Vi lrer mest av tap

Jeg tror aldri jeg har vrt mer ydmyk enn jeg er akkurat n.
Nr min kjre har stresset avgrde med to barn, smrt matpakker, ftt p de passende klr og dobbelsjekket huskelapper for ikke overse en ha-med dag eller tur.
Brdet p benken er kjpt av han, klrne p trkesnora er vasket og hengt opp av han og smertestillende som knaskes som sukkerty har han hentet ut med fullmakt fra meg. Nr han passer p meg og sier at jeg skal ta det med ro og bli bra, fordi han bryr seg om meg (og snart gr tom for goodwill p jobb, han m jo bde hente og levere..)
Alt tilrettelagt for at jeg skal kunne bli fort bra igjen og klare hverdagslige ting som lfte Fillip eller stvsuge gulvet.
Smellen kom p onsdag, jeg vet ikke hva som skjedde men det gikk fra irriterende-murrende-vondt til s intenst at jeg vekslet mellom fle at jeg mtte kaste opp og at jeg mtte svime av. S ble jeg trillet inn p legevakten og derfra husker jeg bare bruddstykker. Jeg mistet ordene og det gjorde s vondt at p et punkt fikk jeg ikke puste.
Etter dobbel runde med morfin i veneflon backet opp av to paralgin forte fra innkomsten (og to fr avreise..) ble alt levelig og siden da har hverdagen egentlig vrt relativt tung komme gjennom, selv med heftige doser smertestillende og all den roen jeg kan nske meg.

Etter en tur innom nevrolog, lege og kiropraktor er det enten muskulrt fordi jeg har brt for mye over lang tid (psykisk, spenninger og muskelknuter), prolaps i anmasj eller hjernesvulst. Jeg har landet p det frste til MR av hodet er unnagjort og krysser fingrene for at det ikke blser ut i full prolaps. Det har jeg ikke tid til.

Jeg tror kroppen at av og til sier ifra, og det er ingen tvil om at min gjr det n.
For jeg har sprengt smerteskalaen og hadde gledelig tatt en fdsel om jeg kunne sluppet disse seks dagene dette har vart.
Samtidig som jeg fr flelsen av at dette kommer til lre meg noe, og at det kommer til sitte i lenge.
Jeg var ordentlig redd for d nr jeg kom inn p legevakten, for jeg som vanligvis ikke har problemer med hverken huske min egen fdselsdato eller beskrive problemer slet med huske fdselsdatoen og ordene fant ikke veien fra hodet til munnen.
Trene som jeg vanligvis er relativt sparsommelig med foruten ddsfall eller drlige beskjeder angende Fillip, sprutet omtrent og jeg grt som om det sto om livet.
Det fltes jo litt snn der og da, og jeg kjenner rdmen sprer seg bare av tanken p hvordan det m ha sett ut.
Jeg kom i det minste rett inn p overvkning om ikke annet..
Og etter en solid oppknekking hos verdens beste kiropraktor i gr (selv om jeg ikke likte han s godt mens han holdt p..) har det faktisk lsnet litt og jeg gikk fra en solid 9er p smerteskalaen selv full av morfin og ibux, til en 8er med paralgin forte. Det er fremskritt, og n kan jeg endelig slippe de ekle tabelettene som gjr at hodet fles rt og kroppen vissen. At folk misbruker morfin kan jeg virkelig ikke forst, den varme flelsen som mange beskriver merket jeg ikke noe srlig til, men jeg trr ikke tenke p hvor vondt det hadde vrt uten disse dagene nr det var s vondt med.


I dag er planen komme seg i varmtvannsbassenget og saunaen p badeland, f varmet opp muskulaturen skikkelig og lsnet litt med lett svmming.
N m jeg rett og slett bare ta litt vare p meg selv og s hper jeg at de to rundene jeg skal til kiropraktoren denne uka kan lsne det ordentlig f meg over den verste kneika. For jeg vil gjerne ha tilbake hverdagen, st opp med ungene, smre niste, handle mat, pynte til jul og pakke inn gaver.
Ikke vre lst til senga og mtte manne meg opp til enkle ting som g p do eller hente drikke..

Dette er midlertidig, men det fr meg til innse hvor mye jeg tar for gitt.
Man kan jo ikke g tenke p alt man skal vre takknemlig for hele tiden for da hadde man ikke gjort annet, men nr man mister vesentlige ting som bevegelighet fr man et nytt perspektiv p livet. Det varer noen dager eller uker den flelsen man fr nr man endelig fungerer optimalt er s fantastisk deilig.
Nyforelsket i livet.
Jeg gleder meg s, skulle bare nske jeg hadde en dato forholde meg til.
Onsdag 8 Desember vkner du uten fle at ryggen er i opplsning, nedtelling og feiring med champagne.
Neida, kiropraktoren trodde det verste ville vre over om en ukes tid om det bare er muskulrt og jeg fr beveget meg og lsnet opp.
Men det m endringer til, jeg kan ikke bre p alle bekymringene jeg har gjort til n.
Da er det bare et sprsml om tid fr det er tilbake til det det er n, og det orker jeg ikke tanken p en gang.

S n omfavnes det alternative og jeg er p leting etter kurs i stressmestring, mindfulness og alt som kan gjre bekymringene lettere hndtere og hverdagen enklere fokusere p. Livet er for kort til bre alle bekymringene p nakken, de forsvinner jo ikke eller blir mindre av den grunn.
Men det forgifter kroppen sakte men sikkert og til slutt sitter du der med skuldrene under rene og ryggen full av spenninger.

N skal jeg manne meg opp til pakke sammen badety, kle p meg og komme meg avgrde.
For n skal jeg bli bra igjen!





8 kommentarer

Martine | 01.12.2015 | 10:02

Mange store klemmer til deg, Linn! <3 Du har opplevd mer enn veldig mange andre p de rene du har levd, og jeg er mektig imponert over hvordan du kommer deg gjennom det. For meg er du er vanvittig stort forbilde, og hadde jeg hatt halvparten av den st-p-viljen du har, hadde jeg vrt glad. Du kommer deg gjennom dette, men husk ta tiden til hjelp (jaja, lett si, men det er faktisk det som hjelper, uansett hvor klisje det hres ut), og ikke stress tilbake til "normalen". Men jeg heier masse p deg, og nsker deg masse god bedring! <3 Mange klemmer fra Oslo :)

| 01.12.2015 | 10:57

Nei og nei, god bedring fine du!

Har du vurdert psykomotorisk fysioterapi? Vet ikke hvor velkjent det er, jeg hadde ikke hrt om det fr jeg ganske nylig ble henvist av psykiateren p DPS.

S langt er jeg kjempe positiv til det, og anbefaler det virkelig! :-) Psykisk belastning som forblir i kroppen ubearbeidet setter sine spor etter mange r. Jeg opplever at en del ting er litt vanskelig f tak p i samtaleterapi, kroppens forsvar er for sterkt til n inn virker det som. Derfor kan det vre nyttig bruke kroppen som innfallsvinkel, og det blir gjort i den type fysio. Super spennende og lrerikt synes jeg. Det er kombinasjon av kroppsbehandlinger, samtale og diverse velser. Mindfulness eller oppmerksomhetstrening blir brukt ogs.

Stina | 01.12.2015 | 16:40

❤️❤️❤️

| 02.12.2015 | 05:50

Jeg tok for en stund siden et kurs som kalles Lightning Process. Kanskje det kan vre noe for deg? Det koster 15 000 kroner da, og gr over tre dager, men det er virkelig verdt pengene. Der lrer du s utrolig mye om deg selv, sammenhengen mellom det fysiske og det mentale og utrolig mye annet - utrolig spennende med andre ord. Dersom du synes det hres interessant ut, kan du lese om det p endringsportalen.no. Endringsportalen holder til p Nesbru i Asker, men jeg vet at det er flere personer andre steder i landet som holder disse kursene - man m bare forsikre seg om at disse personene er utdannet Lightning Process-coacher. Det kan man finne ut av gjennom en nettside, men husker ikke hvilken akkurat n. Lightning Process er ikke en behandlingsform, men en mental trening, og veldig f vet om at man kan gjre s utrolig mye med psyken og det fysiske ved hjelp av tankene. Det at man kan det, er nesten magisk. Jeg nsker deg iallfall masse lykke til videre, bde med deg selv og barna, og alt annet som kommer i fremtiden. Vi er mange som heier p deg!:)

Kristine | 02.12.2015 | 09:37

Kjre Linn. Jeg har flgt bloggen din lenge. Typ tiden Malin var lita, pappaen hennes kjrte snmkebil, og du bodde under svigerforeldre (n eks).. Jeg m si at jeg vil deg bare godt! Har lest bde om medgangstider og motgangstider gjennom bloggen din. Og hvordan du som person svinger, og senere hvilken diagnose(er) du fikk som 'made sense' nr man tenker tilbake. Det har vrt en periode du har lrt masse om deg selv (regner med det). Poenget med kommentaren her er at kan ikke du vurdere blogg som karriere? Ikke fordi jeg har behov for lese mer fra deg, selv om jeg setter pris p hvert innlegg, men fordi jeg har lest hvor du sliter med prve A4 med jobb og skole.. Du har mange lesere! Og er sikker p at du kunne tjent. blogge har nok mange baksider, og husker at du egentlig vil ha det som en hobby, men du har allerede det mange drmmer om en veletablert blogg.. Og med litt innsats s er jeg sikker p at du kan tjene godt. Hvorfor dette jaget etter A4-livet ? Vil en utdanning gjre deg lykkelig? Men n kjenner jeg ikke den ordentlige Linn, bare blogg-deg.. S hper jeg du finner din vei og din balanse i livet (for det er ikke lett og keg strever med det selv).

Linn, mamma til Malin | 02.12.2015 | 19:42

Kristine: Tusen takk Kristine!
Denne kommentaren gjorde virkelig dagen min og fikk meg til innse at en vanlig a4 jobb er s langt borte akkurat n. Det er tungt innse, men samtidig s har vi s mye n og jeg har endel fra fr og kombinert gjr det hverdagene tunge nok selv om jeg ikke gr p jobb kl 8 og er hjemme kl 4. Jeg har aldri fri fra det jeg sliter med og fler at jeg har en fulltidsjobb med bare vre meg, mamma, kjreste, husmor og venn. Men det betyr mye lese at andre ser det, selv om de ikke kjenner meg. S tusen takk! <3

Linr | 02.12.2015 | 21:59

Hiver meg p kommentaren til Kristine over her og er veldig enig i det hun skriver; gjre bloggen til din karriere m vre verdt vurdere! Jeg m si jeg skjemmes litt nr jeg av og til leser andre tilfeldige blogger, ja, det ligger mye arbeid bak det, men nr 90%+ er overfladiske innlegg om noe som i den store sammenheng er svada, s fr jeg s utrolig mye mer respekt for deg og dine innlegg! Du er pen, rlig, ikke redd for blottlegge deg p en balansert mte og du har en modenhet over deg som er beundringsverdig uavhengig av alder! I tillegg til utfordringene du deler virker det som du har masse komme med nr det gjelder DIY og shopping/nettshopping, innlegg som fenger mange lesere, meg inkludert! Lykke til de nrmeste dagene, krysser fingrene for deg 💕 flger deg gjerne videre og heier selvsagt p deg og dine fine!

Bloggklemmer fra Next-Line 😊

Isabel | 07.12.2015 | 00:17

h fine deg. Har lest bloggen din siden du startet jeg ogs. Sjekker alltid om du har skrevet selvom det kan g lang tid, og gjr det det tenker jeg p deg og hper det gr greit. Skulle nske jeg kunne gjort noe for deg. Overdriver ikke nr jeg sier trene triller nr jeg leser dette, og jeg NEKTER la dette vre noe alvorlig(ere((som ikke gr over ASAP))!! Du har ftt nok n! Jeg er veldig glad for at du har Halvard og jeg krysser alt jeg har for at dette gr rette veien. Kan p ingen mte sammenligne meg selv med deg men kjenner meg igjen i mye du skriver ogs.. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Sender deg alle de varme tankene jeg har!! Hper du fr en nydelig jul kjre Linn <3
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20r gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15ring, var hjemmevrende med Malin i tre r fr jeg begynte p skole igjen. S viste testen positiv igjen som 19ring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre mneder senere. Fillip har medfdt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjr at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer p samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vr. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt gr vr vei fortsetter jeg p utdanningen min neste r. Frste prioritet n, er vre hjemme og kose meg med ungene og flge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interir og oppussing, s det er ikke sjeldent at jeg str med malekosten i hnden eller flytter rundt p mbler. Liker ogs veldig godt lage mat og bake, s det gr endel tid til det ogs.

Trives godt med livet mitt, og fler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue r.

+ Flg p blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Sk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits