Linn Thorsen

Det var en gang en liten jente, som en gang fikk plass i en liten handlekurv.
 
Puppen var det beste du visste, og pappas mage var god å sove på.
Du fant din plass midt mellom oss og sov sånn hele natten, og der lå du hver til du var åtte måneder.
Hver natt lå vi og koste, og jeg tenkte det samme hver eneste gang.
"Dette kommer jeg til å savne". Og det gjør jeg.
Heldigvis sluttet du aldri å være en skikkelig koseklump, før kunne jeg kose med deg akkurat når jeg ville, du var alltid like blid og lot meg gjøre det med plundringen din som bevis på at du likte det like godt som meg.
Nå trenger jeg ikke å spørre lengre, du kommer frivillig og setter deg på fanget mitt og gir meg kos og kyss, og ikke minst mange gode ord. Du forteller meg at du er glad i meg, akkurat som jeg har gjort hver dag de 2,5 årene du har levd. Du stryker meg i håret, og sier at jeg er fin, akkurat som jeg gjør med deg. Du har også arvet både mine og pappas rampete sider, og jeg får støtt og stadig høre at du vil være alene, eller at jeg må gå ut av stua fordi du har sett at det ligger en sjokolade, eller chipsskål på kjøkkenbenken fra kvelden før som du gjerne vil snike til deg når jeg ikke ser.

Sminken min er noe av det gøyeste du vet, selv om du vet så inderlig godt at ikke du har lov, klarer du ikke å la sjansen gå fra deg hvis sminkepungen min står tilgjengelig på stuebordet etter mammas kjappe morgensminking i speilet på stueveggen.. Det har skjedd flere enn en gang at jeg finner deg under bordet, med både rød leppestift og mascara klint utover det nyskiftede tøyet ditt, for ikke å snakke om det lille ansiktet ditt som ser krigsherjet ut. 

Latteren din er som en barnelatter skal være, uhemmet og ustoppelig når du først setter ordentlig i gang.
Du kopierer så mye av det jeg gjør, at å se deg er nesten som å se mine egne handlinger i et speil.
Du bruker de samme ordene jeg bruker, kopierer tonefallet mitt og virker så veslevoksen at jeg må bite i meg latteren flere ganger daglig. Du er bestemt, og vet hva du vil. Akkurat som meg.
Du er kjærlig og omtenksom, vill og rampete samtidig som du er utrolig sjarmerende.
Du kan forklare hva du vil, og du sier ifra når du har behov som trenger å bli dekket.
 
Idag hadde du spurt etter meg, samtidig som du sa at "mamma æ ikke hjemme".
Det gjør litt vondt. Samtidig som at det er veldig godt, å vite at du tenker på meg.
 
Du virker så trygg og verdensvant, du babler i vei om alle dine nærmeste og kan forklare ganske godt hva dere har gjort når du har vært hos pappa. Ramser opp alle familiemedlemmene, og spør hvor alle er.
Hver eneste dag. Du kan farger, bokstaven din, Helene sin, pappa sin, farmor sin og ikke minst min.
Du kan telle riktig noen dager, mens andre dager er det i tilfeldig rekkefølge.
Du er veldig opptatt av å fortelle meg ting, akkurat som jeg har vært med deg hele tiden.
"Det æ spagetti" eller så forteller du meg hvilken farge tøyet ditt har, skoene dine, jakken din og alt rundt deg.
Kanskje en spirende lærer?
Samtidig så skal jeg ikke ha høye ambisjoner for deg, eller presse deg til noe som helst.
Jeg skal ha tiltro til at du klarer å ta dine egne valg, og at de kommer til å være gode.
Jeg skal støtte deg når du får merkelige ideér, og la deg gjøre det som gjør deg lykkelig.
Jeg skal lære deg at alle har noe godt i seg, og at alle er like på innsiden uansett hudfarge.
Man skal respektere andres meninger, og man skal få lov til å si sine.
Janteloven skal ikke være ett tema, du skal få lov til og tro at du er god nok, og at du er både vakker og flink.

Måten jeg skal lære deg dette på, er å vise deg det gjennom mine handlinger.
Mine ord, og hvordan jeg er med deg. Du skal kjenne deg elsket for å kunne elske andre, du skal få høre at du er god nok, sånn at du kan se det samme i de rundt deg. Og du skal kunne komme til meg med alt.
Du skal få høre mine meninger, og jeg skal styre deg unna de verste feiltakene.
Men du skal få lov til å prøve og feile, for det er det man lærer av.

Akkurat nå savner jeg deg så utrolig mye, for jeg vet at hvis jeg hadde vært hjemme med deg nå så kunne jeg gått inn på rommet ditt og funnet deg i en snodig sovestilling, lagt deg tilbake på puta og brettet dyna over deg.
Kysset deg på pannen og sett på deg, for det fineste jeg vet er å se på deg mens du sover.
Du ser så fredelig ut, at det er vanskelig å forestille seg at du tidligere den dagen garantert sølte noe, gjorde ramp eller rotet til hele leiligheten på fem minutter.

Og jeg vet det vil bli ekstra godt å se at du puster, at den lille magen din trekker seg sakte opp og ned gang på gang etter disse vonde dagene. Kjenne at hjertet ditt slår, og høre den lille snorkelyden du lager for hvert pust. For du er så unik, og du er det aller fineste jeg har. Så lenge jeg har deg går alt.