Fremgang.

Etter ett år med berg og dalbaner og mer utfordringer enn noen gang, bestemte jeg meg for å starte på stemningsstabiliserende medisiner igjen.
Det var to tøffe uker under oppstart, og jeg var veldig i tvil på om det var riktig valg.
Men så gikk det en uke til og sakte men sikkert forsvant følelsen av å være i en synkemyr, og det ble lett å stå opp om morgenen.
Stemningsstabiliserende medisiner har veldig god effekt på meg, i motsetning til antidepressiva som gjerne har ulumske bivirkninger som vektøkning og flatt humør er den eneste bivirkningen at jeg får kviseutbrudd. Det er noen få som får det av Lamictal og jeg er sørgelig nok en av dem.
Men nå som jeg har en god hudpleierutine har jeg troen på at jeg klarer å holde det i sjakk.
Det er uansett verdt det, og jeg har bestemt meg for at denne gangen skal jeg ikke slutte uansett hvor ille det evt blir.

For utenforstående kan det kanskje virke rart at man velger å gå umedisinert, men på et punkt var jeg så deppa over hvordan jeg så ut at det ikke var verdt det lenger. Det hadde nok også mye med at jeg over en veldig lang periode ikke var deprimert og tenkte at jeg var "frisk" på en måte.
Om man har en fysisk sykdom som f.eks diabetes sier det seg selv at de fleste trenger insulin.
Har man kreft trenger man gjerne cellegift etc, på lik linje som at mennesker med bipolar lidelse i de fleste tilfellene (ja, det finnes såklart unntak - men jeg er ikke det..) trenger å gå fast på medisiner for å unngå de dypeste depresjonene eller de høyeste toppene. 
Jeg har ikke problemer med oppturene, de gir bare utslag i økt energi og pågangsmot som gjerne resulterer i at jeg klarer å rydde og omorganisere hele huset 
 på tre dager fremfor tre mnd som det vanligvis ville tatt. Jeg er uthvilt selv om jeg har sovet 3-5t. Men jeg er ikke av typen som står opp kl 04 for å støvsuge huset liksom.. Jeg kunne fint levd godt med bipolar lidelse om det bare var de milde oppturene, problemet mitt har vært depresjon.
Gjerne mange mnd i strekk med nedsatt livsglede og energi. Det har vært mer enn nok å følge opp ungene, og man føler man setter på seg en maske hver dag hvor man sett utenifra fungerer godt mens man i realiteten ligger 6t i sengen før henting av barn for å ha nok energi til å gi de en god ettermiddag og positiv oppmerksomhet frem til legging. 
Jeg tror forøvrig at de fleste ville kjent mye på de følelsene uansett, om de hadde hatt de bekymringene vi har rundt Fillip.
Det på toppen av alt har jo naturligvis bidratt til at ting har vært tyngre enn det ville vært om jeg "kun" hadde en depresjon.



Det sitter langt inne å skrive disse tingene, men samtidig føler jeg at det er så viktig med åpenhet. 
Jeg er født sånn, det er ikke noe jeg er men noe jeg har.
Og takket være medisiner kan jeg få tilbake hverdagen og livsgleden. 

Det er ikke et godt liv når man mesteparten av tiden kjenner på følelsen av å ikke strekke til, og at små ting som et venninnebesøk føles utmattende fordi man virkelig ikke føler at man har noe å gi sosialt sett. At det er mer enn nok å holde huset noenlunde i orden, sørge for rene klær i skapene, lage middag og viktigst av alt gi ungene god omsorg. Takket være Halvard har jeg klart å skjerme dem fra de tyngste dagene ved at han har tatt over og "migrene" eller andre ting har blitt brukt som en unnskyldning for at mamma ikke er i form og trenger å få være i fred.  Selv om barn naturligvis merker det i større eller mindre grad, tror jeg absolutt at man kan være en god mor selv om man sliter psykisk. Det er ofte det som holder meg oppe, at jeg MÅ klare å gi dem det de fortjener og trenger. Forskjellen nå er at det ikke er tungt, jeg har mer tålmodighet og føler så mye mer glede over de små tingene som jeg ikke klarte å kjenne oppriktig glede over før. Jeg trenger ikke ta på en maske eller fake entusiasme.


Men noe av det beste materielt sett er at jeg ENDELIG har kommet ordentlig i gang med lappen igjen.
Jeg føler meg trygg bak rattet, har bestått teorien på nett flere ganger og har fått dato for langkjøring/glattkjøring og skal ta teorien asap for å få en dato for oppkjøring. Det er første gang jeg virkelig ser målstreken og virkelig er motivert for å fullføre. 
Livet kommer til å bli SÅ mye lettere når ikke hverdagen består av rundt to timer med gåing til buss/venting på buss/buss og samme røkla om igjen når man skal hjem. Det har vært så mye frustrasjon, og nå kan jeg snart legge den tiden bak meg. 
Det føles så utrolig godt å endelig klare og ta tak i ting. 
Energien har ikke vært der og motivasjonen har vært helt borte.
Selv om det ville endret livssituasjonen min betraktelig og gjort ting lettere. 
Men når man er deprimert ser man det ikke, man vet hva man bør gjøre men har ikke evne til å ta tak og faktisk gjøre det. 



I går var jeg og Malin en hel dag i Oslo, vi startet med privat utredning etter at jeg ved en tilfeldighet kom over npsyk.no og oppdaget at de har fått refusjonsavtale. Det vil si at utredningen som egentlig kostet godt over 6000 nå "kun" koster oss 1500kr uavhengig av hvor mange timer som blir brukt. Fastlegen henviste og vi slapp å vente to mnd til på timen hos bup. Det kan utgjøre et hav av forskjell for så mange, to måneder er lenge om man har et barn som virkelig sliter og for mange er det enda flere måneder med kø. Så tar det tid med selve utredningen fordi det gjerne må tas en time her og en time der.
Så vil jeg bare legge til at de som mener diagnoser blir "kastet" etter barn en kan ta seg en bolle.
Jeg besvarte godt over 600 spørsmål på skjemaer i tillegg til  at vi hadde en lang samtale hvor det ble skrevet 3 a4 ark i tillegg til en pedagogisk rapport fra skolen på 6-7 sider, Malin gikk gjennom nesten to timer med testing og oppgaver i tillegg til samtale.
Og neste mandag skal vi tilbake og ta enda flere. I tillegg til at læreren hennes fyller ut enda et skjema med ørten spørsmål.
Så når utredningen er ferdig og om resultatet er det alle rundt er sikre på at det er så kommer jeg ikke til å bry meg et snev om artikler som vinkles som at alle som er litt annerledes får kastet en diagnose på seg, eller at det er foreldrene som er late og ikke orker å sette grenser eller gi en god oppdragelse.
For det er en side av saken jeg synes får alt for lite fokus og oppmerksomhet og det er barnet sin side, som er den som kjenner på kroppen hva uro, manglende impulskontroll, konsentrasjonsproblemer, vansker med å håndtere plutselige endringer i planene, sosiale vansker og en hau med andre ting som for et barn oppleves som vanskelig og tungt. For ikke å snakke om all kjeften og problemene alt dette resulterer i og hvor vanskelig det kan være å få venner og være en del av "gjengen". 
Jeg vet det så godt selv, og skulle så inderlig ønske at jeg hadde fått oppfølging tidligere og at det ikke bare ble tolket som et resultat av omstendigheten rundt når jeg var liten. Da tror jeg livet mitt hadde vært veldig annerledes i dag. 
Nå føler jeg at jeg har knekt koden på hva som skal til for at ting skal være så optimalt som mulig og det en god kombinasjon av rutiner, nok søvn, mat og medisiner. Jeg har funnet løsningen for MEG og det føles så godt. 
Jeg håper at det kan gi litt håp til de som sliter og enda ikke har knekt koden.
Det finnes håp, og det er alltid en løsning. Selv om det kanskje ikke føles sånn akkurat nå.

Sånn helt på slutten før det blir alt for langt kan jeg nevne at ting går bedre med Fillip.
Han er med på gruppe-fysioterapi en gang i uken, har endelig begynt å spise mer og har sovet hele natten i ganske mange dager nå.
Det føles så godt, endelig er alle friske (bank i bordet!!) og ting går virkelig fremover på så mange plan.
 
Takk for at dere fortsatt følger med og takk for gode ord <3 





9 kommentarer

Malin | 15.03.2016 | 22:18

Kjære Linn! TUSEN, TUSEN, tusen takk for dette innlegget! For at du er åpen, og setter ord på det!

Jeg har også bipolar lidelse, og bruker også lamictal. Har gått uten i snart to uker. Ikke så lenge kanskje, men det har bare ikke føltes riktig. OVersett kommentarer fra de som står rundt meg og som ser behovet for at jeg tar medisinene mine. Men dette hjalp. Det å lese dette fra noen jeg faktisk er i stand til å kjenne meg igjen i, det hjalp.

Så nå har jeg bestilt meg ekstra time til behandleren min, og jeg har tatt tabeletten min.

Det er pga deg. Du gjør en forskjell, og det gjør meg glad. Tusen takk <3

Stina | 15.03.2016 | 23:42

❤️💛💙💜💚💙❤️💛💜

JULIE ANDERSEN | 16.03.2016 | 09:08

<3 <3

Malin | 17.03.2016 | 09:08

Så godt å høre at ting går fremover for deg og dere <3

Jeg har også bipolar 2 og har stått på Lamictal de siste tre årene. Veldig fornøyd. Håper du får like god effekt! :)

Helle | 18.03.2016 | 09:05

Utrolig tøft av deg å dele dette! Har fulgt bloggen din lenge, og håper du finner tid og lyst til å blogge videre :) Må også si at med å dele slik som du gjorde i dette innlegget, bidrar du i mine øyne til å bryte ned fordommer ift psykisk sykdom!

Ragnar | 23.03.2016 | 11:41

Takk for at deler!

olivine | 23.03.2016 | 15:05

Sender deg gode tanker!

Jesus 4 a Reason | 30.03.2016 | 22:32

Sender deg en god klem. Vet hvordan det er og slite. Har det heldigvis bedre nå :-)

// Benedicte

Anne Lise Pedersen | 05.04.2016 | 09:39

Ville bare sende deg denne: http://www.kevinmd.com/blog/2014/05/remember-mothers-sick-children.html

Du gjør en fantastisk jobb!!
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20år gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15åring, var hjemmeværende med Malin i tre år før jeg begynte på skole igjen. Så viste testen positiv igjen som 19åring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre måneder senere. Fillip har medfødt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjør at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer på samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vår. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt går vår vei fortsetter jeg på utdanningen min neste år. Første prioritet nå, er å være hjemme og kose meg med ungene og følge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interiør og oppussing, så det er ikke sjeldent at jeg står med malekosten i hånden eller flytter rundt på møbler. Liker også veldig godt å lage mat og bake, så det går endel tid til det også.

Trives godt med livet mitt, og føler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue år.

+ Følg på blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits