Linn Thorsen

Laila: WOW, jeg håper virkelig jeg gjør en bedre jobb en mammaen din gjorde med oppdragelsen din ang folkeskikk og forhåndsømming. Jeg vet hvertfall at jeg skal stå foran som et godt eksempel for Malin. om du leser gjennom de nærmere 3000 innleggene jeg har skrevet, prater med meg personlig og hører HELE historien min, så vet jeg at du ikke hadde hatt noe å komme med, derfor går denne kommentaren inn det ene øret og ut det andre. Ha en strålende helg, det skal jeg! :)

Ps! Det skal litt mer til enn et par sånne kommentarer for å "knekke" meg, om det så hadde kommet hundre til så hadde det fortsatt vært det samme. Jeg er så uendelig glad for at jeg føler meg trygg nok på meg selv, til å kunne dele det jeg gjør, og så utrolig glad for at det letter ting for mange andre. Til de som fortsatt føler for å dømme, ta et dypdykk i deres eget liv - og se deres egne feil. For ingen, absolutt ingen er feilfrie. Det at jeg står frem med mine svakheter, gjør ikke at du har noen færre - forskjellen er vel kanskje bare at jeg er klar over dem, velger å gjøre noe med det og skriver om det. Sånn vil jeg oppdra mine barn, med å lære dem at alle feiler, alle mislykkes innimellom, men man setter seg ikke ned og kritiserer andre for feilene dem gjør, man backer dem opp, eller lager seg sin egen mening - men holder den for seg selv med mindre den gjør noe godt for den det gjelder. Skulle trodd man hadde kommet lengre i 2011, forskjellen er vel bare at slitne husmødre ikke samles hos hverandre for å sladre og snakke nedsettende om andre lengre, de setter seg heller ned på et forum eller en blogg og skriver anonymt. Glad jeg er modnere enn det, at jeg har fokus på MEG og ikke alle andre. Lykke til videre:)

Tina 29: Nei, det samme tenker jeg. Det som har ødelagt for meg, er at jeg byttet skole og omsorgspersoner ofte, det vil si hele omgangskretsen, nye hus, nye leiligheter gjentatte ganger gjennom hele barndommen, og lite stabilitet.

Det er forskjell på å flytte fire ganger før man er tre, og på å flytte tjue ganger på ti år. Det er litt anderledes enn å flytte på grunn av ting man ikke kan styre. Malin har alltid hatt meg som hovedomsorgsperson, helt fra dagen hun ble født. Det er meg hun er med mesteparten av døgnet, og f.eks flyttingen fra pappaen hennes, og frem til den forrige leiligheten er minner hun ikke vil huske, fordi man ikke husker tilbake til når man var ett-to år med mindre det er noe traumatisk. Og det har hun heldigvis ikke opplevd. Hun har aldri sett meg full, sett meg slåss eller bli slått, eller blitt overlatt til seg selv eller lignende. Hun har heller aldri måttet bytte skole, eller plutselig miste meg over lengre tid. Hun får god forklaring på ting, fordi jeg av erfaring vet at det er viktig.

Jeg vet også at det viktigste i Malins liv er at hun vet at hun har meg, og at hun vet at jeg aldri ville gått fra henne. Og det viser jeg henne så godt jeg kan hver dag, ved å fortelle henne hvor glad jeg er i henne, vise henne at hun gjør meg glad, og ikke minst dekke behovene hennes.

Jeg vet at mange tenker sitt, men samtidig så vet jeg at historien til meg og Malin er så langt ifra min barndom som man kan komme. De tingene som har ødelagt for meg, er ikke tilstede i mitt liv, fordi jeg ikke har de problemene som har gjort at ting ble som det ble i min oppvekst.

Malin fremstår som en trygg toåring, flink motorisk og språklig, forståelsesfull og kjærlig. At hun til tider trasser er en naturlig del av det å utvikle sin egen personlighet og vilje.

Samtidig så unngår jeg bevisst å skrive detaljert om barndommen min, jeg har faktisk aldri nevnt hva hovedproblemet var. Fordi de personene har kommet lengre i livet, og de har fått nye sjanser og gjør det bedre nå enn da.

Da vil ikke jeg dra dem ned, ved å blottlegge det offentlig. Da velger jeg heller å ta imot den dritten som til tider kommer fra uvitende personer, som strengt talt ikke har noe med meg og mitt liv å gjøre. Det aller viktigste for meg, er vissheten om at Malin har det bra. Og den strekker jeg meg for, og ofrer det jeg må for å vite at hun har. Det blir f.eks endring av samværet hennes, som vi har kommet frem til sammen, for at Malin skal ha det best, og mest stabilt mulig selv om det innebærer mye mer jobb for meg. Men sånn er det når man blir mamma, man vokser ubeskrivelig mye på det, og man må lære og sette seg selv i andre rekke, for alt dreier seg ikke bare om en selv lengre.

Men jeg merker at ord ikke alltid strekker til, for å klare og beskrive dette lengre, fordi det har blitt så mye dypere enn jeg kunne forestilt meg.

Det å være mamma er en fulltidsjobb, en ting er behovene som er synlige, men alle bekymringene, tankene og planleggingen bak det å ha ansvaret for et lite barn, er faktisk like viktig. Jeg velger for eksempel bort sovemedisiner, fordi jeg ikke vil risikere å ikke kunne våkne på nettene, eller være sløv dagen etter. Og med varseltrekanten, og advarselen om at det er lett å bli avhengig av det på en negativ måte gjør at instinktene mine slår inn for fullt, og gjør at jeg styrer unna selv om jeg vet at det ville vært en enorm hjelp. Hadde jeg derimot ikke vært mamma, så hadde det kanskje vært et godt alternativ fordi da hadde jeg kun hatt meg selv å ta vare på.

Poenget mitt er hvertfall at jeg tar mange synlige, og mange ikke synlige valg for å kunne gi Malin en god forutsetning for en trygg og god barndom, men det er ikke alt jeg deler her.

Og utifra tilbakemeldinger, og det jeg selv ser i henne, så har jeg gjort en god jobb sålangt. Det kan heldigvis ingen ta fra meg, uansett om de føler for og dumpe et lass med nedsettende kommentarer om meg og mitt liv, basert på noen få linjer som kan tolkes til så mangt.

Jeg kan jo fortelle tusen ganger at jeg har planer om å få meg jobb, og at jeg til slutt skal ha en utdannelse, at jeg leter etter et bra sted å bo osv. Men jeg vil alikevel få tilsendt kommentarer ala "Du er lat, du gir opp, du kommer aldri til å bli noe". Men, den som følger med får se :)

Laila: Jeg har ikke tigget penger til meg selv, jeg ga nærmeste familie og de rundt oss en mulighet til å støtte med noe konkret, fordi det var det de ba om.

Du som har universitetsutdanning burde jo ha litt mer å fylle dagene dine med enn å kommentere anonymt på en blogg, og skrive dritt i nettforum?

Jeg har et sted å bo, og jeg har selv penger til mitt eget førerkort.

Jeg er ikke arbeidsløs, jeg har både en blogg og er tupperwarekonsulent, noe som begge deler drar penger inn på konto. Kanskje frk universitetsutdannelse burde lese ordentlig gjennom det hun kommenterer, før hun kommenterer nedsettende om noe hun ikke har peiling på? :)

Laila: Kan forøvrig legge til at det kun var de to første ukene det ble bidratt, og at de siste 3,5 mndene ikke har vært aktivitet hverken på innlegget, eller med bidrag. Jeg har også kun skrevet ett innlegg om det, og ikke spammet ned hverken lesere eller de rundt oss om å bidra. Jeg skrev det jeg skrev, og etter det har den saken vært ferdig. f