Hei!

Gått litt i hi de siste to dagene kan man si.
Vi er på en ukes "ferie" hos Maria & Co.
Deilig og nødvendig med litt miljøforandring noen dager, blir jo alltids et par utfordringer med å bo hjemme etter tre år for seg selv. Så leilighet er første prioritering fremover, finne et sted vi kan bo lenge.
Så har jeg meldt meg som arbeidssøker på Nav, for å kunne få mulighet til å finne noe som passer for meg.
Så jeg gjør noe altså, jeg har ikke planer om å sitte på rumpa resten av året!
Først og fremst må jeg få unnagjort møtet med oppfølgingstjenesten, så blir det Nav møte for å se om de kanskje kan hjelpe meg med å finne en stilling som kan passe for meg og min situasjon, evt så jobber jeg gratis et sted for å få erfaring. Det får jeg bare se iløpet av de nærmeste ukene, det aller viktigste er at jeg får oppfølging av psykolog eller terapeut for å få sortert hodet litt, så jeg kan bli 100% igjen.

Nå nyter jeg bare tid med Malin, og tid uten tankekaos.
Prøver å legge bort alt det andre litt akkurat denne uka, prøve å gi meg selv det jeg trenger.
Fred, mindre stress og ikke MINST ei som lytter og kommer med veldig gode råd.

Vi har spist middag sammen, og hengt rundt hverandre ganske mye, og føler at hver samtale løsner noe innvendig, og gjør ting litt lettere. Så jeg ser jo hva jeg trenger, og jeg ser hvor bra det fungerer.
Så tar jeg en dag av gangen, og tenker at all erfaring er lærdom, og noe jeg bør ta  med meg videre til neste gang jeg havner i en vanskelig situasjon. For det blir flere, alle må gjennom ting iløpet av livet, det er jo en ting som er helt sikkert med livet, og det er at det er stadig i endring. 


Ellers har vi snust på høsten, vært ute i den friske lufta og bare kost oss :)


Her leker de butikk i et busskur, poppis :)

Så syklet jeg og Malin oss en tur idag, da var vi innom graven og stoppet og spiste både slikkepinne og en pakke smurfepastiller på deling. Enkel hverdagslykke :-)

"Malin gi Moffa nuss"
Så syklet vi hjem til Maria igjen, spiste kvelds og dusjet før hun la seg.
Og det er under leggesamtalene de beste kommentarene kommer.
Vi ligger alltid å prater litt om dagen, så forteller hun det hun vil og da dukker det jo mye rart opp.
Men idag var det en litt sår en. "Mamma va så veldig lei sæ, for moffa reisa te himmelen å mi bodde i d andre huset" sa hun flere ganger.
Og da kjenner jeg klumpen i halsen, og tenker at jeg må ta meg sammen og sier "Ja, mamma ble veldig lei seg når Moffa reiste til himmelen, men moffa har det veldig bra nå så nå går det bra med mamma". Og dette må gjentas om igjen og om igjen.
Utrolig hvor mye de husker, man skal virkelig ikke undervurdere dem i den alderen.

Akkurat nå føles det som om tiden står stille.
Dagene er ikke lengre markerte, alt flyter sammen i ett.
Det er akkurat som om radiosignalene på radioen er stilt litt på, og den ikke vil ta inn kanalen uten irriterende skurrelyder. Så nå må jeg knote med å stille den tilbake på riktig frekvens, men da må man ofte skru både fremover og bakover, for å få det perfekte signalet som er støyfritt.
Og sånn føles det.
Noen dager er tilnærmet perfekte, sånn som idag.
Men så kan kvelden komme, og tankene sniker seg innpå og ødelgger idyllen.
Det er slitsomt, men det letter litt for hver gode dag. Ikveld foreksempel, etter at jeg har trykket "publiser" er jeg nok allerede hallveis inn i drømmeland, fordi alt er bra akkurat nå. Jeg har bekymringene litt lengre ned i magen, de er ikke oppi halsen lengre. Og problemene er litt på avstand, noe som gjør at jeg klarer å tenke uten all "støyen".
Jeg har fått så mange meldinger og mailer fra folk som takker for at jeg setter ord på ting, og som sier at det hjelper dem, både til å få satt ord på følelsene og til å se fremtidshåp.
Og siden flere tydeligvis mener at jeg bør gi mer, så er det det jeg kan gi for øyeblikket.
En følelse av at ikke dere er alene. Det er mange av oss!  ♥

Maria, datteren hennes og Malin. Maria får en mosekos :)