Linn Thorsen

Idag er jeg sliten.
Lei av å reise, lei av og tenke og lei av og prate.
Spørsmålet som går på repeat er når er det nok?
Når sier det stopp? Jeg håper så inderlig at 2012 ikke følger i 2011 sine fotspor, og håper så inderlig at bekymringene mine er grunnløse. Usikkerhet har den effekten på meg at jeg bli veldig handlingslammet, jeg blir litt svak før jeg finner igjen styrken, men den tiden det tar føles alltid like overveldende.
Alltid når en bombe smeller, i form av uforutsette hendelser eller ting som potensielt kan være ødeleggende for tilværelsen jobber hodet mitt i hundre og ti, før det finner ut av en "kriseplan" og hele kroppen går i krisemodus.
Det setter seg i skuldrene, korsryggen og kryper langt inn i margen.
Ordet sliten får en ny betydning den dagen det er snakk om psyken, og ikke kroppen.
Men etter så mange år, forplanter det seg i ryggen. Kroppen er anspent, og på vakt.
Skuldrene er alltid trekt opp. Som om jeg prøver å beskytte meg selv.
Synd at det jeg vil beskytte meg mot sitter på innsiden, og at anstrengelsen er til ingen nytte.

Men så vet jeg at jeg har vært ute en hard vinternatt før, og at når noe truer så er jeg på en forskrudd måte på mitt beste, for det er en av de tingene jeg er mest vant til å takle, leve med og finne løsninger på.
 
Det ender nok bra, det gjør jo alltid det.