Linn Thorsen

For fire måneder siden bodde jeg i en perfekt leilighet for mitt bruk.
Hadde fine møbler, dillet med interiør, shoppet, gikk på cafe og hadde noen av de beste dagene i livet mitt.
Hadde mange nære gode venner, som jeg fant på ting med flere ganger i uken.
Manglet aldri selskap, hadde alltid noen å være med og kjente byen jeg bodde i omtrent ut og inn.

Så begynte jeg på ny igjen.
Ny by, nye mennesker og andre sosiale normer.

Det er som å lese en bok, du er i midten av boka, alt er spennende og handlingen er bra.
Så mister du boken, finner aldri ut av slutten og henger igjen i alle de spennende handlingene.
Du begynner på en ny bok, du blir kjent med karakterene, kjent med byen boken handler om men tenker at det var dumt at du mistet den forrige, for den var du så godt inn i, den ble bare bedre og bedre.
Nå må du bli kjent med alt på nytt, og du finner deg selv i en posisjon hvor du sliter litt med og bli vant til de nye kapitlene, de er nemlig mye mer kompliserte.
Samtidig så er jo ikke boken dårlig, den er bra. Bare ikke så bra som den forrige.

Jeg er spent på de nye kapitlene jeg har foran meg, men skulle så gjerne ønske at jeg kunne hoppe til "midten av boken" og fortsette der. Noen av dere skjønner kanskje hva jeg mener. Andre gjør ikke.

Det var så enkelt med alle de nye plassene når jeg var mindre, selv om baggasjen ble tyngre for hver flytting, og jeg til slutt ble så lei av å prøve og huske nye navn at jeg enda ikke klarer å huske hvem som heter hva når jeg hilser på mange på en gang. Hodet blir lei av å lære seg nye veier, lei av å si ha det, vi holder kontakten! Når jeg vet så alt for godt at ikke vi kommer til å gjøre det. Jeg er så lei av å åpne meg opp, bli glad i for så å miste.
Denne flyttingen ble så mye mer enn jeg hadde trodd.
Den åpnet opp mange skuffer i kommoden av minner, minner som jeg for lengst har kastet i en av de dårlige skuffene og smelt igjen.
Bivirkningen med å vokse opp sånn, er at du til slutt blir så vant til at alt er midlertidig at du mister litt håpet på at noe noen gang skal bli stabilt. For godt.
Det er ikke det at ikke jeg tror på en god fremtid, eller tror på at det faktisk finnes mennesker som er anderledes for det gjør jeg absolutt.
Det er det at all erfaring tilsier at det ikke blir sånn. Absolutt all erfaring.
Og da blir man sliten, sliten av å hele tiden ha en liten stemme som hvisker i bakhodet "pass deg nå, ikke bli for tilknyttet". Og så, bevisst eller ubevisst ødelegger du for deg selv. Skyver folk bort, gjør dumme ting og gjør alt du kan for å ikke la deg selv tro at det faktisk kan vare, selv om du innerst inne har et håp om det.

Jeg vet ikke hvor jeg hører hjemme.
Hjembyen min er Stavanger, det er der jeg har bodd lengst.
Men det er ingen spesiell plass i Stavanger.
Jeg har ingen spesiell tilhørighet, jeg har bare veldig mange hus og leiligheter rundt forbi som jeg kan peke på og si "der bodde jeg en gang".
Mange skoler jeg kan peke på og si, "der gikk jeg tre måneder", eller der gikk jeg "litt".

Det er litt skummelt å ikke vite hvor jeg er på vei.
Men jeg er hvertfall på vei et eller annet sted!

Om fem år blar jeg kanskje tilbake til akkurat dette innlegget, og tenker for meg selv at "åh Linn da, så mye tid du har kastet bort på bekymringer, det var jo helt unødvendig, alt gikk jo bra til slutt!"

Livet er så mange små kompliserte detaljer, men hvis man ser bort ifra alle disse små detaljene og heller fokuserer på det store bildet så blir det litt lettere. Jeg trøster meg med tanken over, at jeg faktisk ikke kommer til å være i den situasjonen jeg er nå for alltid. DET får meg til å se fremover.

dette bildet setter ting i perspektiv.

Jeg har søren meg få problemer i forhold til mange andre.
Men det er godt å få skriblet ned litt, kjenner det er lenge siden jeg har orket å være så åpen.
Så "Linn".
Jeg har jo ingenting å tape, det er jo ikke sånn at livet kommer i reprise.
You got one shot. Da må man ta noen sjanser, gi litt av seg selv, og kanskje flere kjenner seg igjen og finner trøst i at ikke de er alene. Det er alltid noen som har det verre, som har opplevd vondere ting, som har hatt en enda verre barndom, som har gått gjennom mer. Men det er ikke hva som har skjedd deg som teller, det er hvordan du kommer ut av det, om det ødelegger deg eller gjør deg sterkere. Jeg tror det ligger mye styrke i å vise at man er litt svak, vise at man har det hardt. For det er faktisk mye hardere å vise det, enn å skjule det. Det er hvertfall min erfaring.
Og at man MÅ fokusere på fordelene med det, man blir fortere voksen, tenker anderledes og setter mer pris på ting og så videre.

Jeg har det egentlig ganske bra altså, jeg er bare litt overaktiv i topplokket for tiden, og analyserer meg selv litt mer enn jeg burde. Leser litt for mye om statistikk for barn med dårlig oppvekst, og er pissredd for å havne i den dårlige statistikken selv. Selv om jeg innerst inne vet at jeg klarer meg bra. Jeg er hvertfall hverken narkoman, alkoholiker, mishandler, overgriper, gal, psykotisk eller lider av noen tvangslidelser. At jeg sover litt lite, tenker litt mye og har et stort skrivebehov blir liksom peanuts i forhold.

Over og ut!