Linn Thorsen

Begynte for et par timer siden, magesmerter som er ubeskrivelige.
Jeg har tabeletter for det, ulempen er bare at de gjør meg (i mangel på et bedre ord) "lovlig rusa".
De gjør meg sløv, rar og uoppmerksom. Sist jeg tok de og mamma var der så lo hun igrunnen bare av meg.. Var helt i min egen lille smertefrie verden.
Blir helt shaky og merkelig, men smerten forsvinner og jeg sover meg gjennom absolutt alt.
Som dere sikkert skjønner så er ikke dette forenelig med å være alenemamma, men det er heller ikke et alternativ å ikke gjøre noe med det, så jeg har kalt inn assistanse. Roger! :-)
Har allerede benket meg på sofaen, Roger får soverommet siden det er nærmest Malin.
Orker ikke ha noen hverken med eller nær meg, når jeg har vondt vil jeg være alene. Heiv faktisk ut Roger flere ganger under fødselen (og alle andre) jeg ville nemlig være helt alene. Alle har jo sine måter å takle smerte på, min er bare litt anderledes enn de fleste andre.

Nå sitter jeg bare og venter, tørr ikke ta den før han kommer, kan jo i verste fall skje noe på veien eller noe og jeg kan jo ikke risikere at jeg ikke registrerer at det i verste fall skjer noe med Malin..
Blir uansett legetime på meg i morgen, og jeg får lide meg gjennom gynekologisk undersøkelse og alt det andre.
Jeg har helt fullstendig angst, har aldri gjort det (noe som bunner i overgrepssaken, ikke bare at jeg er "pinglete"..) men jeg må finne ut hva det er for noe, og det er eneste måten. Det og ultralyd.
Er jeg heldig får jeg beroligende eller noe annet som kan roe nervene litt, blir fysisk kvalm bare av tanken.

Synes bittelittegranne synd på meg selv akkurat nå, det er rie-vondt.
Jeje, tenk på meg i morgen da.. Ser for meg den creepy stolen allerede, kommer til å få mareritt i natt.