Livslrdom servert p slvfat.

Sommeren 2014, ret vekten viste mindre enn den gjorde som fjortenring.
ret jeg inns at uansett hvor tynn, pen og "flink" jeg var s var innsiden like usikker og hodet sultent p enda bedre resultater.
ret jeg inns at lykken p ingen mte handler om hvordan man ser ut.

For det var det som ga resultatene, jeg hadde ikke matlyst og utnyttet det til det fulle.
Et dagsinntak p under 500kcal over mange uker, om ikke mneder.
Kiloene raste av, og jeg gikk fra L til XS.



Men uansett, UANSETT hvor tynn jeg var eller hvor mye jeg gikk ned kjente jeg fortsatt p den samme usikkerhetheten jeg gjorde nr vekten viste tjue kilo mer.
Jeg flte meg ikke penere, finere eller mer sexy. Jeg var bare usikker, og lette etter flere feil.
Humret var drlig og energinivet enda drligere. Jeg orket ingenting, og da slo det meg.
Hva er poenget med presse kroppen til det ytterste, ikke unne seg god mat eller sette pris p det faktum at jeg har tilgang p absolutt alt kroppen trenger i mitt eget kjleskap, men ikke benytte meg av det fordi det fles viktigere kunne g rundt som et klesstativ uten valker?
Hva er vitsen med vre tynn nr man ikke nyter at kjresten din stryker deg p kroppen, fordi bein og knokler kjennes ut som kniver under huden nr man er nr?
Nr kroppen fr blmerker av svidt vre borti en vegg eller drkarm.

Det var en skikkelig aha-opplevelse, for jeg har alltid tenkt at om jeg bare er tynn s vil jeg automatisk fle meg bra.
Vre "god nok" og verdig oppmerksomhet og komplimenter.
Alt for mange tenker som jeg gjorde, og alt for mange gjr det jeg gjorde.
Slutter spise, eller trener seg halvt ihjel mens de dytter innp 30gr havregrt med sukrin og brokkoli med laks.

Det er et hrfint skille mellom sunt forhold til mat og trening, og et sykelig forhold til mat og trening.
Jeg har hatt lyst skrive om dette s mange ganger, men jeg vet at jeg aldri kan n helt inn for vi mennesker m alt for ofte feile selv fr vi innser noe.
Om jeg kan spare noen fra den veien jeg tok, er det verdt det.
P bildene over flte jeg meg fortsatt tjukk, og overhodet ikke tynn nok.
Nr jeg ser tilbake p det n er det helt sinnsykt, jeg var jo et skjelett p slutten.
Puppene forsvant og ribbeina stakk p et tidspunkt lenger ut enn det som en gang var det mest feminine p kroppen min.

Jeg vekslet mellom fle meg flink og bra, og p fle meg fullstendig mislykket og ekkel.
Det var alltid noen som var bedre. Tynnere, finere, penere.

Og det er det fortsatt, men n vet jeg at det ikke er verdt det.
Om du s har 100.000 flgere p instagram og daglig blir rent ned med fine kommentarer og likes veier det ikke opp for den gnagende sulten du kjenner nr du vkner, svimmelheten som kommer hver gang du reiser deg for fort og flelsen av bli torturert nr kjresten din holder rundt deg.
Det ga meg ingenting. Alt jeg sitter igjen med er masse sm klr, et drss med bilder og minner om et r hvor innsiden var i total opplsning og p randen av sammenbrudd.
Alt for vre tynn, passe XS og kunne poste bilder av en kropp som ikke bar spor av barnefdsler, smgodt eller valker.


N spiser jeg hva jeg vil nr jeg vil, jeg er ikke tynn, ikke overvektig men midt i mellom.
Litt chubby, med valker p magen nr jeg sitter. Merkelappen i klrne mine sier M og av og til L.
Jeg bryr meg ikke lenger, det betyr ingen verdens ting.
Om noen ser meg p byen og tenker at jeg ikke ser bra ut, har blitt feit eller burde holdt meg hjemme med smgodtet mitt s ja vel - hva s?
Jeg har det bra, er sunn og frisk. Kroppen min fr det den trenger og jeg gr ikke rundt i halvsvime p grunn av lavt blodsukker.
Klemmer fles fantastisk, og lovehandlesene mine er feminine. Puppene er tilbake og jeg fler meg kvinnelig igjen.

Jeg synes s synd p dere som ikke har skjnt det enda, for det ender drlig for alt for mange.
Det gikk aldri s langt at jeg trengte innleggelse, fikk noen diagnose eller trengte behandling.
P et punkt fikk jeg bare nok, jeg inns at det ikke ga meg en dritt komme inn i xs og at hvis jeg fortsatte risikerte jeg miste alt som virkelig betyr noe.
Jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp med en mamma som aldri spiser mat og alltid er gretten og mer opptatt av at magen er flat enn kunne herje rundt og knusekose dem nr de kommer hjem fra skole og barnehage. Jeg nsker ikke at flgerne mine skal inspireres av det, og jeg skammer meg over at jeg delte resultater underveis.
For jeg begynte p en sunn mte, men det endte som det alt for ofte gjr med snarveier og rett og slett sulting fremfor sunn mat og trening.

N vkner samfunnet litt etter litt, heldigvis. Men presset m man bare ta avstand fra, flger du mennesker som pvirker deg negativt m du trre trykke p "unfollow" du m trre fylle feeden din og vennegjengen med positiv innflytelse og sunn pvirkning. For mye av ansvaret er ditt, du velger selv hva du vil fylle livet ditt med.

Men jeg hper det kan vekke noen, at man kan sitte med valkene p magen og bare tenke "so what".
Det definerer deg ikke som person, og sannsynligheten for at du fler deg bedre om du gr ned alle kiloene du nsker er ikke s stor som man skulle tro.
Det er jeg et levende bevis p.










10 kommentarer

Hedvig | 05.11.2015 | 00:01

Helt enig!! Jeg har adhd, og begynte p medisiner igjen for et par r siden, gikk p nyaktig den samme smellen! Etter 7 mneder hvor jeg gikk fra 67 til 55, sa det stopp, og jeg inns at det eneste jeg hadde ftt ut av det var drligere selvtilitt og en ikke-fungerende kropp. M fortsatt jobbe med tankene rundt mat og kroppssyn, men n stopper det heldigvis med tankene, handlingene er stoppet. Glad jeg stoppet i tide!

Har lest bloggen din siden Malin var 1(?) r, og synes det er spennende flge med p opp- og nedturer! Du gjr en god jobb som mamma, og skal absolutt vre stolt av deg selv! Takk for alt du deler med oss :)

Linn, mamma til Malin | 05.11.2015 | 00:11

Hedvig: Jeg er helt enig!
Jeg byttet fra vanlige tabeletter til de som varer hele dagen, for bivirkningen av vanlig ritalin var at jeg ikke klarte spise. Og det var veldig nyttig i starten, helt til vekten viste 52 og hodet var p kollisjonskurs.. Men etter og ha ftt de som man bare tar en gang om dagen forsvant den bivirkningen og n har den ingen pvirkning p matlyst men fr hodet til fungere som det skal og fjerner det meste av symptomene p adhden (konsentrasjonsvansker, vimsing, glemmer ting, bytter om p datoer, klarer fokusere og klarer fullfre ting - i motsetning til umedisinert hvor jeg er en vandrende vims som glemmer at jeg egentlig skulle p do og ikke ned for hente vann - for sette det p spissen;) )

Ingrid | 05.11.2015 | 00:23

Kjenner meg litt igjen!! For en stund siden flte jeg meg alltid litt smlubben, og uansett hva vekta sa s syns jeg ikke at jeg at jeg hadde litt for mye. Men jeg veide 55 kg, og hadde egentlig en ganske fin kropp. Faktisk litt for tynn nr jeg ser tilbake p! Men jeg spiste normalt, s kunne ikke noe for det.. Er gravid i 7 mnd n, og fr sjokk hver gang jeg ser gamle bilder. Hadde ogs ribbein som stakk ut og kragebein s tydelige at jeg kunne sikkert blitt holdt fast i dem :p

Men hper jeg fr en mer normal kropp etter svangerskapet :)

Linn, mamma til Malin | 05.11.2015 | 00:31

Ingrid: Jeg tror det viktigste er at man fler seg vel, og finner den vanskelige balansegangen mellom sunn mat/trening og normalt fokus p kropp. Men det er ikke lett snn som ting har blitt i dag, jeg hadde aldri trodd at det skulle komme en dag hvor jeg var S avslappet i forhold til kroppen som jeg er n. Det er s befriende :)

Veronica | 05.11.2015 | 11:36

Du er s fin, Linn!! Jeg beundrer virkelig styrken din, og syns du virker som en herlig person og mamma.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. N har jeg aldri vrt s tynn som du beskriver, men jeg kjenner veldig p den flelsen og tankene du skriver om. At man helt sikkert blir lykkeligere av vre tynn og ha lav vekt. N er ikke jeg direkte overvektig eller noe snt, men jeg har kvinnelige former, og er ikke syltynn snn som disse instagram-jentene. Jeg liker egentlig kroppen min, men samtidig skulle jeg nske at jeg var s tynn jeg ogs. Men det var veldig godt lese at gresset faktisk ikke er grnnere p andre siden! Takk for at du skrev dette, det ga meg en liten vekker!

Linn, mamma til Malin | 05.11.2015 | 12:04

Veronica: Takk for det! Det var akkurat det jeg hpte at noen ville f, jeg skulle nesten nske at jeg kunne tatt alle jentene med inn i hodet mitt og latt de kjenne p flelsene jeg hadde nr jeg var p det tynneste. For det var ikke verdt det, og jeg skal aldri dit igjen <3

Mirielle | 05.11.2015 | 12:14

M bare si jeg elsker bloggen din har fulgt deg over flere r, og du virker som en fantastisk person og mamma. Jeg valgte til med dagmammaen til snnen din. Og hun er helt fantastisk. Beskymrer meg aldri nr snnen min er der. God klem til deg<3

Hanne | 05.11.2015 | 18:07

Dette gjorde godt lese! Tusen takk for at du delte!

For et par r siden gikk jeg ned over 10 kg selv p veldig kort tid, "uten skjnne hvorfor". Grunnen var jo at jeg sluttet spise, men jeg lukket ynene for det selv. Jeg begynte ogs f et ganske greit problem, men kom meg heldigvis ut av det jeg ogs. N titter jeg med litt sorg i hjertet p bildene fra den tiden da jeg passet inn i bde S og XS.

Likvel har jeg aldri vrt mer lykkelig og fornyd med livet enn det jeg er n. S hva er vitsen? Hvorfor sliter jeg, og mange andre, s mye med dette? Alt er jo faktisk bare inni vrt eget hode.

S takk igjen, du br vre stolt! Du er utrolig vakker :)

Anette Aschim | 05.11.2015 | 21:32

Virkelig sant det du skriver, man m vre fornyd med seg selv for ha det bra. Uansett hva vekta viser! Ble glad av lese dette

Marte | 12.11.2015 | 20:27

Jeg m bare f rose deg Linn. Hver gang jeg klikker innom bloggen din blir jeg imponert over hvor sterk og tff du er. Det du skriver om her tror jeg gjelder veldig mange. Jeg har selv latt hverdagen styres av vekten, valkene som ikke var der men som jeg s osv, typisk flink pike hvor alt skal vre perfekt. Og leve i det er et lite helvete. Godt lese at du har kommet deg ut av det tankesettet, det har jeg ogs klart. For vi er faktisk mer enn bra nok snn vi er! Det er bra du tar opp et s viktig tema :)
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20r gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15ring, var hjemmevrende med Malin i tre r fr jeg begynte p skole igjen. S viste testen positiv igjen som 19ring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre mneder senere. Fillip har medfdt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjr at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer p samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vr. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt gr vr vei fortsetter jeg p utdanningen min neste r. Frste prioritet n, er vre hjemme og kose meg med ungene og flge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interir og oppussing, s det er ikke sjeldent at jeg str med malekosten i hnden eller flytter rundt p mbler. Liker ogs veldig godt lage mat og bake, s det gr endel tid til det ogs.

Trives godt med livet mitt, og fler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue r.

+ Flg p blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Sk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits