Barnevern, familieliv og glede.

Fredag 8 April 2016. Endelig meldte skrivelysten sin ankomst etter alt for langt fravær!
Siden sist har jeg gjennomført enda et rombytte og ommøblert litt.
Alt har med andre ord vært helt som det pleier! ;-)

Fillip har fylt 3år, det ble feiret med en tur på Dolly dimples, kake, is og boller <3 

Han fikk masse fint, vi har nemlig allerede hatt selskap både med mine reserveforeldre, så ett med svigerfamilien og nå ett med venner i tillegg til feiring i barnehagen.
Satser på at det er glemt neste år, og at han ikke tenker at bursdag = 4 dagers feiring ;-)
En av gavene var "stor gutt sykkel" som han så fint kaller det. 
Han er inni en veldig festlig klare alt selv periode. Aller helst skulle han laget sin egen mat, vasket sine egne klær og skiftet sine egne bleier.
Og han skal ikke gå glipp av noe som helst, jeg trodde det stadiet hvor de fotfølger en og til og med krever sin rett til å være med inn når man skal på do - skulle være over nå. Men her i gården virker det som at det bare blir verre. 
Men men, hver alder har sin sjarm! 

Sykkelen må selvsagt kvalitetstestes av samtlige familiemedlemmer. 
Fillip var hjemme med meg i går og fikk en skikkelig kosedag, han elsker å ligge lenge i senga på morgenen og kose med barnetv.
Da kryper han så tett inntil han kan og hver gang han oppdager at jeg ser på mobilen fremfor skjermen han ser på tar han godt tak i haka mi og vrir den i "riktig retning". Se her mamma, se nå, se på den, se her mamma! Viktig at ikke man går glipp av Daniel tigers fantastisk (u)spennende liv. 
Men jeg merker at det krever mye å ha han hjemme alene en hel dag, han leker ikke noe særlig alene og vil aller helst være maks et par meter unna til alle tider. Så jeg er veldig glad for at han går i barnehage og får muligheten til å leke med andre barn, få ut masse energi og for at han har assistent, fysioterapi og god oppfølging fra spesialpedagog og et fantastisk barnehagepersonale. 

Her mangler jeg å gå over listene, gikk litt fort i svingene når rommet gikk fra rosa til lyseblått.

Nå har vi atter en gang gjort om på romfordelingen, Malin har fått nico sitt rom, Fillip har fått sitt gamle og vi har fått vårt gamle og Nicolay får kjellerstuen igjen.
Jeg tror vi lander på den fordelingen en god stund nå, Nico får stor plass til besøk av venner og kan spille playstation/se film på kvelden uten å risikere og vekke Fillip med seiersbrøl eller latter og Malin som kunne sovet gjennom en rockekonsert får det rommet som vender ut mot naboen og veien for hun våkner ikke av lyder i motsetning til Fillip. Fillip får det rommet som er mest skjermet fra lyd fra alle retninger i tillegg til at det er mest praktisk størrelsesmessig.
Etter noen måneder med Fillip på samme rom som oss fant vi ut at det _virkelig_ ikke fungerer nå som han er 3år.
Han vil nemlig aller helst ligge med oss, og det er koselig og jeg er veldig for samsoving - men jeg er også veldig for følelsen av å våkne uthvilt og at natten ikke består i ørten karatespark, tær i ansiktet og x-antall oppvåkninger fordi han nesten presser oss ut av senga i løpet av natten.
Han har ved flere anledninger faktisk lagt seg på tvers av meg, og det å våkne av at noen gir deg et kne i nesa er på ingen måte en god start på dagen ;-)



Ellers føler jeg at det går i 90% det samme, rydde, organisere og støvsuge/vaske.
Det slår aldri feil at noen griser til rett etter at jeg har støvsugd eller vasket over gulvene.
I går f.eks, omtrent i det jeg satt støvsugeren på plass tømte Fillip en boks med plastelina utover stuebordet og gulvet.



Ikke særlig rent lengre gitt! ;-)
Det positive med klare selv perioden han er inni nå, er at til og med ryddingen skal han "klare søøl mamma, ikke hjelpe meg".



Vi er ferdige med utredningen til Malin i Oslo nå og venter i spenning på svar.
Neste uke er det time hos BUP og forrige uke var jeg i møte med barnevernet.
Det var jeg så nervøs for, men det var heldigvis en frivillig samtale og ikke et resultat av bekymringsmelding og jeg gikk ut derfra ti kilo lettere.
Jeg fikk beskjed om at BUP kan ordne med psykolog til Malin og at de kan hjelpe med foreldreveiledningskurs og oppfølging.
Det er ikke mistanke om omsorgssvikt eller noe som tilsier at barnevernet bør åpne en bekymringssak, men om vi ønsker bistand fordi vi ikke føler vi får nok oppfølging fra bup kan vi ta kontakt igjen. Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver dette er for å gi en liten motvekt til alt det negative man hører og leser om barnevernet. 80% av sakene deres består av hjelpetiltak i hjemmet, alt i fra veiledning, betaling av bhgplass, avlasting, støttekontakt, foreldreveiledningskurs og så videre. Mange er veldig fornøyd med oppfølgingen, men det kommer alt for sjeldent frem. 
Alikevel følte jeg en stor lettelse når jeg gikk ut derfra med beskjed om at vi skal gå gjennom en annen instans først, for det er jo en enorm bekreftelse på at jeg er god nok som mamma og at jeg virkelig tar tak i ting og følger godt opp.
Så nå håper jeg vi får i gang et opplegg fra BUP så kjapt som mulig, det er nemlig ikke alltid like lett å finne gode løsninger på hvordan man skal "nå inn" når man har barn med ekstra utfordringer. Og det er veldig sårt å se hvor mye det påvirker henne å føle at hun ikke er som alle andre og at hun hele tiden føler at hun får bekreftelse på å ikke være god nok. Både sosialt og som resultat av oppførsel som ikke går i kategorien bra. Selv om man jobber iherdig med å snu tankegangen og gi masse positiv bekreftelse og vise at man elsker det lille mennesket over alt på jord selv om hun har de utfordringene hun har.
Hun er lynskarp, ligger på 4 klasse nivå i lesing og klarer seg over snittet bra faglig. Men konsentrasjon, sosiale koder og en del andre ting gjør at hverdagen hennes blir vanskelig, og det er så viktig å ta tak i det tidlig før det eskalerer og setter spor som er vanskelige å få bort. 
Så håper jeg at veien videre blir litt enklere og at vi får utbytte av oppfølging og kurs. 
Det største steget er å innse at man trenger hjelp, jeg er ikke ekspert og jeg kan ikke alt.
Heldigvis finnes det mennesker som har gått på skole i x-antall år for å lære seg gode metoder som de igjen kan lære bort.
Og det kan utgjøre en enorm forskjell på livskvaliteten til alle i huset, for det er tungt å føle at man ikke strekker til.

Det merkes godt at vi har to barn som trenger ekstra oppfølging, men jeg føler at vi mestrer ting bra alikevel.
Jeg vet ikke om vi har hatt veldig flaks med alle rundt oss, men vi har virkelig vært heldige med både skole og barnehage.
Barnehagen og ppt har et godt samarbeid og vi har fått absolutt alt han trenger av oppfølging uten "kamp", fysioterapi får han dekket taxi til og ei fra barnehagen følger han. De har et utrolig godt opplegg som gjør at Fillip sine behov blir ivaretatt hele dagen, han får spise alene om han har behov for det og han får gå inn og ut om han ønsker det. Han har alltid noen som passer på og som kan sørge for at hverdagen hans blir trygg og god. I tillegg har de fått til en enorm utvikling språklig, og det har vært samme personale helt fra han startet i bhg. Det gjør det trygt, og vi som foreldre får alltid full oppdatering på dagen når vi henter. Alt fra hvor mye han har spist, hvor lenge han har sovet, hvordan humøret hans har vært og om det har skjedd noe spesielt. 
Malin har en lærer som er helt fantastisk, hun følger opp Malin på alle plan og tar tak i ting med en gang.
Hun snakker masse med henne og gir henne gode tilbakemeldinger og litt ekstra omsorg hver dag. 
Har det skjedd noe spesielt får jeg telefon, melding eller møte og jeg føler hun oppriktig bryr seg om Malin og at hun virkelig ønsker å gjøre en forskjell og få ting bedre for henne på skolen. Helsesøster er i samme kategori og Malin har faste samtaler som gjør at hun får fritt utløp for det hun måtte ha av vonde tanker eller følelser. Det føles så godt, jeg vet at det er mange som sliter så veldig med å få hjelp og støtte.
Så det å kunne bidra til å løfte inntrykket av det offentlige, lærere og barnehagepersonale er det minste jeg kan gjøre tilbake. 
De fortjener lønnsøkning, blomster og sjokolade i fleng. De legger grunnlaget for den neste generasjonen og gjør en av de viktigste jobbene man kan gjøre.


Fillip har to sykehustimer neste mnd, en i Oslo på medisinsk genetikk og en på sykehuset her for ultralyd av nyrer/urinveier, blodprøvetaking, blodtrykksmåling og samtale. Jeg kjenner et lite sug i magen hver gang vi nærmer oss dato for ny kontroll, uroen vokser litt for hver dag for vi vet jo ikke når eller om ting snur.
Det har hjulpet veldig på bekymringene å se hvor fint han utvikler seg. Nå har han til og med vokst, og er på vei inn i strs 98 etter over ett år med 92. 
Nå mangler vi bare at vekten går oppover, han har ligget  mellom 13 og 14 kilo i mange mnd.
Det kjenner jeg naturligvis at bekymrer meg litt, men det løsner forhåpentligvis snart det også! 

Jeg har ikke følt for å dele så mye de siste månedene, ting har generelt vært ganske tungt og det har vært mye ekstra.
Men det begynner endelig å løsne litt på de tyngste områdene og det gjør at det endelig føles godt å kunne dele.
Det er ikke kjekt å føle at man kun har "negative" ting å skrive om, det føles bedre å vente til det verste er over så man kan vise at ting faktisk ordner seg i de fleste tilfellene og at det alltid er håp.

Forrige uke var vi innom barneavdelingen igjen, Fillip har perioder hvor han har så vondt at han nesten ikke vet hvor han skal gjøre av seg.
Men vi finner ikke ut hva som gjør det, og det kommer i bølgedaler. Noen dager med bra kvelder/dager og søvn for så å få sammenhengende skriking i tre timer hvor ingenting hjelper og det så tydelig er noe som gjør helt hinsides vondt.
Det er helt grusomt, det er så sår gråt og man føler seg så hjelpesløs når man kun får gitt kos, stryke på han og fortelle hvor glad vi er i han og at vi er der.
Jeg håper det enten gir seg eller at vi finner ut av det.
Neste gang det skjer blir det flere undersøkelser og evt innleggelse, forrige gang var blodprøvene fine og de fant ikke noe konkret med vanlig undersøkelse.
Han kunne blitt der for observasjon men nå som vi bor knappe fem minutt unna sykehuset ble det en avtale om å komme tilbake om det skjer igjen.
Det har bank i bordet ikke vært noe mer siden da, så jeg håper vi unngår det. 

Men alt i alt er det mye som hele tiden ligger i bakhodet og skaper bekymringer som igjen gjør at skuldrene sitter under ørene og muskelknutene i rygg og nakke formerer seg som kaniner. Som igjen gir dårlig søvn og hodepine. 
Livet vårt er på ingen måte en dans på roser, og jeg tørr påstå at vi har en ganske annerledes hverdag enn de fleste.
Men samtidig har vi så enormt stort utbytte av begge to. Malin bidrar med humor, fantastiske gullkorn, masse kjærlighet og imponerer stadig med fun facts som er langt over forventet ifht alder. Hun er sta, har en sjarmerende interesse for interiør og ommøblerer stadig pynten i hele huset. Hun har stadig kjekke innfall som å samle sammen all påskepynten som var spredd rundt i huset som jeg enda ikke hadde orket å pakke ned, for å hjelpe til uten at det på noe vis har blitt nevnt eller ofret en tanke fra min side. Hun finner stadig ut at hun skal sette på plass alle skoene i gangen, vaske over benk/gulv (med varierende resultat ;) ) eller overraske meg med en fin sang hun tror jeg kommer til å like. Det er få komplimenter som slår de jeg får av Malin, det er alt i fra at jeg var ekstra fint sminket og kledd til at hun skryter over maten jeg har laget eller hvor glad hun er for ting jeg gjør. Det er mye positivt også, og det er viktig å få frem.
Fillip er en gledesspreder uten like, han sjarmerer oss i senk hver eneste dag. Hver gang jeg henter han i barnehagen blir jeg møtt av et stort glis, gledeshyl og kos. Det er verdens beste følelse å se han springe så fort han kan før han hopper i armene mine og gir meg en skikkelig god klem.
Han elsker kos, og nå som språket er bedre får vi stadig bekreftet hvor glad han er i oss. 

Når Halvard skulle levere han i barnehagen i dag ga jeg hadekos og sa "jeg elsker deg" til Halvard, da kommer det kjapt fra Fillip "jeg også" <3
Jeg er så glad for at jeg har den familien jeg har, jeg ville ikke byttet den ut for noe annet.

Ps! Nicolay betyr like mye som Malin og Fillip og vi elsker han på samme måte, men han er så stor at jeg velger å ikke skrive så mye om han på nett.
Han er verdens snilleste gutt og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har møtt en niåring som er like omsorgsfull og veloppdratt som han.
Det er aldri noe problem og jeg har ikke en eneste gang vært ordentlig sint på han de fire årene jeg har vært i livet hans, for han gjør aldri noe "galt". 
Han er bare høflig, lydig og god. Jeg føler virkelig at han er en berikelse på så mange måter, og han er en skikkelig motvekt til alt det andre vi står i for han krever ikke noe ekstra og de helgene og dagene han er her føles familien komplett. I tillegg har han en veldig snill og god mamma som uten problem kan komme i selskap hos oss eller være med en ettermiddag for å være med oss og spise sammen eller finne på ting. Hun har til og med hentet Fillip i barnehagen og tatt han med på kjekke ting sammen med dem. Det sier jo sitt :-) 


Nå ble det en solid oppdatering her, men sånn blir det når det er lenge siden sist.
Takk for at dere fortsatt følger med, og for alle fine kommentarer og innspill <3





6 kommentarer

Malene | 08.04.2016 | 10:03

Blir så glad når du skryter sånn av både barnevern, lærere og barnehageansatte 😀 Det varmer ett barnehagelærerhjerte. Du virker som en fantastisk mamma til dine søte små (bonusmamma også). Godt å lese at ting blir bedre for dere 😊

Karoline | 08.04.2016 | 18:08

Så utrolig godt å høre at ting går bedre! Det er i motbakke det går oppover! :) Blir også veldig glad å høre at det faktisk er noen som klarer å skryte over det barnevernet gjør, for det er veldig mye negativt ute å går for tiden. Hilsen en barnevernstudent! :)

<3

Lis | 08.04.2016 | 21:09

Syns du er megaflink jeg. Og er helt enig med alt Malene skrev. Stor klem

Britt | 08.04.2016 | 21:51

Så hyggelig med en oppdatering :)

Ønsker dere en god helg!

Ida | 09.04.2016 | 16:49

Hærlig med oppdatering fra deg! Er stadig vekk innom å sjekker! Er så deilig at du oppleve barnevern, skole, barnehage, helsesøster rundt deg som gode personer! Er så skjeldent folk sier positive ting om sånnt! Da er det godt å se at du får frem at det finnes flinke og gode folk der ute!

Du er knallflink Linn! Heie på deg og dere!

Silje B | 09.04.2016 | 21:26

Kjære fine Linn!

Har sagt det før, og sier det igjen: for en fin mamma du er! Har fulgt bloggen din siden Malin var liten, og det er ikke mange som skriver så godt som deg! Så bra at det går fremover med Filip, og så håper jeg det går bedre med Malin fremover også! Stor klem til deg!
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20år gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15åring, var hjemmeværende med Malin i tre år før jeg begynte på skole igjen. Så viste testen positiv igjen som 19åring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre måneder senere. Fillip har medfødt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjør at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer på samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vår. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt går vår vei fortsetter jeg på utdanningen min neste år. Første prioritet nå, er å være hjemme og kose meg med ungene og følge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interiør og oppussing, så det er ikke sjeldent at jeg står med malekosten i hånden eller flytter rundt på møbler. Liker også veldig godt å lage mat og bake, så det går endel tid til det også.

Trives godt med livet mitt, og føler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue år.

+ Følg på blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits