Et nytt liv



Siden sist!

Fire ble til fem.

Veien dit var enormt lang, for vi visste nemlig ikke om vi kom til å få et levende og friskt barn ut av det.
Kort oppsummert var det mange komplikasjoner, morkakeprøve, uttalige ultralyder og tett oppfølging av riksen i starten.
Vi ble rådet til å søke senabort, for med så mange misdannelser ville det bli innvilget med en gang.
Han spådde sannsynligheten for at jeg ville fullføre svangerskapet med en levende eller frisk baby til under 1%. Egentlig ville han ikke gi noen prosent, for det var så lite sannsynlig at det var igrunnen ikke en mulighet.
Ultralyden viste en nakkefold på 6mm, alt over 2,5 er unormalt og gir en indikasjon på downs syndrom eller hjertefeil mm.
Han hadde minimalt med fostervann, og væske i rygg og mage. Mistanke om hjertefeil.
 Utviklingen var ikke som den skulle, og han sa at "det ser ikke ut som det skal".
Etter mange år med screening av syke fostre, så vet man hva man driver med.

Jeg bestemte meg for at jeg ville fullføre svangerskapet uansett utfall.
Skulle han dø, så fikk han enten dø naturlig i magen eller leve de minuttene, timene eller dagene som var mulige.
Abort var helt utenkelig, jeg visste at han ville fått smertestillende når han ble født om han var i smerter, og jeg visste at jeg ikke kunne levd med meg selv om jeg hadde valgt å avslutte livet hans før det var begynt. Hva hvis?

Vi var ukentlig på riksen i starten, og de fire ukene det tok for å få svar på morkakeprøven var uutholdelige.
Hver ultralyd var en prøvelse, jeg tror ikke ord kan beskrive følelsene jeg bar på i den tiden.
Ville vi få se et sprellende lite menneske, eller ville det være helt stille?
Alle kveldene jeg lå med hånden på magen, med tårer rennende ned kinnene.
Ville jeg rekke å kjenne spark? Ville jeg få se han vokse opp?
Jeg forberedte meg mentalt på dødfødsel, begravelse og beskjed om at ikke det var mer.
Det var så selvmotsigende, når jeg bar på et liv. Det var ingen glede over det, bare en spenning og en konstant klump i magen.
Ingen steder å gjemme seg, komme unna tankene. For jeg bar han jo med meg over alt.
Jeg kjente på forandringene i kroppen min, og etterhvert spark.

Det hele løsnet i uke 26.
Vi fikk svar på morkakeprøven som viste helt normale kromosomer og ingenting unormalt.
Så minket væsken i rygg og mage. Og fostervannsmengden økte.
Hjertefeil ble utelukket så godt det lar seg gjøre mens man fortsatt har barnet i magen.
Veksten var litt opp og ned, men jeg hadde tett oppfølging med ultralyd og ctg flere ganger i uken så det var godt overvåket.
Ingen skjønte noenting, for dette var helt merkelig. Medisinsk sett så var alle tingene kombinert noe som vanligvis ikke gir et godt utfall.
Husker det bittelitte mennesket som såvidt hadde et sort felt rundt seg (fostervann), og gradvis ble det lille mennesket større, og feltet rundt vokste.

Det var så ambivalent og hele tiden veksle mellom håp, glede, sorg, utmattelse, gode beskjeder og dårlige.
Vanligvis gleder man seg jo over svangerskapet, og koser seg så godt det lar seg gjøre om formen er god.
Jeg fikk liksom aldri gjort det, det var akkurat som om noen puttet på meg en bombevest på den ultralyden hvor alt gikk så galt.
Og siden da hadde jeg en timer, som jeg bare ventet på at skulle gå av.

Etter uttalige ultralyder, ctger og mer bekymringer enn jeg trodde jeg var laget for å takle - så startet det hele i uke 38.
Jeg gikk med smårier hele dagen, og på kvelden gikk det fort fra ubehagelig til vondt.
Innlagt ca halv to på natten, og det ble konstantert at det var rier jeg hadde.
Dette var natt til fredag 5 April, og jeg var egentlig satt opp til planlagt keisersnitt mandag 8.

Kunne velge mellom å sjekke åpning og få keisersnitt umiddelbart om den var mer enn 3cm (de vil helst unngå uplanlagte operasjoner på natten), eller vente til tidlig på morgenen når det var vaktskifte.
Angsten ble for sterk til at jeg klarte noe undersøkelse, så jeg valgte å vente til morgenen for å unngå det.
Fikk tilbud som smertestillende og noe å sove på, men jeg valgte og heller prøve akupunktur. (det fungerte ikke..) Sov vel 1,5t den natten..
Ble klargjort for operasjon klokken åtte, og hørte Fillips første skrik halv elleve.
Det var helt, helt fantastisk!
Fikk han på brystet, og etterpå fikk Halvard klippe navlestreng og være med og veie/måle.
Fillip var 3450gr og 48cm.

Formen var ganske så elendig etter keisersnittet, jeg fikk helt ukontrollerte kramper og skjelvinger i hele meg, skalv som et aspeløv og hakket tenner.
Klarte ikke slutte, så det ble både vondt og slitsomt. Endte med masse morfin, og annen smertestillende både oralt, intravenøst og i sprøyte. Samt muskelavslappende.
Jeg som vanligvis sjeldent tar så mye som en paracet, ble grisedårlig. Kastet opp flere ganger, og var helt i ulage.
Så det første døgnet var han mest i armkroken til Halvard. Kom meg heldigvis fort ut av sengen, og vandret rundt med kateteret i hånden helt i ubalanse. Hehe!

Dag to bestemte jeg meg for å reise hjem, vi hadde ikke barnevakt til Malin natt 2, og for meg var det helt utenkelig å ligge der uten Halvard.
Aner ikke hvorfor jeg følte det så sterkt, men det gjorde jeg. Løy på meg bedre form, og skrev meg ut på eget ansvar.
Det var helt sinnsykt vondt, jeg fikk luftsmerter av en annen verden på kvelden. Det var verst oppi skuldrene, på et punkt var jeg sikker på at jeg skulle gå i oppløsning for absolutt alt var vondt. Puppene var såre, jeg verket i magen og hoftene, kvalmen var helt ekstrem og skuldrene kjentes ut som de skulle sprenge.
Jeg har høy smerteterskel, og gråter ekstremt sjeldent. Men da trillet det mange stille tårer, mens jeg innerst inne angret som bare det på at jeg dro fra mulighet til smertestillende og hjelp til å ha mindre vondt. Fillip skrek og skrek, og ingenting hjalp. Sov to timer usammenhengende den natten, begrepet utslitt fikk en ny mening.

Vi måtte tilbake halv ni dagen etter for å ta legeundersøkelsen og blodprøver av Fillip.
Der fant de ting som gjorde at vi ble sendt rett ned på nyfødtintensiven, og innlagt der for utredning.
Jeg var heldig, og fikk ha han på permisjon med meg på barsel. Så vi sov sammen, og jeg kunne være med han hele tiden.
Når han er fem dager gammel viser prøvene infeksjon, han raste ned i vekt og var plutselig bare 3060gr.
Han blir lagt til 24t overvåkning med monitorer som viste alt ifra metning i blodet til puls osv.
Jeg kan ikke amme, for han må veies før og etter amming og ha ork til å suge nok.
Så jeg pumper for harde livet, og han får i nesten fire uker morsmelk på flaske. 
Alt skal skrives ned, og han MÅ ha så og så mye til hvert måltid. Stakkaren var jo så slapp at han orket nesten ikke å suge, så en mating tok gjerne godt over en time på det verste. Da måtte det skje ved flaskemating, slik at han orket å svelge det han måtte. Det er jo mer jobb å suge fra brystet, så vi kunne ikke risikere at han ble så sliten at ikke han klarte spise nok. For at antibiotikaen skulle fungere godt nok, og bli "skylt" rundt i kroppen er det et minimum av væske man må ha i seg.
Fillip klarte ikke spise nok, så han ble i tillegg satt på intravenøs glukose 24t i døgnet i to dager om jeg husker riktig. Da var antibiotikaen begynt å virke, og formen var endelig stigende. Det var som å få en ny baby! Han sov stort sett 23t i døgnet, og åpnet knapt øynene, men nå virket han i det minste ikke like plaget.

Etter det har det vært en lang og bumpete vei, full av dårlig kommunikasjon og masse frustrasjon for oss som foreldre.
Vi har tatt uttalige prøver, og både mr, ct, ultralyd mm. Det har vært blytunge dager hvor usikkerheten har lagt seg som et tykt teppe over hele tilværelsen.
Etter snart tre måneder inn og ut av sykehus ukentlig, har det endelig løsnet.






Fremtiden ser bra ut, og det han feiler kan man absolutt leve med.
Sånn som alt ser ut nå, så er det lite sannsynlig at han feiler noe psykisk.
Det kan ikke utelukkes før han blir større, men de har ingen holdepunkter for at ikke han skal bli en normal gutt når han blir stor.
Alt de har funnet til nå, kan behandles. Han er fortsatt under utredning, og vi venter på en god del prøvesvar, men alt er heldigvis under kontroll og han får daglig medisin for å holde det i sjakk.
Jeg har valgt å ikke dele diagnosene hans, for hans egen del.
Den eneste som har blitt delt er vesicoureteral reflux som han enten vokser av seg eller opereres for når han er over året.

Nå er han blid, mer våken og spiser godt.
Ammingen går på skinner, og han får pupp til alle måltider utenom en flaske på kvelden.
Han hadde en vektnedgang igjen for ikke så lenge siden, og da ble det bestemt at han skulle få en flaske med morsmelkerstatning en gang i døgnet.
Det har vært en lang vei, men jeg føler alt har vært verdt det. Jeg er så enormt takknemlig for at vi fikk han, og at jeg har den familien jeg har.
Halvard har vært en steinhard klippe gjennom det hele, og alle rundt har vist stor forståelse og hjulpet til så godt de har kunnet.


Alt ordner seg til slutt! Uansett hvor dårlig man har det, så blir ting alltid bedre.
 





14 kommentarer

Christine | 20.06.2013 | 12:22

Jeg er så glad på dine vegne, vakre :) Og happy for lille Malin og din gode mann Halvard :) Måtte dere ha mange, mange nydelige dager sammen <3

Silje | 20.06.2013 | 13:31

Rørende! Dere er utrolig sterke! Stå på videre, er så glad på deres vegne<3

Lizbethosnes.com - Blir mamma i august ♥ | 20.06.2013 | 14:01

Jeg har sagt det før, men sier det igjen; jeg kan virkelig ikke forstå hvor all denne styrken deres har kommet fra.. Jeg kan ikke begripe i ett eneste sekund hvordan dere har hatt det igjennom denne tiden, og hvordan dere har klart å stå igjennom det. Virkelig, all respekt til dere! Den nydelige, lille gutten din er virkelig helt fantastisk - uten tvil en kjempe uten like <3 Han er så herlig, og jeg er så ubeskrivelig glad for beskjeden om at det han feiler er noe han fint kan leve med. Stor klem til dere alle sammen, fantastiske mennesker er dere! :)

♥ Lizbethosnes.com

Hanna | 20.06.2013 | 14:15

Flotte sterke mennesker! Ønsker dere alt godt, for en nydelig gutt!

Irene | 20.06.2013 | 14:21

Du er så sterk! Håper dere har det kjempeflott og koser dere som en større familie:)

Ufrivillig barnløs | 20.06.2013 | 14:23

Sitter her med klump i halsen og tårer i øynene..! Dere er så sterk. Unner dere alt godt i fremtiden <3 Fillip er så utrolig nydelig. Smelter jo helt av å se den lille gutten deres :)

Håper ting går så bra at dere får roet nervene og slappet av litt også. Kan ikke være noe lett det dere hatt gått gjennom. Ønsker dere mye lykke til <3

Gøy at du begynner å blogge på blogg.no igjen :) Og ikke minst, at blogglysten er tilbake! Herlig

Solveig | 20.06.2013 | 15:39

For en utrolig fin og rørende historie! Du er så sterk Linn, og dette vil garantert hjelpe andre i samme situasjon! Håper dere kan ta livet med ro, og bare nyte dagene nå:-)

Lena | 20.06.2013 | 22:19

Det er så fantastisk å lese at alt har gått bra og kommer til å gå bra for lille Fillip! Han er virkelig et lite mirakel <3

Unner dere alt godt i årene som kommer! Dere er virkelig noen fantastiske mennesker og foreldre for barna deres!

Maja | 20.06.2013 | 23:10

Så flott at du byttet tilbake! :D

Syns personlig blogg.no er mer oversiktlig og enkel enn blogspot.

Dere virker som en superfin familie! :-)

Unni Margreta | 21.06.2013 | 00:25

Hei!

Hjelpes, jeg har lest bloggen(e) din(e) siden før Malin ble født, det er nesten ikke til å begripe. Herlighet, det er jo flere år! Jeg har faktisk lest hvert eneste blogginnlegg du har skrevet siden rundt to uker før Malin ble født eller noe slikt. Jeg har kommentert litt, men ikke ofte nok i det hele tatt. Jeg føler at jeg får så mye livsvisdom, inspirasjon og mye glede av å lese bloggen din, og det er egentlig på sin plass å gi deg flere tilbakemeldinger.

Jeg har fulgt hele graviditeten til Filip også, og herlighet, for en reise. Det er så tøft av deg å stå imot leger og hele verden, og stå på ditt - denne gutten skulle bli født! Jeg er så mektig imponert. Håper virkelig alt står bra til og at du får slappet ordentlig av nå. Tenker på deg!

ML | 21.06.2013 | 12:16

<3<3<3klem te deg, søte!

Beate Kleiveland | 21.06.2013 | 23:34

Supert at du er tilbake på blogg.no :D Må si jeg ble glad da :D Har jo fulgt deg på den andre også, men savnet denne bloggen jeg ;) Ja må si dere er kjempe sterke og dere har så nydelige unger :D Kose dere masse sammen :D

Lise | 23.06.2013 | 19:26

Kan ikke forestille meg hvilken tøff reise dere har vært gjennom.. Dere er utrolig sterke :) Ønsker dere alt godt fremover!! <3

Irene | 24.06.2013 | 23:50

Hjerteskjærende og godt på en og sammtid, vondt av alt dere har blitt dratt gjennom og smilende for at det er noe som han kan leve med, hele tiden utvikler de nye behandlingsmedoter, samt medisiner så for hver dag som går øker også sjangsen for en kur:)))) veldig kjekt å lese at Lt går så bra med dere trossalt dere gjennomgår. Keep it up:)
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20år gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15åring, var hjemmeværende med Malin i tre år før jeg begynte på skole igjen. Så viste testen positiv igjen som 19åring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre måneder senere. Fillip har medfødt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjør at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer på samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vår. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt går vår vei fortsetter jeg på utdanningen min neste år. Første prioritet nå, er å være hjemme og kose meg med ungene og følge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interiør og oppussing, så det er ikke sjeldent at jeg står med malekosten i hånden eller flytter rundt på møbler. Liker også veldig godt å lage mat og bake, så det går endel tid til det også.

Trives godt med livet mitt, og føler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue år.

+ Følg på blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits