanningen min neste år. Første prioritet nå, er å være hjemme og kose meg med ungene og følge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interiør og oppussing, så det er ikke sjeldent at jeg står med malekosten i hånden eller flytter rundt på møbler. Liker også veldig godt å lage mat og bake, så det går endel tid til det også.

Trives godt med livet mitt, og føler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue år.

+ Følg på blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits