Linn Thorsen

Livet mitt er fullstendig kaos nå, og det har vært det en god stund.
Da er det ikke lett å sette seg ned å blogge som normalt, for 95% av det som skjer er ting jeg ikke kan skrive på bloggen av hensyn til andre.
Jeg prøvde en gang, og da ble det et helvete uten like, så det gjør jeg ikke igjen for å si det sånn.
Så da skriver jeg alt det positive med dagen, og det som er minst "personlig".
Det samme gjør 80% av de andre bloggerne, minst. Hvertfall av de store, som ikke er anonyme.
Sånn er det av hensyn til andre. Familiekrangler og sånne ting har overhodet ingenting på en offentlig blogg å gjøre, de hører til rundt kjøkkenbordet hvor de det gjelder sitter, og ikke halve Norge som egentlig ikke har noe med det.

Roger har blitt permitert, for det er ikke nok jobb. Er vel finanskrisa eller vinteren som har slått til.
Vi har pratet mye om det, og syns synd på alle de som har blitt permitert men vi hadde aldri trodd det skulle skje oss.
Roger er som dere sikkert har fått med dere, hovedforsørger.
Jeg får inn noen tusen i mnd jeg også, men det er fortsatt han som tjener mest.
Jobben min er å gå hjemme med Malin å sørge for at hun får mat bleie klær og alt annet hun trenger.
Dessverre gir ikke den jobben noe mer enn usle 970kr barnetrygd i mnd, som alle foreldre får uansett alder og jobb.
Så når han nå ikke har jobb, har vi faktisk ikke råd til å bo sammen.
Jeg har blitt en av de jeg har vært livredd for å bli. En av de vi har diskutert at har elendig med rettigheter, og som samfunnet virkelig burde ta tak i å hjelpe.  Vi har ingen rettigheter så lenge vi bor sammen.
Uansett hvor mye kjærlighet og hjerterom det er, så betaler ikke det husleie strøm og mat, i tillegg til alle de andre regningene som mobil og internett som daler inn hver mnd.
Malin trenger mat og annet utstyr som koster penger, og da er vi avhengig av en trygg økonomisk situasjon.
Vi kan ikke risikere å sitte uten mat til henne en dag, fordi kontoen er tom.
Når Malin er 1,5 så skal hun i barnehage, og jeg skal på skole.
Jeg skal ha utdanning, jeg skal kunne forsørge oss og jeg skal ha en utdannelse å falle tilbake på hvis noe skulle gå galt. Ferdig med det, det er ikke et spørsmål en gang. Det er det minste jeg kan gi Malin.

Jeg tror de 15-16 åringene som får barn med vilje er umodne. Jeg tror ikke, jeg vet.
De aner ikke hvor tøft det er, folk sier det - men du vet det ikke før du har kjent det på kroppen.
Følelsen av et enormt ansvar som tar fra en nattesøvnen, og som tynger absolutt alt.
Det er beinhardt, og langt ifra lett. Spør en hvilken som helst 30åring.
For det andre så er man sjelden ferdig med ungdomstiden når man er 15-16, den bør oppleves og man bør ha kun seg selv å tenke på. En 16åring er ikke skapt for å ha de bekymringene man får når man blir mor.
Man klarer det, men det er ikke lett. Det er faktisk så vanskelig at innimellom vil man bare gi opp.
Prøv å sove fire timer en natt, med vekkerklokke på en gang i timen, etterfulgt av en dag med sutring og uendelige behov. Behovene slutter nemlig ikke, det er ikke sånn at en dag så trenger ikke ungen mat og bleie.
Om du har spysyka, eller har feber og er skikkelig syk så må du uansett underholde å trøste, mate og rydde opp.
Jeg høres sikkert veldig deprimert ut, men jeg er faktisk ikke det. Jeg vil bare vise de 20-30 jentene som sender mail til meg hver eneste uke om hvor babysyke de er, og at de som 14åringer planlegger barn bak kjærestens rygg slik at de skal holde sammen "resten av livet" at ting ikke er så rosenrødt som man tror. Jeg trodde også det.

Jeg er ikke voksen, men jeg lever et voksent  liv.
Noen dager føles det som at jeg er fanget i feil kropp. En 30åring i en 15årings kropp.
Men det er ingen vei tilbake, for det er ingen angreknapp.
Jeg angrer ikke på Malin, men jeg angrer på tidspunktet.
Man kan klare det, men  det bør ikke være nødvendig å klare i en alder av 17 knappe år.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil være ærlige med dere gjennom denne prosessen, for det er en hard prosess.
Det å ikke være voksen, men å måtte leve som en er ikke alltid forenelig med det man egentlig vil.
Jeg tror noe av det lureste vi unge mødre gjør, er å gå ut innimellom å bare være det vi egentlig er, ungdommer.
Kroppen har godt av det, barnet har godt av det og ikke minst, forholdet har godt av det.
De gangene jeg har vært ute har jeg ikke orket å skrive det en gang, jeg orket ikke moralprekner og nedsettende kommentarer. Jeg er 17år og jeg er mamma, og det at jeg tar meg en tur ut innimellom gjør meg hverken til en dårlig eller ansvarsløs mor. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg/vi strever så hardt med å vise at vi klarer det, for vi er faktisk som alle andre mødre på ukedagene og som regel også i helgene.
Mammapliktene er like uansett om man er 14 eller 35.
Jeg trodde jeg var ferdig med ungdomslivet, men jeg er faktisk ikke det.
Jeg trenger venninnekveldene og festene. Det å ta på meg en fin kjole og høye sko, krølle håret å danse til jeg nesten ikke klarer mer. Jeg trenger det
.Love it!

Nå som Roger bare går hjemme skal jeg nyte hver eneste dag, å ta igjen litt av den tiden jeg har mistet med husarbeid og middagslaging å tenke på.
Kansje ha en liten jobb? Det blir uansett ikke lenge, Roger skal jo enten tilbake til jobb eller på skole.
Men vi vet ikke når akkurat nå, for nesten ingen har jobb å gi.
Så kan Roger være litt husfar i mellomtiden og gå hjemme med Malin ;)
Neida, som dere skjønner så er det mye å finne ut av.

Kjenner jeg noen av dere rett, så blir jeg vel dømt nedenom og hjem nå.
Men jeg er hvertfall ærlig, så gi med creds for det.