Linn Thorsen

Helt fra jeg og Roger ble sammen, har han overhodet ikke eid tidsbegrep.
Jeg tuller ofte med at 5 minutter for han er en time for andre og lignende, men her er det faktisk fakta.
Det Roger tror er fem-ti minutt, er faktisk ofte en hel time.
Så på veien hjem har han ofte stoppet innom kamerater og familie, og tenkt at han bare skal innom mellom ti minutter og en halvtime, men så har han blitt der både to og tre og av og til fire timer.
Når jeg da sitter hjemme og venter og venter, og får høre at han er enten på jobb eller på vei hjem, så har jeg blitt mer og mer irritert og sur. Det har ikke skjedd en eneste gang at han har vært hjemme til normal tid, mellom halv fire og fire.
Men han har ofte sluttet i den tiden, så familie og venner har vel trodd at jeg har vært eiesyk og gal etter å ha han hjemme hele tiden. Sannheten er den at jeg har ofte fått servert at han er på jobb eller på vei hjem, mens han egentlig har vært på besøk hos folk, eller vært ute med venner.
Så faren og onkelen til Roger som eier firmaet han jobber i, har måttet lese gjentatte ganger hvor irritert jeg er over at de får han til å jobbe så masse. Så unnskyld til dere, som dere skjønner har jeg fått en litt annen historie enn det som faktisk har vært tilfelle..
Han skal såklart få være ute med venner, men det er først jobbtid så familietid, og det som er igjen er fritid.
Vennene er der etter at Malin er lagt, så her må det faktisk endringer til.
Det har såklart vært dager han har jobbet lenge, sånn er det jo i alle firmaer. 

Det er enormt mye mer ansvar enn det ser ut til gjennom bloggen, og når man har en fulltidsjobb, i tillegg til husarbeid og andre plikter så blir det faktisk fort alt for masse. Vi er bare mennesker, og både jeg og Roger (og andre tenåringsforeldre) er i en fase av livet hvor vi lærer masse, og burde egentlig ikke hatt noen andre enn oss selv å tenke på. Så jeg skjønner han utrolig godt. Han har vært utslitt, og når han har kommet hjem har han ofte ikke orket noe annet enn å legge seg på sofaen å sove. Han har skeiv rygg, og feil jobb.
Vi har begge feil liv, det passer egentlig ikke til to 17åringer. Men det går an, og vi klarer det kjempe fint.
Malin har det kjempe bra, men det er gjerne ikke alltid vi har det like bra. Selv om vi heldigvis som regel har det helt topp:)
 
Nå ser vi bare frem til sommeren og lysere tider!

Men skal vi la dette temaet være dødt nå?
Jeg føler ikke jeg kan la vær å skrive om disse tingene, for det er sånn livet er. Det er dette som skjer i livet vårt akkurat nå.  Det er opp og nedturer, alle har dem. Hver eneste blogger på topplisten, og hver eneste person du ser på gata.
All usikkerheten som har florert rundt meg er plutselig blitt til sikkerhet.
Jeg er sikker på hva jeg vil ha, og jeg er sikker på at jeg vil jobbe for det.
Vi skal gi Malin en god oppvekst sammen.

Nå er vi fedig med negativitet for en stund tror jeg, det er hverken koselig å lese eller skrive.
Blogglysten min er forresten kommet tilbake :)