Linn Thorsen

Hele livet mitt er forandret.
Hverdagen, omstendighetene og tilværelsen.
Både positivt og negativt.

Jeg har mye savn, savn etter mennesker som var en stor del av hverdagen.
Men igjen mye glede, for de nye menneskene som er en del av hverdagen min nå.
Livet mitt er mer strukturert, mer rutinepreget.
Jeg har en trygghet jeg ikke hadde tidligere, jeg vet at det alltid er noen som tar i mot meg om jeg snubler litt.
Har en dårlig dag, eller føler meg på bånn.
I en helt annen grad enn jeg hadde før.

Jeg har en jobb å gå til, med et fantastisk godt arbeidsmiljø som jeg tror jeg kommer til å stortrives i.
Jeg har det godt der jeg bor, og har mennesker som vil meg godt rundt meg.
Jeg har en mamma igjen, en mamma jeg kan ringe til og få hjelp når jeg trenger det.
Idag passet hun Malin mens jeg var hos tannlegen, en luksus jeg ikke har hatt tidligere.
På torsdag skal Malin sove der alene for første gang, for at jeg skal kunne gå på jobb på fredag.
Det er planleggingsdag, og nå har jeg hatt to sykedager med henne allerede, litt kjedelig at det er sånn første uka, jeg må være hjemme i morgen også for magen hennes var dårlig idag også. Jeg har hatt to uker i et smertehel**** uten like, tårene har trillet som regn på frustrerte netter, og jeg holdt på å få sammenbrudd hos tannlegen etter flere dager med konstant smerte, uansett mengde smertestillende og munnskyll og krem. Jeg var oppe i over 16 smertestillende i døgnet for å holde det i sjakk, og da var det fortsatt vondt. Tanntrekkingen gikk ikke helt som planlagt, tannroten var skjev, noe som gjorde at de brukte uvanlig lang tid, og store mengder bedøvelse.
Og etterpå, var det som nevnt helt vanvittig vondt, i tillegg til at det var betent.
Hadde gledelig gått gjennom fødselen til Malin på ny fremfor de siste to ukene!

Fikk hvertfall testet viljestyrken min, stilte opp på jobb etter 3 timer usammenhengende søvn og konstant verk.
Jeg hadde en superbra start på jobbfronten, solgte bra de to første dagene mine, og har fått kjempe gode tilbakemeldinger på hvordan jeg er i telefonen, og føler en enorm mestringsfølelse over at jeg faktisk får det til.
Og det føles bra å ikke gi opp, jeg står opp og kommer meg avgårde.
Bestemt meg for å pushe på, alt er så godt tilrettelagt og det krever ingenting annet enn godt humør, litt pågangsmot og gode rutiner. Mestringsfølelse er gull verdt!



Jeg begynner og føle meg litt mer "Linn" for hver dag som går.
Kjenner at pågangsmotet sakte men sikkert bygger seg opp igjen, jeg har alltid hatt en veldig sterk viljestyrke og evne til å takle det som kommer, uavhengig av hva det er. Men den siste tiden har vært tøff.
Tatt et oppgjør med tanker, fremtidsplaner og søvnproblemene.
Jeg har slitt i over tre år med søvnen, og søvn er alfa og omega for en god hverdag.
Det er godt å føle seg trøtt, og å sovne før klokka tolv. Kjenne at man er uthvilt når man våkner, og kjenne at man har mye og glede seg over.
Ikke føle at det negative tar helt overhånd, og å konstant ha dårlig samvittighet, savn eller følelsen av og ikke være god nok. Jeg aksepterer at oppveksten min, og alt som har skjedd preger meg og at det er noe jeg må jobbe med.
Og nå får jeg heldigvis hjelp med det :-)



Malin har utviklet seg så vanvittig mye, og jeg blir stadig overrasket over setningssammensetninger som plutselig er blitt så mye mer "avansert" og voksne. Vi kan ha lange samtaler om alt og ingenting, og hun kommer med så mange søte og rare spørsmål. "Jeg liker deg Linn, hvem liker du?" sa hun igår. Smilte, og sa jeg likte henne. Da spurte hun om å få is ;)
Nå er det bare tre måneder til hun blir tre år. Og to måneder til jeg blir nitten.
Det er sprøtt, jeg føler jeg har hatt henne i livet mitt i årevis.
Jeg kan ikke forestille meg livet mitt før jeg fikk henne, hva gjorde jeg egentlig?


Nå er jeg på 6uken med henne, og på lørdag blir hun i Kristiansand i to uker.
Klump i magen, blandede følelser om det.
Jeg vet hun kommer til å få det kjempefint hos pappaen sin, få kjørt på traktoren sin, leking på låven, familietid og sikkert en ekstra sjokoladebit eller to fra onkel ;)
Men samtidig, to uker, fjorten dager uten Malinkos, uten å våkne av at Malin kravler opp på magen min og sniker seg inn i armkroken min. Uten spørsmål om "Når æ det løødag, og lødagsgodt mamma?" eller en plutselig kommentar som "såå fin du va nå mamma, gla i dæ" Fjorten dager uten å synge nattasanger i kor.
Fjorten dager uten verdens deiligste latter og fineste smil.
Jeg får skvise inn treninger, besøk, treff og masse annet jeg ikke har mulighet til til vanlig.
Det begrenser seg hva man får tid til når man er ute av døra ti på åtte, og ikke hjemme igjen før halv fem.
Da er det kvalitetstid, og eventuelt slækking på sofaen som gjelder. Så er det plutselig leggetid, og da er det bare å finne noe og aktivisere seg med frem til leggetid sånn at tiden går. Det går mye i serietitting for tiden, for å si det sånn ;)

Jeg var egentlig fast bestemt på å legge ned bloggen om noen få dager, slutte helt.
Men nå er jeg ikke sikker, jeg tror bare jeg må gjøre det på mine premisser istedet.
Jeg sperret kommentarfeltet, sluttet å sjekke bloggmailen og tok meg en skikkelig pause.
Jeg orker ikke å bli fortalt hvor galt alt er med meg, flere ganger daglig.
Da velger jeg å heller ta imot tilbakemeldinger på facebook, og fra de menneskene som faktisk bryr seg om meg.
Og ikke bare er ute etter og ha et sted de kan få ut frustrasjonen sin, misunnelsen eller hva det nå enn er som gjør at folk føler for å bryte andre ned. Jeg er bare et menneske, som skriver åpent om hverdagens oppturer og nedturer, og er sikkert ikke så alt for anderledes enn folk flest.
Alle har opp og nedturer, negative og positive ting i livet sitt.
Forskjellen er at noen er åpne om det, mens andre dekker over det og setter minst mulig fokus på det.


Jeg kommer til å blogge nå og da, kanskje ikke like ofte som før.
Og det vil være variert, noen ganger dype innlegg og andre ganger litt mer overfladisk.
Da er det viktig og ha i bakhodet at en blogger ikke skriver ned alt som skjer på de 24 timene vi har i et døgn.
Og at det er mye man ikke skriver, av hensyn til andre. Klarer dere det? :)