Linn Thorsen

Trøtt liten snusk.
Må bare advare dere andre lesere om at dette er et innlegg som kansje interesserer de med barn mest, trengte å få tømt noen tanker nå, og det er gjerne ikke så interessant for de uten barn. Bare så du ikke lider deg gjennom en alt for lang tekst til ingen nytte ;-)

Sovnet ikke før halv tre i natt, noe jeg virkelig fikk angre på når Malin våknet til i halv ni tiden.
Sto rett opp, skiftet bleie og ga grøt. Så lusket vi oss tilbake til sengen, der lå vi og lekte og koste i et par timer før vi bestemte oss for å bade. Malin maste, "bade, mamma, bade?" Jeg ante ikke at de kunne si hva de ville når de var så små. Hun slutter aldri å overraske. Overlykkelig når badevannet var tappet i, og skummet på plass.
Så lå vi der og plasket til vannet ble en anelse kaldt. Så  fikk hun plaske mens vannet rant ned i sluken, og jeg fikk tørket meg i fred, vinn vinn situasjon. Så var det tid for mat igjen, hun fikk middagslgass og en brødskive, var overlykkelig når jeg la henne i vognen, endelig spiser hun litt igjen. Nå sitter jeg og ser på henne fra sofaen, hun ligger med vognåpningen vendt mot terassedøren så jeg har full utsikt.
Vi skal finne på noe med Tonje og Mia senere, tenkte jeg skulle invitere de på middag.
Kjøttkaker med poteter og hjemmelaget saus, tviler på at hun sier nei takk til det..

En ting jeg er veldig glad for er at vi finner på noe med andre barn, eller i det minste andre voksne hver eneste dag.
Det er ikke alltid jeg egentlig orker, men jeg vet at nattesøvnen blir utrolig mye bedre når hun har fått lekt fra seg med andre små og sett andre enn bare meg, for å bare sitte hjemme med mamma er ikke et alternativ når man er 16mnd.
Jeg tror det er derfor mange er så skeptiske til folk som har barna hjemme lengre enn normalt, fordi veldig mange er litt "slappe" og ikke stimulerer godt nok med aktiviteter med andre barn. Barnehagen er ikke alltid best! :-)
Men ja, skal ikke surre meg inn på en barnehagedebatt nå, for den er som det meste annet personlig fordi hver situasjon er forskjellig. Jeg kan ikke se for meg at Malin snart skal i barnehagen og at andre ukjente mennesker skal ta over det meste av det daglige stellet og stimuleringen, så jeg tviholder på hver eneste lille dag frem til da.
Målet mitt er at jeg skal kunne se tilbake på tiden som hjemmeværende mamma og tenke at jeg gjorde virkelig det jeg kunne for at hun skulle få en god hverdag med lek og aktivisering med andre barn hver eneste dag.
Vi har hvertfall gode rutiner, og det merker jeg at jeg er glad for nå.
Alle rutinene har gått seg til av seg selv, Malin har mer eller mindre bestemt alt.
Jeg har bare fulgt opp. Den første tiden la vi oss i to tiden på natten og sov til mellom 12-2 på dagen kun avbrutt av amming.
Så justerte hun seg helt selv, og la seg etterhvert fast mellom halv syv og syv hver kveld. Vi samsov og hun ble ammet på natten til hun var ca 8mnd, da la vi henne i egen seng fordi vi merket at hun hadde behov for det og da sov hun natten gjennom helt av seg selv. Jeg var fast bestemt på at ting skulle skje helt naturlig, og det er jeg så ubeskrivelig glad for nå.  Det var aldri noe skriking når nattammingen var over, hun var nemlig klar for det og bestemte det helt selv. Samme med ammingen generelt, når hun ble elleve måneder ville hun enkelt og greit ikke ha mer. Det er ikke alle barn som er klare for nattavvenning når de er 6mnd, derfor er det viktig å lytte til babyen og kjenne på instinktene sine. Det er en grunn til at barnet gråter, det er det alltid. Og alle barn er forskjellige, derfor synes jeg ofte at disse "malene" til helsestasjonene ofte kan bli litt vel firkantet. Ta vekt f.eks, for å få et gjennomsnitt må man ha noen under og noen over gjennomsnittet. Helsestasjonene kan jo skremme livskiten ut av de fleste førstegangsforeldrene, og det er noe jeg synes de skal ta kraftig til seg. Jeg husker spesielt godt et besøk på helsestasjonen, jeg hadde vært gjennom en av de hardeste ukene i livet mitt hvor jeg gikk fra å være med bestevenninna mi på fødselen hennes hele natten og mesteparten av dagen, til å gå i en begravelse til en liten baby senere på samme dag. Lite søvn, lite mat og mye stress resulterte i litt mindre melk, noe som igjen ga litt utslag på vekten til Malin. Det var ikke betydelig masse, men det var nok til at jeg følte meg ekstremt mislykket og enda mer stressa. Da sa heldigvis helsesøster at det var naturlig at melkemengden minket litt akkurat da, for det var jo ikke stress jeg ble utsatt for til vanlig, det var en spesiell situasjon.
Det reddet mye av ammingen tror jeg, at hun backet meg opp akkurat da. Derfor håper jeg at alle helsesøstre som skulle komme over akkurat dette innlegget tar det veldig til seg. For en helsesøster kan faktisk være forskjellen på en god og en dårlig spedbarnstid. Jeg kom ikke så godt overens med helsesøsteren først, men nå synes jeg hun er veldig hyggelig og gruer meg ikke til å gå på kontroll lengre. Det er vel hovedsaklig fordi jeg vet at alt er i "orden" og at hun får det hun trenger, men det er så fort å bli usikker og da trenger man virkelig at en helsesøster kan si at man gjør en god jobb. Jeg vil så gjerne at de andre mammaene som leser denne bloggen skal kjenne på følelsen av at de får det til, at de ikke er mislykket og at jobben de gjør er fantastisk. Uansett alder og bakgrunn.
Kunnskap er makt, det er der jeg har  fått mye av min trygghet fra. Og gode mennesker rundt meg som støtter og gir gode råd når jeg trenger det.

En av tingene jeg føler jeg har fått mest igjen for er at jeg har kjent veldig på "instinktet" om å ha henne mest mulig nær meg. Vi sov sammen, dusjet sammen, ammet, koste og var nær hverandre mer eller mindre hele tiden den første tiden og mye enda, bare ikke like mye som før i og med at aktivitetsnivået er et litt annet ;-)
Lot henne aldri gråte alene, og tilfredsstilte behovene med en gang de kom. Hvis barnet får respons med en gang blir det tryggere enn om man tenker "jaja, de har godt av å vente litt.." eller, "lungene utvikler seg når de skriker" fordi de er trygge på at mamma eller pappa kommer med en gang jeg trenger dem. Vet om veldig mange som ikke ser sånn på det, derfor tenkte jeg å blogge om det så kansje flere kan se denne siden av det, og ikke bare den der overbeskyttende mamma siden som mange gjerne tenker at de ser.
Det er så viktig at man lytter til instinktene, og kansje bryr seg litt mindre om samfunnets normer.
Nå er det jo omtrent vanligst å legge barna i egen seng omtrent fra dag en, gråtekurer, barnehagestart allerede når de er mellom 9mnd og 1år, og mye annet som for mange ikke føles riktig.

Jeg er litt gammeldags, jeg tenker at jeg vil være hjemme med henne lengst mulig. Og jeg mener det er det beste så lenge man klarer å stimulere og gjøre ting sammen med andre barn og mennesker daglig.  Jeg vet også at de fleste som er veldig imot dette kansje sliter litt med samvittigheten, kansje de angrer på tidlig barnehagestart?
Mange sier at de må tilbake på jobb, men man har faktisk lov til å ta lengre permisjon, ulønnet vel og merke.
Jeg vet det går, jeg har nemlig selv noen i familien som har valgt å ta et års ulønnet permisjon og de har både hus og bil men fikk det til å gå rundt. Det går an å leve på en lønn hvis man kutter ned på alt som kan kuttes ned på og gjerne sparer i forveien. Velge billigere mat, handle på tilbud, droppe bil og heller kjøpe månedskort hvis den offentlige transporten fungerer der man bor, og det går nok busser eller tog. Det meste går hvis man vil. Det umulige er ikke umulig, det tar bare lengre tid ;-)
Jeg vil ikke frem til at alle skal ha barna hjemme lengre, jeg prøver bare å vise at det er mulig. Man får kontantstøtte på 3300 i tillegg til barnetrygd, det er ca 4200 i mnd hvis man er hjemme med barn over ett år. 
Er man alene får man ca 17 000 i mnd. Man får ca 12 000 i overgangsstønad, 3300 i kontantstøtte(hvis barnet er over 1 og ikke går i barnehage) og dobbel barnetrygd i tillegg til bidrag. Har ikke barnefaren råd til å betale kan man få forskudd fra staten på ca 900 og noe hvis ikke jeg husker feil. Pluss at man kan søke bostøtte.
Så om man er alene er det heller ikke umulig.
Tror ikke alle er klare over at de kansje har muligheten, det er jo så vanlig med tidlig barnehagestart at de fleste tenker ikke noe særlig over det men bare gjør som de fleste andre gjør.

For  de som måtte spekulere i om vi gikk fra hverandre pga penger kan jeg si som så at jeg "tapte" penger på det om man kan si det på den måten. Jeg har mye mindre i mnd nå og er i tillegg alene om ting som husarbeid og matlaging i tillegg til alt det andre, så det er ikke akkurat en situasjon man velger for pengenes skyld..  Men nok om det. Det er faktisk ingen andre enn jeg og Roger som vet hvorfor det er slutt, og hva som gikk galt, det gir meg en trygghet i forhold til rykter, for hver eneste lille ting som er ute og går (for ja, folk snakker noe helt vilt her i bygda..) kan umulig stemme fordi vi har vært lure og ikke uttalt oss om noe til noen, for vi vet det blir rykter med en gang. Litt smarte må man være når man bor i en bygd..

Men nå våknet akkurat Malin, så jeg får runde av dette eviglange innlegget.
Helt til slutt, jeg kritiserer eller dømmer ingen av dere som velger tidlig barnehagestart, jeg prøver bare å få frem at det er mulig å utsette den lengre enn normalen er nå til dags, og at man må tenke mer selv og ikke bry seg så mye om normalen.
Jeg er samtidig helt enig i at mange av barna har det bedre i barnehagen enn hjemme med en mamma som ikke har ork til å stimulere nok, eller til å leke og finne på ting. Det er alltid forskjellig fra situasjon til situasjon, jeg velger alikevel å fortelle min mening, kansje flere finner seg selv overraskende enige?