Linn Thorsen

Jeg ble som dere allerede vet, gravid som femtenåring.
Da flyttet jeg også hjemmefra, og var forlovet/samboer med pappaen til Malin.
Jeg hadde et bilde i hodet mitt, av hvordan resten av livet mitt skulle være.
Det skulle være det stikk motsatte av hvordan jeg vokste opp, det skulle være en familieidyll, vi skulle være to.
Det varte i nesten fire år.

Når det da ikke endte opp som jeg håpte, så hadde jeg to valg.
1. Gi opp
2. Gi Malin alt jeg har og litt til, og velge å tro på at selv om livet ikke alltid går etter planen, så blir ikke utfallet nødvendigvis dårligere. For det er det bare jeg som kan bestemme.
Det tok litt tid, men på de månedene vokste jeg mer enn jeg noen gang har gjort.
Jeg fikk en trygghet inni meg, på at uansett hva som skjedde så er det ingen andre enn meg selv som kan knekke meg, eller fortelle meg hva jeg skal føle.
Bloggen bidro, den bygde opp det jeg visste fra før av.
Mennesker dømmer, det er bare sånn de fleste er.
Jeg dømte mye før, jeg dømte på bakgrunn av utseende, væremåte, klesstil og alt annet man kan dømmes for.
Jeg sa det nødvendigvis ikke, men jeg tenkte mitt.
Helt til jeg selv sto i en posisjon hvor jeg nesten daglig ble dømt selv.
Da lærte jeg meg en ting jeg kommer til å ha nytte av resten av livet.
Å stille spørsmål til det ikke er noe igjen av det jeg dømmer for. Til meg selv.
Hvorfor tenker jeg at hun er en dårlig mor, bare fordi hun ser sliten ut og virker lite oppmerksom på barnet sitt på bussen?
Svarene kan være mange, det kan være så utrolig mange grunner hvis man bare ser etter dem - og ikke dømmer bare på de få glimtene man ser av menneskene rundt seg. For hvis du begynner med det, så endrer du tankegangen sakte men sikkert.
Jeg går fra å tenke at hun "sikkert er en dårlig mor" til  "hun har sikkert hatt en lang dag, kanskje lite søvn, kanskje mye å rekke, mye å gjøre, tunge tanker eller mye stress" og så videre i det uendelige. Dette var bare et eksempel, man er jo borti utallige tilfeller hver eneste dag. Kanskje kassadama på Rimi ser paddesur ut, istedet for å tenke at hun virker utakknemlig eller frekk - vær høflig, gi et smil og kanskje sleng på et "god helg" når du går ut etter og ha stresset gjennom butikken på en fredagskveld. Tenk at hun sikkert har noe hun heller ville gjort fremfor å sitte i kassen på Rimi på kveldstid. Hvem ville vel ikke det? 
Til slutt så slutter man. Man slutter å lete etter ting og dømme, og begynner å fokusere på seg selv.
Det er da man gjør fremskritt!

Det er kanskje ubehagelig på veien, man finner sider av seg selv man ikke liker så godt.
Men det er da man gjør fremskritt, det er da man klatrer i stigene og kommer til et annet nivå.
Du har jo valget om å forandre deg, jobbe med de dårlige sidene og gjøre de om til gode sider istedet.

Ingen mennesker er perfekte.
Det er ikke sånn at jeg klarer å beholde denne tankegangen hver eneste dag, 24/7.
Men i forhold til standarden idag, merker jeg at jeg har kommet langt i forhold til min egen tankegang.
Jeg tror at det finnes noe godt i alle.
Og jeg tror at jeg kommer langt med den tankegangen, for det har gjort at jeg har gitt mennesker sjanser som har gjort at de har endt opp som noen av de viktigste personene i livet mitt.
Alle gjør feil, kanskje mye fordi de er så opptatt av alle andres feil?
Feilen din blir jo ikke  noe mindre av den grunn.
Det eneste som hjelper er å forandre seg, og stille som et godt eksempel selv. 
Ikke bare hive seg på "men alle gjør det jo" bølgen.
 

Følte bare for å få det ut, det er noe jeg har tenkt på så lenge, jeg har bare ikke funnet ordene eller tiden til å få det ned.
Hvis du etter og ha lest gjennom dette, umiddelbart leter gjennom etter et eller annet du kan "ta" meg på bør du revurdere tankegangen din, og kanskje sette det jeg skriver ut i praksis ;-)