lever.

Tiden står stille, samtidig som den går fort.
Idag er det to uker siden vi fikk beskjeden om at Petter var funnet død.
Vi hadde hatt en kjempekoselig dag, gikk bort til sentrum hvor vi spiste på café, det tok en halvtime å gå, det pøsregnte og vi var gjennomvåte hele gjengen. Jeg kjøpte regntøy til meg selv, ny bergansjakke, fleecesett og kortbukse til Malin.
Var kjempefornøyd, endelig var mye av barnehagetøyet i boks, god kvalitet til en ok pris.  
Hagemøbler ble kjøpt, og både vi og hagemøblene ble kjørt hjem av en kamerat.
Så satt jeg der da, på terassen oppslukt av den hersens monteringen (fikk beskjed av både mamma og huseier at jeg trenger en mann;))  
Plutselig ser jeg at mamma bare setter seg ned foran meg, helt sammenkrøket og bare sier "nei, er det sant?!".
Ungene var plassert i dusjen, etter et lite gjørmebad. Takk og lov for det.
Jeg fikk en skikkelig dårlig magefølelse, og hvisket "hva er det, hva er det mamma?"
Han er død. Petter er død Linn.
Tårene kom med en gang. Det kunne jo ikke stemme, han var jo hos meg for en natt siden.. 
Han skulle jo bare hjem å sove ut!
Jeg ringte til bestevenninna mi Stine, og hun tok med seg Hannah for at mamma skulle få et par timer til å skjønne det selv, og få ut litt reaksjoner. Presten kom og ga råd, folk ble informert og alt var bare helt fjernt.

Så bare at alt raste, hele grunnen til at mamma flyttet fra oss var jo for at de skulle bo nærmere foreldrene hans. Nå sto hun plutselig der på bar bakke, alene.
Sorg er så mye mer enn bare tap, og savn. Det er praktiske detaljer som må ordnes, papirarbeid, rettigheter, fremtidsplaner som knuses, en hverdag som blir snudd på hodet og i det hele tatt. Det gjorde vondest, jeg vet jo at Petter har det bra der han er nå. Det er jo ikke det som er verst, det er tankene om at Hannah må vokse opp uten pappaen sin, og at mamma må begynne på ny atter en gang som virkelig tynger. Når jeg setter meg inn i mammas situasjon, går hjernen automatisk over på andre ting fordi det blir alt for mye å ta inn. Jeg fatter ikke at mamma er oppegående, og klarer å gjennomføre alt hun gjør iløpet av en dag. Jeg hadde vært så knust, og ødelagt at jeg sikkert aldri kommet meg på bena igjen.  Man skal jo takle barnets reaksjoner også, i tillegg til ens egne. Hverdagen må gå sin gang, tøy må vaskes, middager må lages og de daglige rutinene må følges uavhengig av hvordan man har det selv, når man har barn. Samtidig så har vi veldig gode dager, og jeg føler vi har kommet utrolig mye nærmere hverandre, kanskje nærmere enn vi noen gang har vært. Det kommer noe godt ut av selv de svarteste ting. Alt blir en erfaring, og alt gjør at man får nye perspektiv på livet.

Hodet mitt preges av mye kaos, og av daglige tanker på flytting.
Det er tungt å ha det sånn, hvis jeg skal være helt ærlig tror jeg at det som ødelegger mest for meg, er rotløsheten min. At jeg ikke hører hjemme noen plass. At jeg vurderer, planlegger og tenker på å flytte hver eneste dag.
Men innerst inne vet jeg at jeg ikke kommer til å gjøre det. Fordi hele morsinstinktet mitt forteller meg at det er feil.
Jeg kan ikke utsette Malin for det samme jeg har gått gjennom, selv om det på ingen måte kan sammenlignes.
Jeg vil at Malin skal ha en plass som er hjemme, og som alltid har vært det. At hun skal ha pappaen sin, og hans familie rundt seg. Men det er alikevel en indre kamp som preger hverdagen min kraftig, og som påvirker de rundt meg. Spesielt familien min. 
Men aller mest meg selv. 
Men for å si det litt veslevoksent, av erfaring vet jeg at alt går over.
De svarteste ting lysner, og de tingene jeg har trodd jeg aldri noensinne skal komme over har jeg faktisk kommet over, og jobbet meg videre med. Jeg har sterke prinsipper når det kommer til medisiner, jeg kunne nok kvalifisert til både sovetabeletter og antidepressiva i de verste periodene i livet mitt, men det har aldri vært et alternativ.
Jeg har en veldig sterk tro på at det beste er å komme gjennom det selv, uten å sløve seg ned på medisiner.
Selv om det såklart, i mange tilfeller er nødvendig. 
Jeg tenker at alle de sene nattetimene er en naturlig reaksjon på hvordan ting har vært, at kroppen min trenger å tenke på det, ha det litt vondt for så å våkne opp og oppdage at en ny dag har kommet, og ting gradvis går bedre.
At jeg kjenner på så mye jeg klarer, og at jeg bearbeider det over tid.
Jeg tenker ikke lengre at hvis det skjer noe mer nå, så klarer jeg ikke mer.
Jeg tenker at hvis det skjer mer nå, så skal jeg sette enda mer pris på det jeg har, og jeg skal leve enda litt mer.
For ingen kan si noe annet enn at jeg er en livsnyter, jeg tar sjanser, er spontan, gjør det jeg vil, skriver det jeg vil og lever og tenker på min måte. Uavhengig av hva folk måtte mene om det. Det betyr ikke noe i det lange løp, at naboen til kusinen til venninnen din synes du er sånn og sånn, eller at noen sprer stygge rykter eller baksnakker.
Det er du som velger hva du ska ta til deg, og hva du vil bry deg om.
Og ikke minst hvordan du skal leve livet ditt:) 

Må bare legge til at det er ikke alt som er skrevet som handler om Petter, men når sånne ting skjer har det en tendens til å vekke gamle dårlige minner, og dra frem ting som ikke har blitt ordentlig bearbeidet fra tidligere av.
Dårlig kombinasjon, fersk og gammel sorg mikset med masse tanker og planer, hverdagen og fortiden. 
Men alt blir bra, det er ikke noe "alt blir bra til slutt", for man må nyte de øyeblikkene man har, ikke vente på slutten.
Uavhengig av hva man står i, eller går gjennom. Bare fokuser på de riktige tingene!
God natt, og tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene.
De er lukket og gjemt i hjertet til en dårlig dag:) 





35 kommentarer

Stine | 20.06.2011 | 01:23

Utrolig bra skrevet! :D God natt

| 20.06.2011 | 01:54

Dette fikk meg til å tenke altså.. Veldig bra skrevet..! Vær stolt av deg selv :)

Emilie | 20.06.2011 | 03:27

I LOVE YOU <3

Moy sin.. | 20.06.2011 | 07:36

Du er sterk! Det blir forhåpentligvis lettere med tiden. Og grattis med nye hagemøbler;) ( jeg har fått de gamle;))

Tone Eline | 20.06.2011 | 08:13

leser bloggen din, aner ikke helt hvorfor... hehe..

men er elendig til å kommentere...

sender over en klem til deg!! stå på videre

Linn, mamma til Malin | 20.06.2011 | 09:31

Moy sin..: Ja, det gjør jo det :-)

Å, så bra da! Så de var blitt hentet. Skal du male de eller?:)

Thea :) | 20.06.2011 | 09:52

Så vakkert skrevet! Føler med deg, men kan ikke si at jeg vet hvordan du har det.

Du er en utrolig sterk person, jeg ser opp til deg.

Klem.

Hanne | 20.06.2011 | 10:00

En god klem til deg Linn <3

Anne, både mamma og englemamma | 20.06.2011 | 10:16

<3

Ida Aleksandra | 20.06.2011 | 10:21

Verdens sterkeste jente. Ikke mer å si om det! <3

Mayliss | 20.06.2011 | 10:23

Linn, du rører meg til tårer ved disse innlegga dine! Synes det er helt unikt å klare å tenke så rasjonelt midt oppi dette du står i! Det sier så mye om hvordan du er som person, og jeg vet da at det skulle vært mange flere slike personer i denne verden.
Du er virkelig en unik person, og jeg er nok en av mange som tenker at jeg ville vært del av Linn!:)
Ta vare på hverdandre så godt dere kan, og lev på de gode minnene, er helt sikker på at det er det han sitter der oppe å prøver å fortelle dere at han hadde ønsket!:)

Stine | 20.06.2011 | 11:20

Kjære deg Linn.

For et sterkt innlegg. Du skriver rett fra hjerterota.

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver om å føle seg rotløs. Ikke vite hvor man hører til her i livet. Å ønske så mye, samtidig som man ikke vet man vil. Slik har jeg det i perioder fremdeles etter tre barn og flere tiår her på jorden. Er det pga min oppvekst? Jepp, det tror jeg!

Jeg forstår godt at du tenker ekstra mye på å flytte nærmere familien nå som dere nettop har mistet et nært familiemedlem. Da er det naturlig å bli mer knyttet til hverandre. Og det er naturlig å føle familiebånd og ønske å være nær hverandre. Du må tillate deg selv å kjenne på de følelsene. Du sier vel egentlig at du kommer til å bli i leiligheten din. Det er bra! For Malin sin skyld, slik at hun får vokse opp sammen med både mamma og pappa. Samtidig så er det engang slik at en lykkelig mamma = lykkelige barn!

Min eldste jente var enebarn lenge. Vi flyttet hele fem ganger før vi slo oss til ro her vi bor nå.

Men hun har aldri bært noe preg av det. Hun er ei livsglad jente. Så sosial, sprudlende, populær og skoleflink. Verdens beste:) Nå etter at hun har begynt på skolen, kommer vi ikke til å flytte flere ganger. Det er på en måte nå "det begynner" for henne. Med venner og tilknytning. Hun skal finne ut hvem hun er og hvilken plass HUN har i livet. Jeg synes ikke du skal bekymre deg så mye for Malin og evt flytting de førstkommende år. Du har god til på å bestemme deg, og du kan ta ting litt som de kommer. Kanskje du bestemmer deg for å flytte nærmere mammaen din eller pappaen din når Malin begynner på skolen? Da har Malin fått seks år i nærheten av pappaen sin og hun blir fort stor nok til å kunne pendle litt. Og som du har sagt før, dere kan dra sammen avgårde og så kan du besøke venner mens hun besøker pappaen. Alt går. Ikke vær så streng med deg selv. Jeg lover deg at du vil finne ut av ting etterhvert som årene går. Ting har en tendens til å bli lettere med alderen også:)

Og (jada, vet det høres litt klisje ut) men jeg er helt sikker på at du en dag kommer til å møte verdens snilleste mann som er villig til å gi alt for deg og Malin.

Bruk bloggen din, bruk familien og bruk venner. Og kos deg i hjel med Malin mens hun enda er liten. Tiden går så fort. Og livet er så skjørt. Men en ting er sikkert, Linn. Du er helt fantastisk!

Du er sterk, du er modig og du er sårbar. Akkurat slik en mamma skal være.

Her er en sang til deg, fra en annen mamma som vet at livet kan være temmelig vondt.

http://www.youtube.com/watch?v=AlAr1vW_C3c

... | 20.06.2011 | 12:24

Liker kommentaren til Stine!

Oda | 20.06.2011 | 12:55

Du er virkelig fantastisk du Linn!

ingvild | 20.06.2011 | 13:38

så bra skrevet linn! du er fantastisk

Kjersti | 20.06.2011 | 15:35

For et skrivetalent du har! Og for et forbilde du er, også for oss som er mye eldre enn deg. Bloggen din gir meg så mye, du er bare super altså!

judy | 20.06.2011 | 16:28

imponert over deg ! godt mamman din har en som deg :)

men... har dere fått inn mye til lappen hennes foresten ?

Maria | 20.06.2011 | 16:38

nå tørker jeg tårer her Malin.. Flott skrevet, og fantastisk at du og din mor har ett så fint forhold:D

Håper jeg kan få det sånn med min sønn når han vokser opp..

Hvis du vil lese hans fødselshistorie er du velkommen til å sjekke ut bloggen min. Kanksje den kan gi deg litt glede, og få deg til å tenke på din egen fødselshistorie??

stoooor god klem fra meg..

| 20.06.2011 | 16:50

Hvem var petteR?

Emma | 20.06.2011 | 16:55

kjempebra skrevet og fortalt. du er flink! kan du legge ut link til radiointervjuet? :)

Ingrid | 20.06.2011 | 17:08

Du er fantastisk! :)

Linn, mamma til Malin | 20.06.2011 | 17:44

Anonym: Stefaren min.

natalie | 20.06.2011 | 18:02

Du er en sterk person Linn. Jeg kunne ønske jeg var like sterk. Du gir meg håp, det gir meg en god følse når du skriver at du har kommet deg gjennom vanskelige ting. Det får meg til å virkelig tro at en dag skal jeg også det. Takk for at du sier dine meninger, takk for at du er så åpen og at du deler alt du gjør.

Rikke. På vei mot drømmen | 20.06.2011 | 18:30

jeg ser virkelig opp til deg. Tusen takk

Ida :) | 20.06.2011 | 18:46

Ser virkelig opp til deg, Linn. Du er så klok! Du har så mye kunnskap, og signaliserer en sånn trygghet og godhet jeg ønsker alle hadde. Hadde alle vært på halvt nær deg Linn, da hadde verden vært en bra sted.

Malin kan aldri i hele verden få en bedre mamma enn deg, og moren din kan aldri få en datter å være mer stolt av enn deg. Alt du sier er så sant, og du er så flink å sette ord på alt. Beundrer deg virkelig, og ønsker ofte at jeg hadde en venninne som deg. Det tror jeg alle trenger.

Stå på videre! Du gjør det fantastisk. Forsett med å være akkurat den du er, for det kler du :)

Linn | 20.06.2011 | 20:21

Sender en god klem til deg. :)

Moy sin.. | 20.06.2011 | 21:13

Blir vel noe et eller annet på de etterhvert ja.. Men gidder ikke før verandaen har blitt fornyet.. De er allerede altfor fine for verandaen, så da kan du tenke deg;)

bare meg | 20.06.2011 | 21:22

For tiden leser jeg boken "tid til trøst" av Lars Bjørklund Han er selv prest og spurte i sin studietid en gammel prest hvordan han klarte å holde en begravelse, en dåp og en vielse på en og samme dag uten å miste seg selv. Han tenkte en stund før han svarte: Det er ikke jeg som skal være trist ved en begravelse, men jeg skal gi rom for sorgen. Det er ikke jeg som må være glad ved dåpen, men jeg som skal gi rom for gleden, og det er definitivt ikke jeg som skal være forelsket ved vielsen....

Det ligger noe bak disse ordene som ikke blir skrevet med ord....

Ida | 20.06.2011 | 23:03

Kjære Linn! Akkurat nå er jeg inne i en vanskelig tid i livet mitt. Dette innlegget fra deg hjalp så mye idag, tusen hjertelig takk skal du ha <3 Du er så flink til å sette ord på følelser, og jeg kjente meg så veldig igjen i det du skrev, det hjalp å få setninger å knytte følelsene til. Noe å forholde seg til, på en måte. Jeg tror også at man tilegner seg nye perspektiver etter slike situasjoner, men det er så synd at det er slike ting som skal til.

Du er et av mine forbilder, Linn, og idag gjorde du det litt lettere for meg å sovne uten hodet fullt av tanker om morgendagen. Morgendagen kommer tidsnok, man kan ikke forholde seg til den før den er der.

Håper du har en fin kveld - klem!

Linn, mamma til Malin | 20.06.2011 | 23:49

Ida: Det ble jeg veldig glad for å høre, godt at man finner lyspunkt i sånne situasjoner.

Håper det ordner seg! God klem <3

Linn, mamma til Malin | 20.06.2011 | 23:50

bare meg: Det var veldig bra sagt!

Eileen | 21.06.2011 | 09:38

Tenker på dere! Et utrolig bra innlegg med mange viktige ord! Du er fantastisk..Stor klem fra meg til deg :-)

| 21.06.2011 | 21:31

Dette er noe som ingen fortjener å oppleve! Utrolig trist. Du skriver utrolig bra, og klarer virkelig å finne ord. Lykke til videre.

Pia :) | 22.06.2011 | 20:37

:/ Så trist og høre! Jeg vet på en måte hvordan du har det :/ For min bestevenn på 17 år døde for 3 uker siden.. Så jeg vet det er helt forjævelig mildt sagt!! Men du/dere må vell bare bruke tiden til hjelp! <3

Klem Pia <3

Nina | 25.06.2011 | 00:26

Petter er faren til Malin?
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20år gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15åring, var hjemmeværende med Malin i tre år før jeg begynte på skole igjen. Så viste testen positiv igjen som 19åring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre måneder senere. Fillip har medfødt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjør at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer på samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vår. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt går vår vei fortsetter jeg på utdanningen min neste år. Første prioritet nå, er å være hjemme og kose meg med ungene og følge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interiør og oppussing, så det er ikke sjeldent at jeg står med malekosten i hånden eller flytter rundt på møbler. Liker også veldig godt å lage mat og bake, så det går endel tid til det også.

Trives godt med livet mitt, og føler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue år.

+ Følg på blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits