& all my hopes are up

Jeg skulle gjerne skrevet ett "årsinnlegg", men jeg tror jeg får ta det til neste år, jeg har nemlig store planer om å utvikle konsentrasjonsevnene mine til å takle mer enn 40 min med greys, facebook eller lignende.

Jeg har nemlig gjort mye deprimerende, kun for å bli trist i det siste.
Bladd i arkivet, bladd i bildealbum, bladd i minnearkivet med alt det gode, som har forsvunnet  sammen med det vonde fordi det har vært min forsvarsmekanisme for å takle alt. Jeg går nemlig til psykolog, og målet?
Fikse opp i gullfiskhukommelse som følge av at jeg fortrenger ting så fort det skjer, fordi det er det jeg alltid har gjort.
Kunne gråte, uten og føle skam eller at jeg har vært svak, og "gitt etter".
Kunne legge meg, og faktisk sovne uten og gruble på idiotiske ting i fire timer før jeg sovner av utmattelse (tipper dere er lei av å høre om det nå ja, guess what - jeg er drittlei av å ha det sånn , så i know the feeling!)
Fikse opp i den lille stemmen som hele tiden forteller meg alt jeg burde gjort bedre, alt jeg burde gjøre mer, og alt jeg ikke gjør godt nok. Det har seg nemlig sånn at det har fulgt med en liten djevel siden jeg var liten.
Og den lille djevelen elsker å fortelle meg hvor mislykket jeg er, hvor lite verdt jeg er og hvor sinnsykt mye bedre jeg burde gjort alt. Og ikke minst, alt er alltid min feil!
Den gjør at jeg skyver fra meg folk som vil meg godt, for jeg fortjener dem jo egentlig ikke.
Jeg er ikke verdt det.
Får meg til å gjøre dumme ting jeg angrer på, bare så jeg skal kunne fortelle meg selv enda mer overbevisende hvor ufattelig fæl jeg er. Men det rareste?
Jeg har ikke vært klar over det. At jeg har problemer med at jeg aldri er god nok, og at alt helst skal være perfekt.
Blir det ikke det, kan jeg nesten like godt la vær, evt pushe meg så mye at jeg bare er totalt utmattet etterpå.
Og såklart, ekstra skuffet over meg selv.
Psykologen sier at vi skal ta det bit for bit. 
Jeg sier at jeg vet ikke om jeg tør. "Du har nitten år med innestengte følelser inni deg, dette vil ta tid, og vi tar det i et forsiktig tempo". Jeg orket ikke møte opp på mandag, fordi det aldri er en eneste dag det passer og pirke i gamle minner, og presse ned tårer for tusende gang. Men neste uke, skal jeg. Det er målet mitt og orke hver gang, kunne føle at det blir litt bedre. Kjenne at jeg blir lettet over at det ikke er noe jeg innbiller meg, at det faktisk var ille og at det faktisk ikke var min feil. Jeg trenger å høre det tusen ganger til, minst.

Julen var ganske fin. Sett bort ifra at alt ble kaos på lille julaften, at en boble sprakk og at tårene ikke sluttet å trille. Jeg bare innså at jeg ikke har noen tradisjoner, og aldri egentlig har hatt en fast ting jeg pleier å gjøre hver jul. Bortsett fra julekalenderen, som på merkelig vis har blitt en veldig emosjonell ting for meg, ikke på grunn av gavene, men fordi det alltid har vært noen som har brydd seg nok til å ta seg bryet med og lage en. Ellers har det bare vært masse frem og tilbake, hit og dit og planer lagt i siste liten. 



Familierelasjoner som er så fucked up at det gjør hodet mitt til en berg og dalbane, "hvordan kan du si at du er glad i meg, når du viser det stikk motsatte". Det er ganske vanskelig, og tro på noe når man alltid har fått inntrykk av noe helt annet. Når man blir fortalt at man er en drittunge, for så å være den lille prinsessen.
Det at noen sier at de er der for meg uansett, betyr ikke noe. Jeg har aldri følt det.
Det må læres på nytt, jeg må lære meg å være glad i, og kjenne på at noen er glad i meg.
Og det føles faktisk mer som en ullsokk som klør, enn noe som er godt.
Eneste unntaket er Malin, Malin er på en måte en egen del i min verden.
Det er noe trygt og godt, noe jeg kan. 
Noe jeg kjenner langt inni hjerterota, og akkurat derfor er det ekstra vondt å kjenne at tanken "var det ingen som var så glad i meg..?" komme krypende.
Men samtidig så er alt så delt, det er ikke sort hvitt.
Det var mange som var det, jeg bare gjorde alt det vonde som skjedde til min feil, og skapte en illusjon av hva som var virkelig. Jeg levde i bøker, filmer og alt var en blanding av rosa sukkerspinn og en skrekkfilm som ga meg klump i halsen og gåsehud. Kontrasten var alltid så stor! Alt var enten kjempebra, eller helt på bånn.

Idag kjente jeg at det var på tide og stikke hull på den lille bobla som har bygd seg opp i lang tid.
Jeg trenger å få det ut, trenger at det blir lest og sett.
Kall det oppmerksomhetsbehov, ærlighet, feighet eller stygt gjort.
Jeg kommer til å høre alle de tingene, av forskjellige mennesker jeg er glad i straks det er lest, uansett.
Men idag skal jeg rett og slett bare drite i det, og skrive det uansett.
Tar livet mitt tilbake jeg, det gjør jeg. 

For det er ikke meg.
Det var ikke min feil, jeg valgte ikke å vokse opp som jeg gjorde. 
Jeg valgte ikke å være stille, ta imot all dritten, jeg valgte ikke å bli gitt opp.
Det var lojaliteten min, som alltid var der - uansett hvor lite fortjent den var.
Jeg valgte heller ikke å bli sendt rundt som en sprettball, til den som hadde tid og mulighet.
Jeg sto gjennom alle rundene med avrusning, innleggelsene på psykriatisk, alle avtalene det aldri ble noe av, alle tingene jeg gledet meg til som jeg alltid ble så fryktelig skuffet over at ikke skjedde.
Alle gangene jeg ble prioritert til sist, alle gangene jeg følte meg så anderledes enn de andre.
Så ufattelig mye mindre verdt.
Det var ikke meg som bestemte alle flyttingene, all skolebyttingen og alle de nye menneskene hele tiden.
Alle de brutte løftene, alle de "det skal aldri skje igjen.." "det var siste gangen, jeg lover..".
Alle "det blir bra nå, alt skal ordne seg". Jeg får så lyst å skrike høyt.
Og det var faktisk ikke meg som dummet meg ut gang etter gang, og rømte fra problemene jeg hele tiden skapte.
Så hvorfor i alle dager bærer jeg så mye av skammen, og tar så mye av skylden?


Boka "voksne barn av alkoholikere" ga meg en aha opplevelse større enn alle bøkene jeg har lest til sammen.
Skulle vært "voksent barn av alkoholiker/rusmisbruker/psykisk syk" i mitt tilfelle, men de tre har mye til felles så boken beskrev ting jeg ikke visste om meg selv, og satte ting i et helt nytt lys. Anbefales på det aller sterkeste hvis du har vokst opp med liknende.
 

Grunnen til at jeg skriver dette, selv om jeg er så uendelig glad i dere - er at jeg er lei av hemmeligheter.
Jeg er lei av å late som om alt var fint, jeg er lei av å dekke over, skjule og si noe annet enn det som er sant.
Jeg kunne skrevet så mye mer, men jeg vil ikke skape større problemer for meg selv en det jeg har gjort med de ordene jeg har skrevet nå. Jeg vil ikke ha spørsmål rundt dette, hvem hva eller hvor.
Det er ikke det som betyr noe, og det er ikke det som er poenget med teksten.
Ærlighet. Det er det det handler om.
Et lite opprør mot at alle alltid forteller meg hva jeg bør si, og hva jeg bør gjøre, uten og ta med i betraktningen at det er minst tre andre som gjør det samme, og alle mener like sterkt, og har mye påvirkning. Det er slitsomt!
Jeg føler jeg stanger hodet i en vegg, fordi det går ikke an og tilfredstille alle uansett hvor mye jeg vil.

Jeg er så sliten av å ta hensyn, mange tenker kanskje at jeg ikke gjør det.
Men det er alltid en kamp innvending, alltid dårlig samvittighet ovenfor alle jeg ikke får sett, alle jeg ikke har mye kontakt med og alle jeg bør gjøre en større innsats for å treffe.
Uansett hva jeg gjør, vil det være galt ovenfor meg, familien min eller Malin.
Derfor må jeg begynne og ta valg som gjør meg og Malin godt. Ikke alle andre.
Men det er så vondt, å vite at det alltid er noen som savnes. At ting aldri kan bli komplett.
Det er ikke et eventyr det er snakk om, det er livet i den virkelige verden.
Det er ingen lykkelig slutt hvor alle er sammen og lever lykkelige i alle sine dager, uansett hvor mye jeg skulle ønske det.

Og sist, men ikke minst - jeg må lære meg å kjenne hva som er min feil, mitt ansvar og min plikt.
Jeg kan ikke være mamma for alle psykisk, jeg kan ikke ta vare på, tenke på og løse alle andres problemer.
For selv om det kanskje ikke vises så mye, så er det alltid en del av meg som jobber på spreng med problemløsninger, kriseløsning for neste gang det skjer noe galt eller det kommer en ny sprekk, alltid den forbanna frykten som aldri slipper taket. Jeg kan ikke leve sånn at jeg bare går og venter på neste gang det går galt.
Men det er vanskelig og la vær, når all erfaring tilsier at det kommer til å gjøre nettopp det.

Men nå tror jeg at jeg avslutter.
Idag skal jeg rett og slett ikke angre, eller ha dårlig samvittighet.
Hva er vel et blogginnlegg, mot en barndom? 
tankene mine forteller meg at dette er noe av det styggeste jeg har gjort.
Da er jeg vel ett steg nærmere målet, selv om jeg hvertfall har tusen steg igjen, og minst like mange konfrontasjoner. For jeg publiserer det, jeg sletter det ikke og har dårlig samvittighet etterpå som jeg har gjort hvertfall tjue ganger den siste måneden. 



Everything will be okay in the end, if its not okay, its not the end.



 





70 kommentarer

Mina | 11.01.2012 | 00:33

Dæven, sterk lesning.

Vi er og familien din <3 leserne dine, og vi er glade i deg.

| 11.01.2012 | 00:35

<3 Du virker som en helt fantastisk og flott jente, Linn! Mange gode klemmer!

Madonna | 11.01.2012 | 00:41

Fantastisk nakent og ærlig, og samtidig så til de grader hjerteskjærende og urettferdig!

Håper virkelig du klarer å jobbe deg gjennom dette, for du er ressurssterk, god og vakker. Det er du virkelig. Sender alle mine tanker til deg - ta imot dem så lenge du trenger dem. Stor klem :)

Marielle | 11.01.2012 | 00:50

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive.

Jeg brukte lang tid på å finne utav hva som skulle stå på disse linjene.

Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, men jeg kan si at jeg FØLER at jeg kan forstå.

Selv ligger jeg på samme stadie som deg når det gjelder å ordne opp, passe på, være der for alle.

Alle utenom meg selv. Senest igår fikk jeg melding fra mamma, at jeg var et fantastisk medmenneske, som hjelper alle rundt meg med alle krefter jeg har, hun sier bare at det er synd jeg ikke bruker noen krefter på meg selv også.

Kunne ønske vi kunne ha snakket mer åpent, men hva er vitsen?

Du er en stor blogger, jeg er bare en tilhenger. That's it.

Maria Jenssen | 11.01.2012 | 00:53

For et fantastisk innlegg! Tårene renner nedover ansiktet mitt nå. Det er så forferdelig at du har måttet oppleve så mye vondt og vanskelig iløpet av ditt unge liv. Jeg husker i desember for ett år siden..da skrev du om at du ikke hadde noen steder å feire jul, før du i siste liten ble invitert. Bare det sier sitt.. å lure på hvor man skal feire årets største høytid, når man selv fortsatt bare er et barn. Sånn skal det ikke være, og jeg beundrer deg så sinnsykt som har klart deg gjennom alt av kriser og nedturer.

Jeg unner deg alt godt, Linn! Jeg tror den belastede barndommen din har gjort deg mye sterkere enn mange andre på din alder, mer moden og mer innsiktsfull. Det er likevel ikke verdt alt av vonde erfaringer som du har måttet oppleve. Stå på, kjære nydelige deg, for hvert år så skal det gå bedre og bedre. Jeg beundrer deg så sterkt, så sterkt..

Mange tusen klemmer fra meg til deg <3

malene eide - | 11.01.2012 | 00:54

... jeg har ikke ord. du er så sterk, så ærlig - og rett og slett herlig! jeg bare vet at du en dag vil komme deg gjennom alt det vonde, selv og det alltid vil være der og alltid vil være gjort, så vet jeg at du en dag kommer deg ut av det :)

du er så flink til å ordlegge deg! jeg er glad for at du har fått ut så mange av tankene dine som du har holdt inne så lenge. man bør aldri holde ting inni seg for lenge, da blir det en smell til slutt uansett.. jeg håper virkelig ting bare blir bedre og bedre for deg! og ut fra facebook å dømme så ser det ut til at du har kosa deg veldig mye i det siste, og det håper jeg virkelig du har gjort :) du fortjener å være glad og lykkelig <3

Mari | 11.01.2012 | 00:54

Hei Linn!

Forstår godt at du har behov for å skrive et innlegg som dette. Det er lett å "se" at du er sint, såret, frustrert, lei, trist, forbanna, redd, liten og stor på en gang. Det gjør vondt å lese om alt du har opplevd. Jeg har opplevd mye likt selv og skal garantert lese den boken!

Det står stor respekt av at du har prøvd så hardt å bedre ting den senere tiden, stille opp for vedkommende og være der. Lov meg en ting, uansett hvor vanskelig du har det selv nå, still opp for lillesøsteren din om det trengs! Om du ikke har kapasitet til det selv, så ta kontakt med noen som kan hjelpe!

Det er lurt å gå til psykolog. Har vurdert det selv. Men foreløpig greier jeg meg uten og har det bra. Det kommer vel til en dag hvor det ikke blir like enkelt for meg heller. Eller kanskje jeg har hatt flaks. Hatt den ene stabile personen i livet mitt som trengs for at man skal klare seg! Det skal faktisk utrolig lite til for å gjøre ting bedre for et barn. Dette ble invikla:)

Tvil aldri.. aldri på at du er god nok. Barn får dårlig samvittighet og skyldfølelse. Men det er uansett aldri barns feil. Samme hva det måtte gjelde. Og det VET jeg at du kommer til å lære Malin. Hun kommer til å vokse opp å bli ei trygg, snill og kjærlig jente. Hun vet at det finnes en mamma som er 300 % glad i henne og som aldri snur ryggen til henne.

Om du får negative kommentarer på dette innlegget så la dem gå forbi...

De er ikke verdt å lese en gang. Tenk hvor uendelig mye tid vi mennesker bruker på å gruble, tenke, angre, spekulere og engste oss. Det er heeelt sykt! Bli lykkelig, Linn.

Fordi DU fortjener det!!

| 11.01.2012 | 01:01

Linn, denne teksten traff meg midt i hjerterota. Jeg er hun som har fulgt deg helt siden nettbydagboken, det har alltid vært "noe" med deg som har fenget meg. Jeg ser nå hvorfor. Har hatt mistanker om det du skriver i innlegget fordi jeg har kunnet kjenne meg igjen i innleggene som kommer av og til, og innleggene der alt er fint i det ene sekundet, mens i det neste er alt på bunn.

Prøver ikke å si at "jeg vet hvordan du har det"- hater å høre det selv. Ville bare si at jeg kjenner meg igjen, i mye. Og jeg vet- du kommer til å angre på dette innlegget, og du kommer til å plages med en sterkt dårlig samvittighet. Og jeg vet at dette ikke hjelper å si, men tenk på alt det vonde du har måtte gå igjennom på grunn av dine nærmeste, dette innlegget er ingenting i forhold. Det er slitsomt og dekke over, lyve, pynte og skjule for de som skal være der for deg. Jeg vet. Og kan dessverre ikke trøste deg med at det blir bedre, for det gjør det ikke før personene blir bedre. Og eneste måten å få det til er at de gjør det for seg selv, ingen andre. Egoet er for stort..

Stine | 11.01.2012 | 01:07

Har ikke ord. Sitter med tårer i øynene nå. Du er sterk, tøff og ikke minst en god mor. Ikke glem det oppi alt.

| 11.01.2012 | 01:14

Som om jeg kunne skrivet alt dette selv, som at det er meg og mitt liv du snakker om! jeg føler med deg, og vet akkurat(!) hvordan du har det.

varm klem til deg! du er en fantastisk god mor, datter, venn, søster osv

Thea | 11.01.2012 | 01:24

Etter en tapt barndom og mange års kamp, tror jeg du er på vei til å forstå at det greit å leve for seg selv og sin egen skyld. Det er greit å være hovedpersonen i sitt eget liv. Det er greit å la være å sette alle andre foran seg hele tiden, og det er greit å ikke ha skyldfølelse for at man er til. Det er greit å være den som sprekker hull på bobla og snakker om det. Det er greit at du lever slik DU vil, og det er greit og av og til stenge ute de man aller helst skulle hatt rundt seg - for det er greit å beskytte seg selv mot å bli såret flere ganger. Vi har ulike historier og svært forskjellige liv, men jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Svik, løgner, usikkerhet, ustabilitet og alvorlige overtramp legger igjen sår som er så dype og krenkende at det kan ta evigheter før man kommer til det stadiet der man kan akseptere det som man har blitt utsatt for. Det er lettest å skylle på seg selv, selv om man i virkeligheten ikke hadde noen skyld, da man kun er et offer. Ved å skylle på seg selv føler man at man har mer kontroll, selv om dette egentlig ikke stemmer. Du har tatt et langt steg ved å forsone deg med at det slett ikke var din feil. Du har allerede krysset en stor grense, og med tid og god hjelp vil du klare å krysse enda flere. Jeg ønsker deg lykke til, og så ressurssterk og sterk du er vet jeg at du vil klare deg - med eller uten støtte fra familien. All respekt til deg :)

Sigrid | 11.01.2012 | 01:29

DU er et fantastisk menneske! Har ikke ord, ingen ting kan måle seg med de ordene du har skrevet. Jeg er målløs! Linn, du er virkelig unik, ikke la noen andre si deg noe annet!

| 11.01.2012 | 01:35

Klem til deg!

| 11.01.2012 | 02:52

Hei!

Stå på, og husk at Gud elsker deg og ønsker veldig å være din venn! Legg problemene dine over til han og la han styre vegen din! Alt han vil er at du stoler på han:)

Jeg liker veldig godt dette verset "Those who places today in Gods hans, need never worry about tomorrow". Det har hjelp meg masse, dersom jeg har det vanskelig, ber jeg alltid til Gud om styrke til å komme meg hjennom det, og føler meg alltid bedre etterpå! Han er alltid med meg!

Leste nettopp boken "divine" av Karen Kingsbury, den var utrolig god, og jeg anbefaler den virkelig. Den handler om en jente som hadde en veldig hard barndom på mange måter... nokså trist, men ufattelig gripende. Jeg leste den på engelsk og vet ikke hva den heter på norsk, om de har den på norsk, men anbefaler den veldig. Boka ser kanskje ikke så god ut, men gi den en sjans da vel, og ikke legg den vekk med en gang, den er verdt å bli lest! Tror du vil like den:)

Klem fra 17 år gammel jente, som tenker på deg, og ønsker det det beste<3

Helle Sigvaldsen | 11.01.2012 | 03:07

WOW LINN ! Tårene triller. Av medfølelse og sympati. Og av urettferdigheta du har måtta oppleve. Æ skal ikkje fortelle dæ hverken ka du skal si, føle eller jøre. For du jør d bra som du jør d. Men æ skal gi dæ ett godt råd. Tving dæ sjøl å gå til psykologtiman når du har dem. Æ dreiv åsså å lot vær å møte opp, fordi æ ikkje følte æ klarte. Men så begynte æ å tvinge mæ sjøl, å gu kor fantastisk d føles når man har vært der. Æ huske min første psykologtime etter overgrepet. D va så mye som hadde bygd sæ opp, hadde levd me en voldelig samboer, så blei æ aleinamor me en barnefar som jor alt for å ødelegge. Så blei æ utsatt for ei voldtekt. Den første timen etter voldtekta va helt jævlig. Alt kom fram, absolutt alt. Æ va så sliten etterpå at æ sovna, å sov i 4 tima. Va helt utmatta. Da gikk d hull på bobla mi, og æ har jobba mæ gjennom timesvis, sikkert 50 psykologtima, å æ e kommet langt. Psykologan mine har hjulpe mæ så ufattelig mye. Æ kan takke dem for at æ i d hele tatt e her idag. Så møt opp til timan dine Linn, d e tungt der og da, men du får så mye igjen for det tilslutt. Du e fantastisk Linn, æ vet ikkje ka æ skal sei for å få dæ tell å tru det. Men vi e mange som sende dæ mange goe ord, og mange goe tanka. Ta dem tell dæ, vær så snill. Goklem fra Helle :)

| 11.01.2012 | 03:36

Jeg føler med deg. Har selv vokst opp med en narkoman, ustabil mor, og det preger en! "alt er bra" "jeg er mer glad i deg enn noe annet" og lignende blir bare..teit, og man lærer seg å ikke stole på noen. For når de som står en nærmest svikter gang på gang på gang på gang er det det som skjer. Mamma la seg ikke inn på avrusning før nÅ nettopp, når jeg er gravid. Vi skulle på besøk til henne og få se henne rusfri for første gang på mange mange år. Akkurat da sprakk hun. Det var vondt det!!

Uansett, når jeg flyttet til faren min da jeg var 11 pga hennes problemer, skulle ikke mine problemer slutte. Der ble jeg nedprioritert, fryst ut og følte meg ikke verdsatt. Farmor sverger på at han er glad i meg, men jeg tror henne ikke. Han har alltid valgt f.eks kjærester over meg. Da jeg var 13 ble han sammen med ei psykopatkjerring, hun truet meg og hadde seriøse problemer, meeen han dreit i det. Jeg flyttet til besteforeldrene mine etter å ha tatt drit fra henne i 2 år. Men han beholdt kjerringa. Jeg blir kvalm. Han har heldigvis endt ting med henne nå, men han er like kald mot meg selv om jeg venter barn..hans første barnebarn. Je har egentlig ingen i ryggen og har aldri hatt det, men jeg har klart meg bra likevel. Jeg stoler ikke så lett på folk og har vel aldri åpnet meg for noen andre enn samboeren min, så jeg vet ikke jeg.. Men vi mennesker er alltid sterke, vi klarer oss alltid på et vis. Vi to, og maaaaaaaange andre barn med oss, er et bevis på det!:-)

| 11.01.2012 | 03:56

Takk!

| 11.01.2012 | 07:58

skriver du alt dette sytet bare for å få oppmerksomhet og trøst?

Lisbeth | 11.01.2012 | 08:07

Kjære "lille" jente. (Ja, det er det du er innerst inne)

Ei lita jente som trenger en trygg og god favn å gråte i, å le i, å leve i og å sovne i.

DU SKAL IKKE HA DÅRLJG SAMVITTIGHET. Det er aldri barnas feil at de voksne, som skulle være gode omsorgspersoner, svikter.

Jeg har lest bloggen din en stund og forsøkt å lese mellom linjene hva som har vært problemet ditt. Det har ant meg at det du sliter med er relatert til menneskene rundt deg, så det kom ikke som noen bombe dette her.

Skulle gjerne ha gjort noe for deg.....

Ta godt vare på deg selv og Malin, hun er din lille diamant og fortjener det beste, akkurat som deg.

Og igjen- DET ER IKKE DIN FEIL.

Klem fra en Farmor i Sarpsborg.

Linn, mamma til Malin | 11.01.2012 | 08:27

Anonym: nei, jeg skriver det fordi jeg har hatt behov for og få det ut.

Oppmerksomhet og trøst finner jeg ikke i ord, jeg finner det i dem rundt meg.

Enkelte innlegg skrives ikke bare for tilbakemeldingenes skyld, men ene og alene fordi det er noe jeg har behov for å skrive om.

Camilla | 11.01.2012 | 08:31

Dette var virkelig sterk lesing...Godt at du er så tøff at du klarer å skrive dette og være ærlig..Vet at det har krevd ufattelig masse av deg....Ønsker deg alt godt videre, husk at alle de små stegene du tar fører deg til veien videre mot lysere tider.

Emilie A | 11.01.2012 | 08:58

Du er sterk Linn! og husk at vi lesere er her for deg <3 God bless!

R | 11.01.2012 | 09:36

Fantastiske Linn! Jeg har ressonert meg fram til at historien om barndommen din var noe slikt som dette. Jeg har ikke selv opplevd noe lignende direkte, men har det likevel ganske tett innpå. Min mor har var utsatt for omsorgssvikt på forskjellige måter som barn, og faren til barnet mitt har en ganske lik historie som deg. Jeg har sett så tydelig hvordan de to ansiktene "jeg er så glad i deg/men svikter deg likevel" er så totalødeleggende for selvfølelsen, og hemmer hele livet. Vi feiret jul med familien til mannen min, og det var så kaotisk, lite hyggelig og høytidelig, preget av alkohol og konflikter. Jeg hadde en stor klump i halsen mens vi var der. Mannen min på sin side fortrenger det verste som skjer, og er jo dessuten vant til at det er sånn. Det virker ikke som det går inn på ham, men jeg merker likevel at han skammer seg. Og det er jo ikke hans feil. Det er ikke sånn det skal være.

Jeg støtter opp om det andre skriver: Du og Malin først, nå. Du skal aldri ha dårlig samvittighet for å prioritere dere, selv om jeg forstår at det er vanskelig med den selvfølelsen du sitter igjen med etter barndommen din. Jeg er glad du får hjelp av psykolog! Det kommer til å hjelpe! Man kan sette seg sånn fast i sine egne tanker, eller ikke se sine egne destruktive mønstre, men en psykolog vil hjelpe deg i gang. Jeg har anbefalt min mann å gå til psykolog også, men han tør ikke ennå. Han klarer enda å legge lokk på følelsene. Men de skaper likevel tydelig problemer, både i forhold til konsentrasjonsevne, søvn, evne til å slappe av. Evnen til å føle ekte glede, knytte seg til mennesker, og å legge planer. Det er fælt å se.

Selv om dette føles fælt nå, så er dette nødvendig for deg for å komme deg videre. Du er nok nødt til å komme ut av den posisjonen der du føler at du har ansvar for dine foreldre, og begynne å leve for din egen del. Jeg tror du kommer til å føle deg så mye friere, lettere og gladere. Lykke til, kjære Linn! Du er kjempesterk, men akkurat nå trenger du bare være sterk for deg selv og for Malin!

Kine - mamma til en prins <3 | 11.01.2012 | 11:16

Linn!! Du er virkelig sterk og en inspirasjon, du skal ikke angre på å dele dette her!! Det er jo ikke din feil hvordan du har hatt det i barndommen, ting henger med en videre i livet og klarer ta tak i det krever sitt. Du er ei fantastisk jente og jeg håper alt ordner seg for deg, og det er jeg sikker på at det gjør også!!!:D

Nina | 11.01.2012 | 11:20

Når jeg skulle skrive her ble det plutselig mye vanskeligere enn andre dager. Jeg vil bare si at du er sterk, åpen og tøff som sier dette. OG Malin har vært så heldig som har en mor som deg! klem!

Viktoria Marie | 11.01.2012 | 11:34

Sterkt innlegg, av ei sterk jente! Du er sterkere enn du tror, og vi er mange som støtter deg, og som står tett opp til ryggen din for å høre på deg. Lykke til :-)

Andrea | 11.01.2012 | 11:42

<3

| 11.01.2012 | 12:01

Du skal så absolutt ikke ha dårlig samvittighet for å fortelle sannheten, og det er ikke dårlig/slemt gjort! Jeg støtter deg fullt ut i at det er du og Malin først nå, det er alt som betyr noe. Jeg beundrer deg virkelig for å klare å stå opp og skape en normal og trygg oppvekst for Malin hver dag, mtp hva du har vært gjennom og hvordan du har det. På tross av alt hva noen har gjort eller sagt til deg, er du blitt et fantastisk menneske, ihvertfall som jeg har fått inntrykk av. Du gjør en flott job med deg selv og Malin, og som du selv sier; det ordner seg til slutt :) stå på videre :)

Mariann | 11.01.2012 | 12:05

Fantastisk skrevet av deg. Takk!

tonje k | 11.01.2012 | 12:27

Jeg får alltid utrolig mye ut av å lese bloggen din, spesielt sånne innlegg. Jeg forstår og klarer å sette meg inn i alt som står. Jeg føler vi har utrolig mye til felles! Jeg har ikke en datter, jeg har ikke flyttet uendelig mange ganger i barndommen osv, men jeg har vært en del av en vond barndom som jeg selv har følt skyld for. Jeg forstod aldri at jeg ikke hadde en god barndom i forhold til mine venner, før jeg var nærmere 12 eller noe. Jeg hadde bare opplevd masse skuffelser, mye alkohol, mye psykisk mishandling både mellom foreldre og mot meg. Jeg ble kalt masse stygt sånn som drittunge og idiot og dum i hodet osv av faren min, både ut av det blå, hvor jeg ikke skjønte hva jeg hadde gjort, og når jeg hadde gjort noe feil som ikke var meninga eller noe big deal i det hele tatt, da ble jeg skjelt ut og skreket til.

Det var mye depresjon og tristhet hjemme, og jeg følte aldri at noen var glad i meg, at jeg var viktig for dem, at de brydde seg om meg, jeg hadde selvmordtanker i en tidlig alder fordi jeg rett og slett ikke skjønte alvoret og følte jeg hadde vokst opp i 10-12 som en tom pappeske, ingenting hadde vokst inni meg, utenom forvirrelse, en usikkerhet og en nervøsitet for alt. Dette trodde jeg var normalt og at jeg bare "måtte leve med", og at det var min skyld at ting var sånn ubevisst, og jeg har slitt masse gjennom årene, uten og forstått at det kunne bli gjort noe med og at det ikke skulle være sånn. Nå har jeg som deg, tider hvor jeg er helt på bånn og føler at alt rett og slett er helt j*****, og tider hvor jeg er helt på topp og alt er bare heeelt supert.

Nå er ting veldig bra, men egentlig litt overfladisk, for jeg har bare lagt et "lykkelig lag" over alle de psykiske problemene jeg har og bare begynt å drite i dem. Jeg har et par kjempe gode venner som jeg snakker om alt med, men ikke det med det ordentlig dype psykiske, fordi det "eksisterer" ikke lenger, kun når jeg er alene og går i mine dypeste tanker. Jeg forteller om mine problemer og ting som skjer hjemme og når jeg ikke har det bra, men ikke det aller dypeste, for det er dekt over. Klarer ikke å dra det fram utenom når jeg er alene. Faren min var lett alkoholiker i mange år, tok seg alltid et glass vin eller mer hver kveld. Men det hadde alltid vært sånn fra jeg var liten, og hele tiden, så jeg tenkte aldri over det og la aldri merke til at han hadde drukket, for jeg var så vant til det. Han ble ikke "drita", han ble bare trøtt osv, og han var jo helt oppegående selvom, så både han og mamma ga oss alltid en fin kveld og la oss i tide og sånt. Vi hadde et stort fint hus og alt var "bra".

Flere ting har skjedd gjennom barndommen og livet mitt, men nå de siste årene har jeg tatt et oppgjør med meg selv, jeg klarer på en måte å analysere meg selv og ha en selvinnsikt på meg selv hvorfor jeg sliter med det jeg gjør og hvorfor ting er som de er. Jeg har egentlig innerst inne alltid vært en god person, men har jo alltid fått kjeft selvom jeg har gjort riktige ting, og visste derfor ikke direkte hva som faktisk var riktig og galt. Derfor innrømmer jeg at jeg var en som kunne si frekke ting til andre og tro at jeg var bedre osv, selvom jeg egentlig ikke mente det, men bare gjorde det for at jeg skulle bli likt av noen og for at jeg skulle bli sett og "hørt" av i hvertfall noen. Nå har jeg blitt en mye bedre person og jeg ser mine feil, jeg har fått et kjempe bra forhold til pappa både fordi han har skjerpet seg, men også fordi jeg tørr å si i mot som "Du trenger ikke å skjefte, jeg gjorde det faktisk ikke med vilje" og sånne ting, nå klarer han å si unnskyld, innrømme sine feil faktisk. Nå viser han at han er glad i meg, han stiller opp, støtter og jeg bare merker at han og farmor er de eneste i familien som stiller opp.

tonje k | 11.01.2012 | 12:28

Fortsetter i ny kommentar hehe:p Mamma er ikke noen god rollemodell eller god mor må jeg innrømme, jeg har bodd hos henne i mange år nå. Det er her jeg sliter og blir ødelagt fortsatt, hvor jeg aldri får noe kjærlighet, støtte, respekt, anerkjennelse eller noe, men nå holder jeg på å flytte ut, for å holde på meg som person og min egen personlighet, og gjøre meg til meg selv.

Men jeg har fortsatt ting jeg sliter med, sånn som det med å få dårlig samvittighet av alt, og mye av det du sliter med. Jeg har tenkt på i flere år og gå til psykolog og vært veldig nærme å gå, men får selvfølgelig dårlig samvittighet ovenfor alle i familien for at de da forstår at de ikke har gjort noen god jobb med meg og at de kommer til å bli lei seg osv da. Og at de kanskje blir flau over meg, ikke støtter meg.

Men jeg vet jeg vil ha VELDIG godt av det, jeg har mye innestengt og fortrengt, og mye jeg trenger å få ut til èn person. Trenger støtte og hjelp. Alle de innleggene dine har hjulpet meg så mye fremover, hjelper meg til å få ord på ting jeg har funnet ut om meg selv, og dette innlegget fikk meg virkelig til å tenke. Nå har jeg bestemt meg for å oppsøke psykolog så fort jeg får penger til det! Jeg støtter deg virkelig i dette, og jeg vil fortsette å følge med deg i dette her.

Du fortjener det beste og du kan ikke noe for fortiden din /fortiden til familien din, og hva det har gjort med deg. Jeg merker godt at du er en veldig god person, sier litt når jeg ser hvor utrolig god mor du er:) Jeg har hatt lyst til å bli mamma lenge selv, vil ha en liten en jeg kan gi alt jeg aldri fikk av mine foreldre, til. Gi alt av kjærlighet og støtte. Være en utrolig god mor, noe jeg aldri hadde. Det virker som det var sånn du også beskrivde at du har det nå:)

Takk for at du er du! Selvom fortiden din har gitt deg så mye negativt, klarer du selv å gjøre deg til en positiv og utrolig god og bra person. Jeg er 20 år, og allikevel ser jeg så mye opp til deg Linn:) Det er tøft og gå igjennom alt man har fortrengt fra barndommen og fortiden, men jeg tror det kan være verdt det til slutt :)

Beklager utrolig lange innlegg!

| 11.01.2012 | 12:44

<3

Grete | 11.01.2012 | 13:02

Sterk lesning, Linn! Mange flotte kommentarer du har fått! Les og legg merke til dem. Jeg hadde ikke giddet å svare på sure, negative kommentarer. Det er de ikke verdt!

Rebekka | 11.01.2012 | 13:50

det er sterk å lese om deg linn.

du er så åpen, ærlig og samtidig så redd virker det får!

eg har stoor respekt får deg. beundrer deg å pågangsmote ditt..

håper du får den hjelpen du trenger,. får uansett DET ER IKKJE DIN FEIL!!

du var bare barnet!!

klem

May | 11.01.2012 | 14:00

Endelig Linn, tar du oppgjør med livet ditt som jeg har skjønt at du innerst inne har fortrengt.

Jeg har lest bloggen din fra starten av og vært innponert over deg. Jeg har selv tenkt på mine egne barn som er i samme alder som deg, hvordan de hadde taklet å få barn i så ung alder for så å oppdra og ha omsorg for dem så "alene" He he det tror jeg faktisk ikke hadde gått så bra. Hvorfor du har klart netttopp og gi Malin omsorg og kjerlighet er fordi du ikke har fått opplevet det selv. Du vil gi Malin alt det du ikke fikk og mere til ser det ut som. Men nå vet du at det klarer du utmerket, nå må du sette fokus på deg selv, du kan ikke leve ditt liv for andre, andre må i likhet med deg ta tak i sin egen hverdag, sitt eget liv. Mitt råd til deg malin er å flytte i egen leilighet, ta tak i den hverdagen og egentlig bure du kanskje flyttet tilbake til Kristiansand hvor du kunne fått avlastning med Malin i hverdagen, tenker på Malins far. Da kunne du fått tid til å være unge Linn uten ansvar for alle rundt deg som mener du skal være sterk og ordne opp. Tenk på deg selv, vær litt egoistisk. Jeg heier på deg. Stor klem.

Maria | 11.01.2012 | 14:13

Kjære deg. Har fulgt bloggen din i flere år nå. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for dette innlegget! Dårlig samvittighet kan brenne! Du skal ta vare på deg selv og ikke være forelder for dine foreldre. Ønsker deg alt godt og håper du lar være å ta innpå deg negativt vinklet kommentarer. De som skriver sånt har det trolig ikke noe godt med seg selv og må rakke ned på andre for å få bedre selvfølelse.

Styrkeklem til deg.

MiaCharlotte - 20år, 2barnsmamma og gravid | 11.01.2012 | 14:34

Fantastisk skrevet og tøfft skrevet ! Og er sikker på det du skriver ikke bare hjelper deg selv, men også andre som leser det. Håper ting går bedre for deg snart, det fortjener du !<3

Sarah Nyland | 11.01.2012 | 14:36

Fantastiske, nydelige Linn!

Atter en gang sitter jeg igjen med motivasjon, tårer og håp etter å ha lest et av "de dype" innleggene dine! Og du er så modig, som tørr å trykke på publiser!

Tusen takk for at du deler Linn!

Mina | 11.01.2012 | 15:32

Vil bare si du e fantastisk Linn!!!! Skjønner ikke hvordan du har klart å blitt så fantastisk m tanke på all motstanden.. du e vel som blomsten løvetann- kommer seg opp selv gjennom asfalten =) STÅ PÅ!!! Elsker bloggen din <3

Eva | 11.01.2012 | 16:04

Takk for at du er den du er Linn!

Du er fantastisk på så mange måter, men du vet det ikke selv. Ikke enda ihvertfall..

En kjilsje kanskje, men du kommer til å finne en måte å bli deg selv igjen på og da

vil livet se lysere ut! Skap dine egne minner med Malin og med vennene dine - familie

er ikke alltid blod, men de du velger selv! :)

Jeg håper du får det bedre snart og innser at du er helt utrolig og 100% unik!

Stor klem fra meg <3

Marte | 11.01.2012 | 16:28

Du vakre vakre unge dame! For et flott og modig innlegg. Nok en gang sitter jeg med tårene i øynene og funderer på hvordan du klarer alt du gjør.

Tusen takk for at du deler med oss, vi er glade i deg! Alt ordner seg <3

ingvild | 11.01.2012 | 16:33

Sender deg bare en stor klem jeg, tror jeg. *varmklem* :)

Mariann | 11.01.2012 | 16:36

Linn, du er så FANTASTISK FLOTT!! Du er vanvittig sterk!

Og det er aldri barn sine feil. Det var aldri din feil.

Alexandra | 11.01.2012 | 17:05

Kjære søte linn! æ har følgt bloggen din fra starten, vært "sammen" med dæ i både opptura å nedtura, uansett kor rart d høres ut.. å du har hatt mine tanka og medfølelse med på veien..

D e første gangen æ kommenter på bloggen din, men d e vel strengt tatt på høy tid..

DU e god! du treng aldri å vær god nok.. kem e d som bestem ka som e godt nok??

Ordet NOK ska man ikke fokuser på, si, legg vekt på, eller i det hele tatt tenk på.

Du e god akkurat sånn som du e å d hold i all evighet framover.

å æ har mest løst å bare gi dæ en stor klem, å fortell dæ at d kommer til å gå bra tilslutt :)

Nathalie. | 11.01.2012 | 17:26

Du er så vanvittig sterk og så utrolig moden, Linn! Men du har vell kanskje på sett og vis ikke hatt noe annet valg enn å vokse opp på 1,2,3 i forhold til dine jevnaldrede. Du har hatt ett enormt ansvar og en stor byrde på deg fra du var lita jente, ser det ut til. Og en slik byrde og ett så stort ansvar burde ikke noen barn få kjenne på.

Gang på gang når jeg leser det du skriver, så rører det noe langt inni meg. Jeg blir så stolt av deg, enda jeg ikkje kjenner deg. Du virker så utrolig moden, fornuftig og god rett i gjennom. Er ganske sikker på at Malin kunne ikke vært mer heldig enn å få akkurat DEG Som mor!

Men en ting må du huske på, Linn; Det er på tide at du begynner å ta ansvar for deg selv, bry deg om deg selv, tenke på deg selv! Du kommer til å gå til grunne visst ikke. Elsk deg selv for akkurat den du er, si nei til ting som suger energien ut av deg, og stå opp for deg selv! Det er først når man har det bra med seg selv at man kan ha det bra med andre. Og husk; Selv om man har samme blod og DNA, så betyr det ikke at man MÅ gå overens med hverandre. Jeg vet selv hvor vondt det kan være, men tru meg; Alt ordner seg til slutt..

Stor klem! :)

| 11.01.2012 | 17:33

husk på at du er bare et menneske Linn, du kan ikke gjøre alt perfekt. du er allerede perfekt, nettopp fordi du er født. jeg vet det kan være harde tider, da alt bare er rævva, men se fremover, og tilbake på det gode, som du har fått til. fikk ikke du til en ting i går, sa du? neivel, da var ikke det meningen. du er kommet så mye lengre enn mange 19 åringer, du har en datter, som du elsker, og som er helt tydelig at er gjensidig. jeg tror du må være verdens beste mor.

Ella78 | 11.01.2012 | 17:51

Stor klem til deg, for at du tør, for at du er og for at du fins!!

Ida | 11.01.2012 | 18:30

Kjære Linn!

For et fantastisk menneske du er. Det er utrolig tøft av deg å skrive akkurat hva du mener, føler og hvordan du har det. Jeg mener det er bra at du har skrevet akkurat dette innlegget, da det kanskje kan åpne øynene til de rundt deg, kanskje de ser at det ikke alltid er like greit å være Linn heller...

Malin kommer til å få et fantastisk liv, sammen med en mor som hun VET er glad i seg:)

<3

ingvild | 11.01.2012 | 19:15

Igjen viser du at du er så fantastisk sterk, jeg blir helt målløs jeg. Syns det er så bra at du klarer å være så åpen og ærlig, og ikke minst er det tøft gjort av deg og si akkurat hva DU mener og føler. Kjenner meg igjen i noe av det du skriver, du er IKKE alene.

Malin vet at du er glad i henne uansett, og hun er veldig heldig som har deg til mamma <3

Jeg håper virkelig at ting ordner seg for deg veldig snart-og det vil det gjøre til slutt uansett!

Husk på at vi lesere er glad i deg <3

Lilly Nilsen | 11.01.2012 | 19:32

Det er ikke ofte jeg kommenterer på blogger, men nå måtte jeg bare.

Det er ufattelig trist alt det du har gått igjennom og at du fikk den barndommen ingen barn fortjener! Du er så ufattelig sterk og du burde være stolt av deg selv, Linn!

Husker når vi var mindre og lekte med små rumpetroll, du har alltid vært en nydelig jente.

Jeg vet at Malin ikke kunne hatt en bedre mor enn deg og at du alltid vil sette henne først, hun er heldig som har deg som mamma :).

Stå på, jeg vet du klarer det!

Elise | 11.01.2012 | 20:13

Det er sikkert mange andre som har skrevet det samme over, men jeg skriver det likevel, jeg: DU ER STERK!:)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive her...har lyst å skrive noe utrolig fint til deg, for her sitter jeg med tårer i øynene, og det er ikke en gang jeg som har det vondt og fælt. Mitt liv har vært et eventyr i forhold til ditt virker det som.

Jeg ser så utrolig opp til deg!!

Håper at alt blir bedre, at du klarer å nå dine mål og at du klarer å bygge deg opp igjen. Uansett hvor lang tid det tar, så håper jeg at du ikke mister motet, for er det noen som fortjener at alt blir bra igjen, så er det deg! :)

Takk for at du delte dette <3

Eli | 11.01.2012 | 20:23

Så ufattelig imponert over deg Linn! Du er ei fantastisk jente, som bør være stolt over deg selv! Stå på!

Lene | 11.01.2012 | 20:29

Kjære deg.. Så bra at du har skrevet dette innlegget. Uansett alt du har opplevd, så har du alikevel blitt en utrolig oppegående jente. Jeg blir så imponert over deg. Og det å være dønn ærlig, det er SÅ VIKTIG! Jeg vet så godt hvordan det er å føle lojalitet til mennesker som egentlig ikke fortjener det helt. Det at man skal måtte forståsegihjel på sine egne foreldre, hvorfor de har gjort det de har gjort, alle unnskyldingene og forklaringene... Som har ført til at man har opplevd ting man ikke burde opplevd. Som har gjort at man har utviklet seg annerledes enn hvis man hadde trygghet og stabilitet i livet.. På et tidspukt har man lov til å konfrontere den det måtte gjelde og si at det ikke er greit å ha vokst opp på den måten! Uansett unnskyldninger! Et barn skal aldri ha ansvar for å forstå en voksen sine handlinger. Det er den voksne sitt ansvar å sørge for trygghet og stabilitet, i tillegg til kjærlighet og omsorg!

Du må fortsette å gå til psykolog, det vil hjelpe deg. Du har så mye å komme med Linn, og du fortjener å ha det bra. Jeg heier på deg! Du er fantastisk!

Hege | 11.01.2012 | 20:36

<3

Mina | 11.01.2012 | 21:58

Mot, sårbarhet og ærlighet. Det er det dette blogginnlegget bærer preg av. Vær stolt av deg selv for at du har startet å bearbeide alle inntrykkene. Et skritt av gangen kommer du deg fremover!

elisabeth | 11.01.2012 | 22:40

<3 Klem til deg

Elisabeth | 11.01.2012 | 22:45

Har ikke ord. You go girl!!!

Kjære søte deg, du er fantastisk..

<3

Ine | 11.01.2012 | 22:49

Jeg leser bloggen din fast, Linn, men har aldri kommentert før. Vil bare si at du viser stort mot, enorm intellekt og refleksjon. Du har ingenting å føle dårlig samvittighet for, men jeg ser jo at det er det du forstår selv nå. Fortsett å være åpen og ærlig, og beskytt deg selv. Du og Malin er en liten familie, vern om dere, stå på. Du er en fantastisk ung jente og mor, nettopp fordi du er så ærlig, omsorgsfull og smart! Tiden kommer hvor datteren din kommer til å være like grenseløst stolt av deg som du av henne. All lykke til deg!!

Marte | 11.01.2012 | 23:33

Husk: Du er alltid god nok <3

| 11.01.2012 | 23:56

Helt fantastisk rørende, sterkt, og samtidig fint og lese. Fint i den forstand at du er ærlig. Du er sterk Linn, ikke la noen si noe annet. En fantastisk mor er du også. tenk på alle barna der ute som du har gitt et ansikt. noe må gjøres, ingen fortjener noe sånt. stå på linn, vi er mange som heier på deg!

Susanne | 12.01.2012 | 12:08

Sett nesa fremover og skap det livet du ønsker for deg selv og Malin. Fortiden kan man ikke gjøre noe med likevel.

Lykke til videre Linn:) Du er FLOTT.

I..... :) | 12.01.2012 | 18:18

Du ER utrolig sterk, Malin! Jeg sitter her og kjenner meg så igjen i både barndommen din, rusmisbruk og svik (ja, for det er jo nettopp det det er), det å bli kastet frem og tilbake, skulle bli kjent med nye mennesker om og om igjen.. Og det å skulle fremstå som ett sterkt menneske, gjerne sterkere enn alle andre, bare fordi det er slik du er vant til å måtte være, nettopp sterk. Uavhengig av alle andre, så for din egen skyld. Det å feile, sette all skyld på deg selv fordi alt ikke blir "perfekt". Tårene bare triller, for det er nettopp slik jeg føler meg. Som ei mislykka lita jente som streber etter å bli like god som alle andre, streber etter å bli "godkjent" av mennesker rundt, som ikke vet hvordan jeg har hatt det opp igjennom. Det og høre at "jeg er glad i deg" osv har jeg også alltid hørt, men sviket fra de nærmeste har blitt gjort flere og flere ganger. Men er det da en skal tenke at handlinger er sterkere enn ord? Eller skal en da bare akseptere at foreldre og familie har gjort sine feil, og tro på dem?

Huff, dette ble langt.. Men du skal vite at du er en utrolig inspirerende blogger, og virker som ei fantastisk flott jente, som prøver allt du kan for å gjøre det beste for deg og dine :) Og du er UTROLIG heldig som har ei søt datter som sikkert ikke forstår allt, men uansett nettopp kommer og sier at hun er glad i deg, gir deg en god klem og lyser opp hverdagen din, bare på grunn av at hun virkelig elsker deg :) STÅ PÅ!!!

| 12.01.2012 | 18:21

<3 Ein kjem seg ikkje framover før ein kan legge fortida bak seg.

Stine | 12.01.2012 | 19:28

Linn, vet du at du er et løvetann-barn? Er ikke det et flott uttrykk?! Det henviser til løvetannens unike evne til å vokse overalt, gjennom betong og asfalt, og hvordan den alltid kommer tilbake, uansett om man prøver å knekke den ned! En løvetann kan vokse på steder hvor det ikke egentlig skulle være fysisk mulig. Det mer moderne uttrykket, for barn som vokser opp til å klare seg godt, til tross for en barndom som gir dårlige ods, er "resiliense". Dette "fenomenet" finnes det masse bøker om, og masse forskning på, og jeg ser for meg at du kanskje kunne like å lese om det (: Men det må du jo tenke på selv så klart.

Jeg er ikke så overrasket over hemmeligheten din, det var dette jeg hadde gjettet at var problemet, men det er veldig sterkt av deg å fortelle så åpent, og jeg håper det har gitt deg den hjelpen og lettelsen du ønsket deg. Ha ikke dårlig samvittighet for dette, men bruk det i arbeidet med å komme over barndommen din! (:

Kos deg med Malin, og ta vare på deg selv, og har du noe omsorg til overs, så ta deg litt av lillesøsteren din, hvis problemene du opplevde fremdeles er gjeldende i familien. Det gjennomgående kjennetegnet ved resiliensbarna, de som klarer seg fint, er at de har hatt minst én oppegående/frisk og støttende voksen, som har brydd seg genuint om dem og tillat dem kjærlighet og tillitt. Det kan være alt fra en oppmerksom lærer, treneren på laget, den snille naboen eller farmor - eller storesøster. For deg gjetter jeg på Ragnhild og Jan (:

Og alle sammen (ser mange her mener å kjenne seg igjen), det er ingen skam å gå til psykolog. Man trenger ikke være gal eller helt på bunn i livet for å oppsøke noen å snakke med, jeg skulle ønske folk la terskelen for å søke hjelp mye lavere, for da kunne mange hatt det så mye bedre, mye tidligere. En psykolog er en samtalepartner og veileder, ikke noe skumlere enn det!

Andrea | 12.01.2012 | 21:48

Det er innlegg som dette som gjør deg til et forbilde og en blogg som det virkelig er verdt å lese. Du er så sinnsykt sterk og viser det gang på gang! Varm klem til deg!

Elin-Marie | 12.01.2012 | 22:32

Så flott at du får det ut! Sikkert vondt å lese for dem som føler seg truffet - men det er IKKE ditt problem! Du gjør dine ting og står for det, og slik må de stå for sine! Stå på, pass på Malin, fortsett å vær den gode jenta jeg har fått inntrykk av at du er :-)

June | 13.01.2012 | 10:37

"Thoroughly unprepared, we take the step into the afternoon of life. Worse still, we take this step with the false presupposition that our truths and our ideals will serve us as hitherto. But we cannot live the afternoon of life according to the program of life's morning. For what was great in the morning will be little at evening. And what in the morning was true... at evening will have become a lie."

Kjære, Linn. Takk for at du deler det du bærer inni deg med oss.

Jeg har èn film, som jeg ønsker at du ser en dag du har ro og fred rundt deg. Den heter The Shift, med Wayne Dyer. Den kan søkes opp på Youtube og kommer der i tolv klipp.

Jeg kan ikke forklare i ord, hvor mye den filmen betyr for meg og mitt liv, som heller ikke har vært lett.

Takk for at du er deg. Vennlig hilsen June.

Lotte | 13.01.2012 | 17:08

Kjæreste Linn, du er så sterk. Jeg har ikke ord for hvor flink og fantastisk du er, uansett hva du tror om deg selv. Personlig triller tårene hver gang du skriver ned følelsene dine, fordi jeg bryr meg så om deg, selvom jeg ikke kjenner deg personlig - kun gjennom bloggen. Jeg håper virkelig at du en dag finner ro i kroppen og tankene dine, du fortjener ingenting annet enn kun det beste.

Noen ganger er alt som trengs å ta seg selv i nakkeskinnet og gjøre ting man ikke vil, i dette tilfellet å snakke om følelsene dine til psykologen. Jeg ønsker deg lykke til med hele mitt hjerte, ikke gi opp.

Tusen takk for at du lar oss slippe innpå deg. Stor klem

Sukkerspiinn | 14.01.2012 | 16:11

Det er ikke lett å vite hva man skal skrive tilbake på et sånt innlegg. Men det var flott. Ærlig og flott. Det er et skritt i riktig retning å kunne skrive om det, sette ord på det uten å få enormt dårlig samvittighet etterpå. For det er ikke din feil, og du har all rett til å få det ut. Du har all rett til å være ærlig om det, for det blir ikke bedre av å skulle holde alt skjult.

Hvis jeg skriver mer nå kunne det blitt en milevis lang kommentar, men det skal jeg spare deg for. Jeg ville bare si at det var et bra innlegg, og at DU er flott. På tide at du får ut all dritten, at du blir fri fra alt som har holdt deg fast. Sånn at du kan være den fantastiske jenta du er uten å bære på alt du i utgangspunktet ikke burde trengt å bære på.

Marit | 15.01.2012 | 17:06

Du har fått meg til å gråte så mange ganger. Jeg vil så gjerne få deg til å le. Av hele hjertet.
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20år gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15åring, var hjemmeværende med Malin i tre år før jeg begynte på skole igjen. Så viste testen positiv igjen som 19åring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre måneder senere. Fillip har medfødt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjør at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer på samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vår. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt går vår vei fortsetter jeg på utdanningen min neste år. Første prioritet nå, er å være hjemme og kose meg med ungene og følge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interiør og oppussing, så det er ikke sjeldent at jeg står med malekosten i hånden eller flytter rundt på møbler. Liker også veldig godt å lage mat og bake, så det går endel tid til det også.

Trives godt med livet mitt, og føler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue år.

+ Følg på blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits