Linn Thorsen

Det er faktisk kun to. To ting jeg vet at har festet seg veldig hos Malin.

Den ene er dagen vi fikk beskjeden om at Petter lå død hjemme.
Når jeg sto på terassen, glad og fornøyd mens jeg skrudde opp nye hagemøbler.
Når Hannah og Malin satt i hver sin balje i dusjen, og koste seg.
Når vi enda ikke visste at alt skulle bli snudd på hodet.
I det mamma satte seg ned, og tårene begynte og trille forsto jeg at alt kom til å bli anderledes.
"Han er død Linn, Petter er død".

Jeg har alltid forestilt meg hvordan det blir når noen av mine nærmeste dør, at jeg kommer til å kunne ta meg sammen, holde tårene tilbake til jeg er alene. Men sånn ble det ikke.
Tårene fosset, jeg klarte ikke å holde det tilbake.
Jeg visste at veldig veldig snart, kom Hannahs verden til å bli snudd opp ned, og at ingenting kom til å bli det samme.
Så jeg gråt. Jeg gråt gjennom telefonsamtalen til farmoren hennes, jeg gråt gjennom telefonsamtalen til Stine og jeg gråt til Roger kom og hentet Malin, og Stine hentet Hannah.
Jeg kan ikke huske at jeg tok noen av dem ut av dusjen, eller at jeg kledde dem.
Jeg husker bare hvor lange minuttene var fra jeg la på, til han faktisk sto der.
Og at jeg prøvde alt jeg kunne å ta meg sammen, men at det ikke gikk.
Malin så det, hun så alt. Og seks måneder etter, snakker hun fortsatt om den dagen i det hvite huset, når mamma var så lei seg fordi morfar dro til himmelen.  


Den andre episoden skjedde når jeg skulle hente Malin forrige gang, når jeg hadde hatt den verste natten på veldig lenge. Når søvnen aldri kom, og tankene aldri sluttet å gå innpå de temaene jeg jobber hardt for å stenge ute.
Når jeg syv på morgenen satt foran kjøleskapet og gråt til jeg var tom for tårer fordi alt føltes håpløst, og uoverkommelig.  
Fordi der og da føltes det som om ingenting kunne bli bra, noen gang.
Det var så mye som gikk galt den dagen. Så når jeg satt på toget, og oppdaget at jeg hadde glemt telefonen hjemme, og at toget var forsinket uten at jeg fikk sagt ifra. Når alle på toget myldret ut som en overfylt maurtue hadde jeg ikke sjans i havet til å finne Malin og pappaen i alt kaoset. Da tenkte jeg at jeg burde blitt i senga.
Jeg fant dem over tjue minutter etter. Malin gråt hysterisk, hun trodde ikke jeg kom.
Da ble begge to så lei seg, og hun var så fortvilet at det sitter brent fast enda.
De to episodene snakker hun om nesten hver kveld, og jeg kjenner klumpen i halsen like godt hver gang.

Jeg kunne ikke gjort noe anderledes, men det ble en kraftig oppvekker på at det vil komme flere sånne episoder, som kommer til å sette seg fast. Ikke nødvendigvis på grunn av noe jeg gjør, eller sier - men av andre.
Jeg kan ikke beskytte henne for alltid, jeg kan ikke være der og holde rundt henne og si at alt ordner seg.
Og det, det tror jeg er det aller verste med å være mamma.

Det er skummelt å trykke  "lagre+publisert" for tiden.
Jeg føler meg sårbar, men samtidig så er det jo sånn det er ?
Når jeg skriver, så skriver jeg egentlig ikke så mye for å få råd eller tips, rett og slett fordi jeg har så mange gode og trygge mennesker i livet mitt, som jeg får nok av råd og tips fra når jeg trenger det at fremmede ikke alltid når inn.
Jeg blir bare irritert av dømming, av kritisering uten mål og mening. Dessverre så finnes det så alt for mange som enda ikke har kommet lengre, at de faktisk gidder å bruke tiden på å forsure det litt ekstra for en mamma, som prøver å blogge åpent og ærlig, fremfor rosenrødt og perfekt.
Jeg kunne også gjort det, blogget om bare de fine tingene.
Men det er ikke sånn det er. Alle har sine episoder, sine ting å slite med.
Og når man da gjentatte ganger kun leser om perfekte liv, med perfekte barn, perfekte menn og eventuelt husdyr så føler man seg som regel ekstra ille. Jeg vil jo helst ikke at folk skal føle det, etter og ha klikket seg ut herfra.

Jeg har hatt det ganske rart den siste tiden.
Jeg er så delt. På noen områder har jeg aldri hatt det bedre, mens på andre områder er det så sinnsykt bedritent innimellom at jeg sliter med å finne ut av det.
Det er vanskelig å sjonglere mellom Mamma Linn, datter Linn, søster Linn, venninne Linn, voksen Linn og bare 18årige Linn.
Jeg er jo mamma ett hundre prosent, samtidig som at man skal prøve å pleie seg selv litt også.
Utvikle meg, få ny kunnskap og komme meg et hakk videre hele tiden.
Problemet er at det har gått litt mye i "et skritt frem, to tilbake".
På mammafronten går det bra. 
Malin er på mange måter terapi, fordi når jeg er med henne så skrur jeg på pause-knappen og klarer å fokusere på bare henne. Er jeg alene, får tankene så mye fritt spillerom, og de skuffene som lenge har vært uåpnet har blitt åpnet fordi jeg ikke klarer å holde dem igjen lengre. 

Det aller verste er egentlig at jeg er så skuffet over meg selv.
Jeg trodde jeg skulle kunne legge alt bak meg, og være ferdig med det.
Men jeg er ikke det, det er så mange scener som spilles om igjen og om igjen i hodet mitt.
Så mange "hvorfor sa du ikke noe" og så mange "hvorfor kjempet du ikke mer i mot".
I så mange år har jeg klart å ikke virkelig kjenne på følelsene mine rundt alt som har skjedd, jeg har heller laget mine egne alternative slutter, og tenkt alt bort. Lest det bort.
Så kom den dagen, hvor alt ble forandret.
Hvor det ikke var en eneste bok, eller alternativ slutt som kunne få bort tankene fra alt som har skjedd.

Turen til legen var lang, på utsiden er det som regel spøk og morro med meg, men på innsiden er det som regel et mylder av følelser og tanker som krangler om plassen. Som prøver å ta fra meg smilet, og som prøver og spise opp gnisten jeg alltid har hatt.  Resultatet ble en psykologtime 7 Desember.
Forhåpentligvis begynner jeg å ta tre skritt frem, og et tilbake.
Medisiner er ikke aktuelt, ikke så mye som en sovetabelett.
Det er faktisk det jeg har fått tilbud om, hver gang jeg er hos legen.
Jeg svarte "hvis du har noe som ikke gjør at jeg får en enorm hangover,  våkner hvis Malin våkner og ikke føler meg på en annen planet i to døgn etterpå, så ja - takk!". Jeg fikk resept på stilnoct:
"Vanlige bivirkninger: Døsighet, hodepine, svimmelhet, forverret søvnløshet, fremovervirkende hukommelsestap (kan være i forbindelse med abnorm adferd), hallusinasjon, agitasjon, mareritt, tretthet, diaré, oppkast, magesmerter."
"Mindre vanlige bivirkninger: Forvirring, irritabilitet, dobbeltsyn"
"Bivirkninger med ukjent frekvens: De fleste av de psykiatriske uønskede effekter er relatert til paradoksale reaksjoner som: Rastløshet, aggresjon, sinne, vrangforestillinger og abnorm oppførsel. Nedsatt bevissthet, søvngange, avhengighet (abstinenssymptomer eller ?rebound? effekter kan oppstå etter avsluttet behandling), forandringer i kjønnsdriften. Ustø gange, legemiddeltoleranse (overveiende hos eldre pasienter og når zolpidem ikke er tatt som anbefalt), fall, muskelsvakhet, utslett, Overfølsomhetsreaksjoner med hevelse i ansikt, armer/ben, tunge og/eller svelg, kløe, hudutslett, svetting, forhøyde leververdier."
Nei takk. 

 
Samtidig så må jeg bare legge til at det er ikke sånn at jeg hele tiden har det kjipt, jeg har det bra 90% av tiden. Det er de ti prosentene på nattestid som tar piffen ut av meg innimellom.
Gud så frustrerende det er når folk sier "Skru av pcn, les en bok, skru av tlf, lukk øynene, tenk på noe fint, ikke ligg for lenge, ikke ligg for lite, ikke tenk, se en film, tell sauer" og what not.
Tror de virkelig, at jeg på mitt fjerde år med søvnproblemer _virkelig_ ikke har prøvd?
Det er ikke søvnproblemer å ligge våken en time og gruble litt før leggetid en gang innimellom.
Det er seriøse søvnproblemer å være på ditt sjette døgn med under fire timer søvn, mørke ringer under øynene og det ikke finnes noe i verden som frister mer enn en god natts søvn. For så ikke å få sove, uansett hvilken stilling man ligger i, hva man tenker eller hvor mange sauer man teller fordi kroppen er så anspent, og hodet så forbaska overaktivt at du til slutt sovner flere timer senere, ene og alene av utmattelse.
Etter og ha prøvd endel sånne runder på noen år, så kan du gjerne kritisere eller gi råd.
Men har du ikke vært der, så har du egentlig ikke så mye du skulle ha sagt.

Jeg har troen på ærlighet jeg, på å innse at man har et problem for så å ta tak i problemet.
Det er nemlig sånn, at de fleste har problemer. Skillet er bare at mange feier det under teppet og later som at de ikke eksisterer. Kommer dessverre ingen vei med det.  
Åpenhet folkens! Og en god dose sympati. Det kommer du langt med.

Nå skal jeg krype inntil den 103cm lange varmeputa mi.
Feber og stygg hoste, ingenting i verden som slår mammakos da.

Føler bobla er stukket hull på nå, så satser på at jeg kan logge inn hit i morgen og føle at jeg har gått to skritt frem, og ikke et tilbake. At jeg orker å skrive, fremfor å bare stenge alt inne.
Det kommer en ukesoppdatering også, vi har nemlig gjort veldig mye gøy, og hatt mye mamma og Malin tid denne uken. Mer om det i morgen! :)

(1,2,3 - publiser!)