Tanker, og sånn.

Etter x-antall timer med null energi, følelsen av å visne bort og være til bry bestemte jeg meg bare for å ta meg sammen.
Overbevise meg selv om at jeg har det bra, er heldig og ikke kan kaste bort en hel dag på å ligge i sengen og føle meg dritt. 
Så jeg dro meg inn på badet og hentet sminken og krøp opp i sengen med perfekt dagslys og sminket meg bedre.



Det er virkelig undervurdert å stelle seg når man føler seg dritt.
Jeg blir så sur når folk sier det til meg når jeg er deprimert og alt føles ork. 
Når ingenting føles bedre enn å dra på seg den slitte joggebuksen med oversized t-shirt og med håret i en dott. 
"Du føler deg bedre om du bare" det er veldig lett å si når man ikke er deprimert eller nedfor selv. 
Men jeg sier det alikevel, om du har en skikkelig dritt dag hvor alt du egentlig vil er å bare ligge under dyna i pysj og synes synd på deg selv - skjerp deg!
Kle på deg skikkelige klær, fiks deg litt og se hvor mye bedre du føler deg etterpå. Overfladisk - ja. 
Men det ligger mye i det altså, og det får deg kanskje opp av senga. 

Jeg har så mange ganger ønsket meg en fasit på hvordan jeg skal komme meg opp når jeg føler meg nede, at noen bare skal finne den magiske løsningen på hvordan ting skal bli bra igjen. Tenkt at jeg ikke kan gjøre noe med det, at det ikke er min feil. 
Men så innser jeg med jevne mellomrom at jeg ikke kan lene meg på det, jeg må faktisk pushes og av og til faktisk fornærmes og bli litt rakket ned på.
For det får frem den fighteren, hvem er du til å fortelle meg at jeg ikke kan liksom. 
Hvis man bare blir dullet med og plasserer det i kategorien "kan ikke noe for det" blir det så veldig mye vanskeligere å ta tak i ting og man lar seg kanskje være nede mye lenger enn man egentlig hadde vært om noen bare hadde pushet litt på.
For psyken kan man faktisk jobbe med å få bedre, men man må innse det og ville det selv.
Og det er ikke alltid man gjør det, og det er ikke alltid man får rett hjelp. 
Dette engasjerer meg ganske mye, men jeg synes det er vanskelig å sette ord på det.
Men samtidig sitter jeg på ganske mye erfaring både med meg selv og andre og føler det er verdt noen ord i ny og ne.

Jeg er ikke redd for å se eller innrømme mine feil, og jeg jobber kontinuerlig med å bli bedre - ha mer forståelse og ikke dømme. 
Men mest av alt med å finne gode måter å håndtere en psyke som svinger og bekymringer jeg ikke kan bli kvitt.
Det er en kunst å finne en god flyt i alt, en balanse mellom for mye og for lite. 
Jeg er gjerne veldig på eller veldig av. 
Ikke så god på midt i mellom eller a4. 



En av ulempene med å bli mamma som 16åring er at du brukte den tiden du skulle lært deg selv å kjenne, finne ut hva du vil med livet og gjøre feil på å ta vare på et annet menneske og sette deg selv til side. Det er ikke rom for den normale prosessen med å "finne seg selv". 
Det i seg selv er jo ganske vanskelig, for man hopper faktisk fra den mest ansvarsløse og opprørske tiden og rett til voksenlivet med regninger, husarbeid, ansvar for et annet liv og alt det innebærer. Kontrastene er enorme! 
Når jeg ble gravid som 15åring så jeg ikke selv hvor ekstremt det egentlig var, jeg var så innstilt på det og så klar mentalt.
Og det gikk fint, det er først de 2-3 siste årene jeg ser meg selv utenifra og forstår hvor sykt det egentlig var. 
Jeg var jo et barn som fikk et barn på mange måter. Jeg føler jeg klarte å balansere det fint, jeg tok ansvaret og klarte meg bra. 
Men det er ingen tvil om at det beste er å vente til man har mer på plass.
Særlig utdannelse! Det er såklart fullt mulig, men det krever mye mer å fullføre når man har barn. 
Jeg ser ikke for meg at jeg kan klare å ha fokus på skole i nærmeste fremtid, ikke så lenge ting er så usikkert rundt Fillip. 
Mentalt føler jeg at jeg har mer enn nok, og jeg hverken jobber fast eller går på skole. 
Det er nok med to barn med ekstra utfordringer, hus og mann. 
Fullt. 

Men jeg tror endelig virkelig at jeg kan finne en mellomting som kan fungere med det livet vi lever og det ekstra ansvaret jeg har med både Fillip og Malin.
Akkurat det er faktisk ikke noe jeg får gjort noe med, jeg kan ikke trylle bort "ekstratingene" til noen av dem. 
Og begge to trenger en mamma som fungerer og er til stede, og det hadde de ikke fått om jeg skulle jobbet fullt.
Jeg er ikke lenger flau, for jeg tror veldig få hadde klart å stå i samme situasjon og ikke kjent den enorme tyngden det er med de ekstra bekymringene og utfordringene og hvor mye det påvirker. Begrenser. 
Men det er helt okei, for jeg vet det blir bedre.
 
Det har jeg lært på mine 23 år. Det blir alltid bedre.




 







4 kommentarer

Stina | 16.01.2016 | 20:31

Du e go ❤️❤️

Catta | 28.01.2016 | 12:54

Nei, nei.. Det er fint at du har funnet noe som fungerer for deg. Men jeg synes ikke noe om at du kjefter og sier "skjerp deg" til andre med depresjon. Depresjon er ikke bare depresjon, og andre kan ha en helt annen form for depresjon enn deg. Det kan godt være at noen trenger å bli "snappet ut av det", om ikke annet, så hvert fall for noe så midlertidig og overfladisk som sminke. Men jeg tror du vil finne ut at de fleste vil lage større avstand til deg om du møter dem og deres depresjon med en sånn innstilling, og det vil ikke akkurat hjelpe dem.

Emilie | 04.02.2016 | 01:13

Lenge siden vi har hørt fra deg nå, håper alt er bra med deg og dere! Titter innom her nesten hver dag - gleder meg til å høre fra deg igjen:-)

eveliin | 09.02.2016 | 13:47

du e og :D

så nydelig du er:D håper du blir bedre. er ikke lett alt dette presset og når man ikke føler seg bra og er nedfor :D masse fin sminke. ønsker deg god bedring. du fortjener å ha det godt :D
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20år gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15åring, var hjemmeværende med Malin i tre år før jeg begynte på skole igjen. Så viste testen positiv igjen som 19åring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre måneder senere. Fillip har medfødt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjør at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer på samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vår. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt går vår vei fortsetter jeg på utdanningen min neste år. Første prioritet nå, er å være hjemme og kose meg med ungene og følge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interiør og oppussing, så det er ikke sjeldent at jeg står med malekosten i hånden eller flytter rundt på møbler. Liker også veldig godt å lage mat og bake, så det går endel tid til det også.

Trives godt med livet mitt, og føler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue år.

+ Følg på blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits