Et nytt liv



Siden sist!

Fire ble til fem.

Veien dit var enormt lang, for vi visste nemlig ikke om vi kom til f et levende og friskt barn ut av det.
Kort oppsummert var det mange komplikasjoner, morkakeprve, uttalige ultralyder og tett oppflging av riksen i starten.
Vi ble rdet til ske senabort, for med s mange misdannelser ville det bli innvilget med en gang.
Han spdde sannsynligheten for at jeg ville fullfre svangerskapet med en levende eller frisk baby til under 1%. Egentlig ville han ikke gi noen prosent, for det var s lite sannsynlig at det var igrunnen ikke en mulighet.
Ultralyden viste en nakkefold p 6mm, alt over 2,5 er unormalt og gir en indikasjon p downs syndrom eller hjertefeil mm.
Han haddeminimalt medfostervann, og vske i rygg og mage. Mistanke om hjertefeil.
Utviklingen var ikke som den skulle, og han sa at "det ser ikke ut som det skal".
Etter mange r medscreening avsyke fostre, s vet man hva man driver med.

Jeg bestemte meg for at jeg ville fullfre svangerskapetuansett utfall.
Skulle han d, s fikk han enten d naturlig i magen eller leve de minuttene, timene eller dagene som var mulige.
Abort var helt utenkelig, jeg visste at han ville ftt smertestillende nr han ble fdt om han var i smerter, og jeg visste at jeg ikke kunne levd med meg selv om jeg hadde valgt avslutte livet hans fr det var begynt. Hva hvis?

Vi var ukentlig p riksen i starten, og de fire ukene det tok for f svar p morkakeprven var uutholdelige.
Hver ultralyd var en prvelse, jeg tror ikke ord kan beskrive flelsene jeg bar p i den tiden.
Ville vi f se et sprellende lite menneske, eller ville det vre helt stille?
Alle kveldene jeg l med hnden p magen, med trer rennende ned kinnene.
Ville jeg rekke kjenne spark? Ville jeg f se han vokse opp?
Jeg forberedte meg mentalt p ddfdsel, begravelse og beskjed om at ikke det var mer.
Det var s selvmotsigende, nr jeg bar p et liv. Det var ingen glede over det, bare en spenning og en konstant klump i magen.
Ingen steder gjemme seg, komme unna tankene. For jeg bar han jo med meg over alt.
Jeg kjente p forandringene i kroppen min, og etterhvert spark.

Det hele lsnet i uke 26.
Vi fikk svar p morkakeprven som viste helt normale kromosomer og ingenting unormalt.
Sminket vsken i rygg og mage. Og fostervannsmengden kte.
Hjertefeil ble utelukket s godt det lar seg gjre mens man fortsatt har barnet i magen.
Veksten var litt opp og ned, men jeg hadde tett oppflging med ultralyd og ctg flere ganger i uken s det var godt overvket.
Ingen skjnte noenting, for dette var helt merkelig. Medisinsk sett s var alle tingene kombinert noe som vanligvis ikke gir et godt utfall.
Husker det bittelitte mennesket som svidt hadde et sort felt rundt seg (fostervann), og gradvis ble det lille mennesket strre, og feltet rundt vokste.

Det var s ambivalent og hele tiden veksle mellom hp, glede, sorg, utmattelse, gode beskjeder og drlige.
Vanligvis gleder man seg jo over svangerskapet, og koser seg s godt det lar seg gjre om formen er god.
Jeg fikk liksom aldri gjort det, det var akkurat som om noen puttet p meg en bombevest p den ultralyden hvor alt gikk s galt.
Og siden da hadde jeg en timer, som jeg bare ventet p at skulle g av.

Etter uttalige ultralyder, ctger og mer bekymringer enn jeg trodde jeg var laget for takle - s startet det hele i uke 38.
Jeg gikk med smrier hele dagen, og p kvelden gikk det fort fra ubehagelig til vondt.
Innlagt ca halv to p natten, og det ble konstantert at det var rier jeg hadde.
Dette var natt til fredag 5 April, og jeg var egentlig satt opp til planlagt keisersnitt mandag 8.

Kunne velge mellom sjekke pning og f keisersnitt umiddelbart om den var mer enn3cm(de vil helst unng uplanlagte operasjoner p natten), eller vente til tidlig p morgenen nr det var vaktskifte.
Angsten ble for sterk til at jeg klarte noe underskelse, s jeg valgte vente til morgenen for unng det.
Fikk tilbud som smertestillende og noe sove p, men jeg valgte og heller prve akupunktur. (det fungerte ikke..) Sov vel 1,5t den natten..
Ble klargjort for operasjon klokken tte, og hrte Fillips frste skrik halv elleve.
Det var helt, helt fantastisk!
Fikk han p brystet, og etterp fikk Halvard klippe navlestreng og vre med og veie/mle.
Fillip var 3450gr og 48cm.

Formen var ganske s elendig etter keisersnittet, jeg fikk helt ukontrollerte kramper og skjelvinger i hele meg, skalv som et aspelv og hakket tenner.
Klarte ikke slutte, sdet blebde vondt og slitsomt. Endte med masse morfin, og annen smertestillende bde oralt, intravenst og i spryte. Samt muskelavslappende.
Jeg som vanligvis sjeldent tar s mye som en paracet, ble grisedrlig. Kastet opp flere ganger, og var helt i ulage.
S det frste dgnet var han mest i armkroken til Halvard. Kom meg heldigvis fort ut av sengen, og vandret rundt med kateteret i hndenhelt i ubalanse. Hehe!

Dag to bestemte jeg meg for reise hjem, vi hadde ikke barnevakt til Malin natt 2, og for meg var det helt utenkelig ligge der uten Halvard.
Aner ikke hvorfor jeg flte det s sterkt, men det gjorde jeg. Ly p meg bedre form, og skrev meg ut p eget ansvar.
Det var helt sinnsykt vondt, jeg fikk luftsmerter av en annen verden p kvelden. Det var verst oppi skuldrene, p et punkt var jeg sikker p at jeg skulle g i opplsning for absolutt alt var vondt. Puppene var sre, jeg verket i magen og hoftene, kvalmen var helt ekstrem og skuldrene kjentes ut som de skulle sprenge.
Jeg har hy smerteterskel, og grter ekstremt sjeldent. Men da trillet det mange stille trer, mens jeg innerst inne angret som bare det p at jeg dro fra mulighet til smertestillende og hjelp til ha mindre vondt. Fillip skrek og skrek, og ingenting hjalp. Sov to timer usammenhengendeden natten, begrepet utslitt fikk en ny mening.

Vi mtte tilbakehalv ni dagenetter for ta legeunderskelsen og blodprver av Fillip.
Der fant de ting som gjorde at vi ble sendt rett ned p nyfdtintensiven, og innlagtder for utredning.
Jeg var heldig, og fikk ha han p permisjon med meg p barsel. S vi sov sammen, og jeg kunne vre med han hele tiden.
Nr han er fem dager gammel viser prvene infeksjon, han raste ned i vekt og var plutselig bare 3060gr.
Han blir lagt til 24t overvkning med monitorer som viste alt ifra metning i blodet til puls osv.
Jeg kan ikke amme, for han m veies fr og etter ammingog ha ork til suge nok.
S jeg pumper for harde livet, og han fr inesten fire uker morsmelk p flaske.
Alt skal skrives ned, og han M ha s og s mye til hvert mltid. Stakkaren var jo s slapp at han orket nestenikke suge, s en mating tok gjerne godt over en time p det verste. Da mtte det skje ved flaskemating, slik at han orket svelge det han mtte. Det er jo mer jobb suge fra brystet, s vi kunne ikke risikere at han ble s sliten at ikke han klarte spise nok. For at antibiotikaen skulle fungere godt nok, og bli "skylt" rundt i kroppen er det et minimum av vske man m ha i seg.
Fillip klarte ikke spise nok, s han ble i tillegg satt p intravens glukose 24t i dgnet i to dager om jeg husker riktig. Da var antibiotikaen begynt virke, og formen var endelig stigende. Det var som f en ny baby! Han sov stort sett 23t i dgnet, og pnet knapt ynene, men n virket han i det minste ikke like plaget.

Etter det har det vrt en lang og bumpete vei, full av drlig kommunikasjon og masse frustrasjon for oss som foreldre.
Vi har tatt uttalige prver, og bde mr, ct, ultralyd mm. Det har vrt blytunge dager hvor usikkerheten har lagt seg som et tykt teppe over hele tilvrelsen.
Etter snart tre mneder inn og ut av sykehus ukentlig, har det endelig lsnet.






Fremtiden ser bra ut, og det han feiler kan man absolutt leve med.
Snn som alt ser ut n, s er det lite sannsynlig at han feiler noe psykisk.
Det kan ikke utelukkes fr han blir strre, men de har ingen holdepunkter for at ikke han skal bli en normal gutt nr han blir stor.
Alt de har funnet til n, kan behandles.Han er fortsatt under utredning, og vi venter p en god del prvesvar, men alt er heldigvis under kontroll og han fr daglig medisin for holde det i sjakk.
Jeg har valgt ikke dele diagnosene hans, for hans egen del.
Den eneste som har blitt delt er vesicoureteral reflux som han enten vokser av seg eller opereres for nr han er over ret.

N er han blid, mer vken og spiser godt.
Ammingen gr p skinner, og han fr pupp til alle mltider utenom en flaske p kvelden.
Han hadde en vektnedgang igjenfor ikke s lenge siden, og da ble det bestemt at han skulle f en flaskemed morsmelkerstatning en gang i dgnet.
Det har vrt en lang vei, men jeg fler alt har vrt verdt det. Jeg er s enormt takknemlig for at vi fikk han, og at jeg har den familien jeg har.
Halvard har vrt en steinhard klippe gjennom det hele, og alle rundt har vist stor forstelse og hjulpet til s godt de har kunnet.


Alt ordner seg til slutt! Uansett hvordrlig man har det,s blir ting alltid bedre.





14 kommentarer

Christine | 20.06.2013 | 12:22

Jeg er s glad p dine vegne, vakre :) Og happy for lille Malin og din gode mann Halvard :) Mtte dere ha mange, mange nydelige dager sammen <3

Silje | 20.06.2013 | 13:31

Rrende! Dere er utrolig sterke! St p videre, er s glad p deres vegne<3

Lizbethosnes.com - Blir mamma i august ♥ | 20.06.2013 | 14:01

Jeg har sagt det fr, men sier det igjen; jeg kan virkelig ikke forst hvor all denne styrken deres har kommet fra.. Jeg kan ikke begripe i ett eneste sekund hvordan dere har hatt det igjennom denne tiden, og hvordan dere har klart st igjennom det. Virkelig, all respekt til dere! Den nydelige, lille gutten din er virkelig helt fantastisk - uten tvil en kjempe uten like <3 Han er s herlig, og jeg er s ubeskrivelig glad for beskjeden om at det han feiler er noe han fint kan leve med. Stor klem til dere alle sammen, fantastiske mennesker er dere! :)

♥ Lizbethosnes.com

Hanna | 20.06.2013 | 14:15

Flotte sterke mennesker! nsker dere alt godt, for en nydelig gutt!

Irene | 20.06.2013 | 14:21

Du er s sterk! Hper dere har det kjempeflott og koser dere som en strre familie:)

Ufrivillig barnls | 20.06.2013 | 14:23

Sitter her med klump i halsen og trer i ynene..! Dere er s sterk. Unner dere alt godt i fremtiden <3 Fillip er s utrolig nydelig. Smelter jo helt av se den lille gutten deres :)

Hper ting gr s bra at dere fr roet nervene og slappet av litt ogs. Kan ikke vre noe lett det dere hatt gtt gjennom. nsker dere mye lykke til <3

Gy at du begynner blogge p blogg.no igjen :) Og ikke minst, at blogglysten er tilbake! Herlig

Solveig | 20.06.2013 | 15:39

For en utrolig fin og rrende historie! Du er s sterk Linn, og dette vil garantert hjelpe andre i samme situasjon! Hper dere kan ta livet med ro, og bare nyte dagene n:-)

Lena | 20.06.2013 | 22:19

Det er s fantastisk lese at alt har gtt bra og kommer til g bra for lille Fillip! Han er virkelig et lite mirakel <3

Unner dere alt godt i rene som kommer! Dere er virkelig noen fantastiske mennesker og foreldre for barna deres!

Maja | 20.06.2013 | 23:10

S flott at du byttet tilbake! :D

Syns personlig blogg.no er mer oversiktlig og enkel enn blogspot.

Dere virker som en superfin familie! :-)

Unni Margreta | 21.06.2013 | 00:25

Hei!

Hjelpes, jeg har lest bloggen(e) din(e) siden fr Malin ble fdt, det er nesten ikke til begripe. Herlighet, det er jo flere r! Jeg har faktisk lest hvert eneste blogginnlegg du har skrevet siden rundt to uker fr Malin ble fdt eller noe slikt. Jeg har kommentert litt, men ikke ofte nok i det hele tatt. Jeg fler at jeg fr s mye livsvisdom, inspirasjon og mye glede av lese bloggen din, og det er egentlig p sin plass gi deg flere tilbakemeldinger.

Jeg har fulgt hele graviditeten til Filip ogs, og herlighet, for en reise. Det er s tft av deg st imot leger og hele verden, og st p ditt - denne gutten skulle bli fdt! Jeg er s mektig imponert. Hper virkelig alt str bra til og at du fr slappet ordentlig av n. Tenker p deg!

ML | 21.06.2013 | 12:16

<3<3<3klem te deg, ste!

Beate Kleiveland | 21.06.2013 | 23:34

Supert at du er tilbake p blogg.no :D M si jeg ble glad da :D Har jo fulgt deg p den andre ogs, men savnet denne bloggen jeg ;) Ja m si dere er kjempe sterke og dere har s nydelige unger :D Kose dere masse sammen :D

Lise | 23.06.2013 | 19:26

Kan ikke forestille meg hvilken tff reise dere har vrt gjennom.. Dere er utrolig sterke :) nsker dere alt godt fremover!! <3

Irene | 24.06.2013 | 23:50

Hjerteskjrende og godt p en og sammtid, vondt av alt dere har blitt dratt gjennom og smilende for at det er noe som han kan leve med, hele tiden utvikler de nye behandlingsmedoter, samt medisiner s for hver dag som gr ker ogs sjangsen for en kur:)))) veldig kjekt lese at Lt gr s bra med dere trossalt dere gjennomgr. Keep it up:)
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20r gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15ring, var hjemmevrende med Malin i tre r fr jeg begynte p skole igjen. S viste testen positiv igjen som 19ring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre mneder senere. Fillip har medfdt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjr at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer p samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vr. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt gr vr vei fortsetter jeg p utdanningen min neste r. Frste prioritet n, er vre hjemme og kose meg med ungene og flge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interir og oppussing, s det er ikke sjeldent at jeg str med malekosten i hnden eller flytter rundt p mbler. Liker ogs veldig godt lage mat og bake, s det gr endel tid til det ogs.

Trives godt med livet mitt, og fler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue r.

+ Flg p blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Sk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits