Fra innsiden: Samlivsbrudd

Historien er ikkefra mitt liv, men sanne historier leserne mine har sendt inn.

Min historie er kanskje ikke det vrste som kan skje i et menneskets liv, men det er noe flere og flere barn gr gjennom, nemlig et samlivsbrudd mellom foreldrene. Det er 10 r siden n, jeg var 8 r gammel og jeg skal prve fortelle hvordan det var s godt jeg kan.
Jeg husker at jeg sto i stua, mamma og pappa kranglet. Det bildet har festet seg hos meg og jeg har sett dem krangle mange ganger etter det ogs, men dette bildet husker jeg s utrolig godt. Jeg vet ikke hva de kranglet om, men jeg flte meg usynlig. Hvorfor var mamma og pappa sinte p hverandre? Var det min feil? Hallo? hvorfor krangler dere? Ser dere ikke at jeg str her? Jeg visste at noe var galt, men det var ingen som ville si noe til meg.
Mamma og pappa forklarer at de skal skille seg, jeg forsto nok ikke helt hva det betydde frst, men for dem tror jeg det virket som om jeg tok det ganske greit. Jeg var ikke den som for alt i verden prvde f dem sammen igjen. Innerst inne skjnte jeg at det ikke nyttet, det var over. Men en ting jeg aldri skjnte var hvordan to mennesker som elsket hverandre hyt nok til gifte seg og f to barn plutselig kunne hate hverandre.
De prvde gjre overgangen for oss s myk som de kunne, det skal de ha. Mamma skaffet seg en leilighet i nrheten, og pappa bodde p sommerhytta til tante. De bodde annehver uke i huset vrt, alts var det mamma som bodde med oss den ene uke og pappa den andre. P den mten slapp de se hverandre annet enn nr de byttet, og broren min og jeg slapp flytte oss. Men hver gang de skulle bytte, var det noe de kranglet om. Jeg hatet se dem krangle, det skrek inni meg at de mtte slutte. Ofte var det over filleting, eller noe angende oss. Jeg ville ikke at de skulle hate hverandre, for det var det de gjorde - de tlte rett og slett ikke trynet p hveradre. Etter hvert ble denne lsningen for tungvinn for foreldrene mine, og da seperasjonstida var over, skulle de selge huset.
Jeg var fortvilet, dette var huset mitt, der jeg hadde bodd hele livet. Jeg ville ikke at noen andre skulle f huset mitt, og jeg ville ikke bo noe annet sted. Da pappa sa at det skulle komme noen for se p huset sa jeg at jeg skulle si til alle som kom her at de ikke mtte kjpe det, jeg skulle si at det var mugg og rte og at det var et skikkelig drlig hus. For huset, det var mitt. Heldigvis skjnte pappa dette og han bestemte seg for kjpe huset selv. Han eide jo halvparten av huset, s han kjpte den andre halvparten av mamma.
Da de skulle bestemme hvordan de skulle fordele tida med oss, bestemte de seg heldigvis for delt omsorg, og at vi skulle vre like mye hos begge to. S derfor begynte den store flytteferden. Det frste ret var det annehver uke, etter hvert ble det 2 uker hos hver. Pakke inn, pakke ut. Hver fredag var byttedag. De bodde ikke langt i fra hverandre, men det var likevel et ork. Jeg gruet meg alltid til hver fredag, for da mtte jeg flytte, og da var det ofte at de kranglet. Jeg ville bo p ett sted, jeg ville ikke ha to hjem, to rom. Ovenfor vennene mine s skryt jeg, jeg hadde jo to rom boltre meg p og jeg fikk dobbelt av en del ting. Men innerst inne ble det til et slags hulrom. Jeg ville ikke vre delt i to, en del hos mamma og en hos pappa. Jeg ville vre hel.
Jeg har alltid vrt glad i dyr og jeg var sjeleglad da jeg fikke en kanin, i begynnelsen bodde den bare hos pappa, men da mamma fikk seg et hus med samboeren sin begynte jeg ta med meg kaninen fram og tilbake. Kaninen ble som en slags bestevenn for meg, og han har betydd veldig mye for meg gjennom denne tffe perioden av livet mitt.
Nr jeg n tenker tilbake p det som skjedde, er det mange minner som dukker opp. Men en flelse jeg alltid fr er forvirring. Jeg var forvirret fordi jeg ikke hadde ett hjem, men to. Jeg var forvirret fordi jeg mtte forholde meg til foreldrene mine som jeg var like glad i begge to, men som ikke var glad i hverandre. Foreldrene mine prvde s godt de kunne gjre det best mulig for broren min og meg, men skilsmisse er ingen lett ting uansett. Dessverre s er det snn i dagens samfunn at flere og flere par skiller seg. Flere sm barnehjerter blir knust. For meg har mine foreldres skilsmisse hatt direkte konsekvenser for mitt liv. Jeg har alltid vrt glad i dyr og har alltid nsket meg bde hund, katt, hest osv. Men p grunn av at jeg mtte flytte annehver uke, var det umulig for meg f noe annet enn en kanin. I tillegg har det vrt vanskelig med vennene mine, fordi om vi skulle finne p noe har det evige sprsmlet alltid vrt: ?er du hos mora eller faren din??, og det sprsmlet fr jeg enda.. Jeg har blitt en delt sjel; samtidig som jeg vil utforske verden og reise mye, vil jeg sl rot og bosette meg ett sted for alltid. Mange ganger fler jeg meg delt i to, og jeg har et tomrom inni meg, som ingen kan fylle.




27 kommentarer

run | 01.11.2009 | 21:50

fryktelig med samlivsbrudd.. jeg veit alt om det, og synes synd p deg som var i ung alder der foreldrene dine kranglet mye og slikt. mine taklet det kanskje litt bedre, og prvde ikke si s mye om hverandre til oss. Det skjedde nettopp, og jeg var 16 da det skjedde. Jeg fr med meg flere detaljer om hvorfor, hvem og hva. Vil vel bare lukke rene og glemme alt..

ulrikke - blogger om alt ! | 01.11.2009 | 21:51

oii, uff a meg.

stakkers deg !

hper ting er bedre med deg og dem den dag idag !

martiinej | 01.11.2009 | 21:53

var bra skrevet av deg.

nei er ikke bare lett og vre et barn med skillte foreldre.

Vilde | 01.11.2009 | 21:55

Uff, det var trist lese :(

ANONYM | 01.11.2009 | 22:02

det er utrolig trist !

det samme har skjedd med meg nesten. Men jeg holder det meste inni meg.

men det er bra jeg ikke bare hardet snn, egentlig!

linni88 | 01.11.2009 | 22:05

skjnner VELDIG godt hva du snakker om .. det er ikke noe kjekt

Tone | 01.11.2009 | 22:48

Huff, det er trist at s mange m g gjennom noe snt..

Charlotte | 01.11.2009 | 22:56

Skilsmisser har blitt s vanlig n til dags at man bagateliserer hendelsen for barna. Instillingen er "jaja, nesten alle barn gr gjennom en skilsmisse i dag", som om det er noe man skal se p som en selvflge. oppleve en skilsmisse setter spor, uansett alder, eller hvor mye oppstyr det ble under episoden, om den ene forelderen stikker av, eller om begge foreldre fordeler tiden med barnet/barna.

Det jeg vil fram til, er at jeg er lei av at det bagateliseres. Jeg har selv gtt igjennom to skilsmisser, og har alltid ftt flelsen om at jeg burde se dette som en selvflge, at jeg bare skal godta at de splittes og at jeg egentlig ikke har noe si.

P den andre siden br man jo godta at to mennesker likevel ikke klarer leve sammen, selv om planen var anndeledes.

Flelsene mine rundt dette temaet er s splittet. Selv om skilsmissene har ftt meg til bli voksnere, har det satt spor. Samtidig vil jeg ikke lage noe oppstyr rundt det... Nei... Jeg vet ikke hva mer jeg skal si.

marianne | 01.11.2009 | 23:06

det samme har jeg gtt igjenom, der er ikke noe lett. fram og tilbake hele tiden, det er stress. og jeg er enig med et at sjelen er delt i to og at du fr det samme sprsmlet hele dinen, re du hos moren eller faren din.

jeg nsker deg lykke til videre og hper moren og faren din blir litt bedre venner :)

Marta | 01.11.2009 | 23:33

h, dette minner meg om da mine foreldre skilte seg.. Men det var nrr jeg var seks og

jeg er 13 n :p

Annika | 01.11.2009 | 23:39

Jeg kjenner meg s utolig godt igjen!! Det er ikke lett for oss "barna" heller, og det virker det som om ingen tenker p..

Aurora :] | 02.11.2009 | 00:31

Foreldrene mine skilte seg i 04.

Litt mer komplisert ettersom morra mi var utro i 2r med en dude (hun n skal giftse seg med)

men mer eller mindre samma greia.. jeg vet hvordan det fles. det kommer lite godt ut av det der, og man er s og si skadet for livet. jeg ser skjeldent morra mi, det er liksom litt srt. men jeg er glad i hu.

- det eneste gode jeg kan se komme ut av en skilsmisse er at du selv lrer av det og at du mest sansynlig vet hvordan du selv kan vre rundt ungene dine om du blir s uheldig mtte g gjennom det selv!

Jeg kjenner at jeg blir glad av lese denne bloggen, for Linn og Roger gir tegn p at noen ting bare funker og vil vare. :)

Leah | 02.11.2009 | 01:03

Jeg vil bare si hvor flott jeg synes det er at du legger ut disse historiene. det viser at du bryr deg:)

Nesten som reality i ukebladene:p

Anna<3 | 02.11.2009 | 10:45

Kjenner meg utrolig godt igjen i dette..

Lise | 02.11.2009 | 12:59

Foreldrene mine bestemte seg g hver sin vei n i helgen og pappa har flyttet ut allerede. Det er vanskelig :'(

Anniken | 02.11.2009 | 13:42

Huff, jeg kjenner meg s alt for godt igjen...

anette | 02.11.2009 | 15:23

jeg vet nesten hvordan det er, foreldrene mine er skilt og jeg m bo p to plasser . men det gr greit :) synes det er bra et du legger ut slike historier linn ! :D

Ida | 02.11.2009 | 16:22

Foreldrene mine skilte seg for noen uker siden, og det m ha vrt det verste som har

skjedd i livet mitt. Det se mamma og pappa s ensomme er ikke lett!

Jeg kan kjenne meg ganske igjen i det du skriver.

| 02.11.2009 | 17:57

denne historien er helt lik min historie, sett bort i fra kaninen. Vet nyaktig hvordan det kan fles.

- Celine | 02.11.2009 | 18:49

Jeg er enig i det evige sprsmle: Er du til mora eller faren din?...

Lillian | 02.11.2009 | 23:48

Veldig bra at du legger ut slike historier!

En ting som irreterer meg, nr det gjelder "oss" skilsmissebarn, er at mange pstr at du blir bortskjemt. De siere ofte: "h, du er s heldig som fr s mangen ting! Du fr jo dobbelt opp med julepresanger". Dette er det mest idiotiske jeg hrer! Er ikke det ha to foreldre som klarer leve sammen, og som elsker hverandre en mye bedre gave enn at du fr mangen ting til jul?!

Jea | 03.11.2009 | 05:37

opplevd akkurat det samme, bare at kranglene gikk utover barn ogs. og senere har det

rammet meg i ettertid med f.eks kjrester. kjedelig nr foreldre skiller seg nr barna er

i en alder der de kan skjnne ting..

Carmelita | 03.11.2009 | 14:41

Dette kjenner jeg meg selv godt igjen i. Folk som ikke har skilte foreldre skjnner ikke hvor slitsomt det er. Hvordan jeg gruer meg til hver sndag, og hvor stress det er flytte alle tingene mine de 100 meterne.

Vivian | 03.11.2009 | 22:15

Som om jeg skulle skrevet det selv

Ine | 04.11.2009 | 18:42

Jeg kjenner igjen flelsen, men n er jeg et av de heldigste skillsmissebarna. Mine foreldre fant nemlig sammen igjen etter to r, og da ble det slutt p to rom og dobbelt av alt. Sndagen er heller ikke et mareritt lengre - det var den dagen jeg mtte pakke. N slipper jeg alt, og sitter igjen med svake minner om noen rare og kaotiske r. Det har satt sine spor, og jeg er en erfaring "rikere". - Ine

Marie | 05.11.2009 | 16:37

Det er ikke alltid lett og ha skilte foreldre... JEg har det ogs. Fr gikk det kjempe fint for mamma og pappa bodde p samme sted, og ikke s langt unna hverandre. N bor pappa en halv time unna mamma og det er ikke helt greit, for da blir det ekstra mye reising. I tillegg s har jeg ikke eget rom hos pappa (som bor med samboer og et nytt barn-halvbror), jeg sover i sove sofa i ekstra stuen... Og snne ting gjr det ekstra vanskelig ha skilte foreldre. Nr man kan bare ha ting hos den ene, og er p en mte "gjest" hos den andre... :( Men jeg er ikke s mye hos pappa, som hos mamma. ♥

Anonym 27 | 25.11.2009 | 22:12

Det var da veldig til negative kommentarer angende skillsmisser her. Dette var selvflgelig en trist historie, men alle historier av skilsmissebarn er ikke slik.

Jeg personlig er glad for at foreldrene mine ikke lenger er gift. Ingen av dem er alkoholikere, rusmisbrukere, voldelige eller noe slikt, bare "vanlige" folk. Jeg er akkurat like glad i dem, og de er like glade i meg, gifte eller ikke. Jeg reiste langt (90 mil) for beske den av foreldren som ikke hadde den daglige omsorgen for meg. Det var alltid trist reise, og jeg felte noen trer, men det viste bare at jeg var glad i dem, og de var glade i meg.

Allerede fra jeg var liten jente har jeg ment at det er bedre at foreldre skiller lag enn at de holder sammen for ungene sin skyld, og det mener jeg fortsatt. Det er klart det aller beste er en lykkelig kjernefamilie, men snn gr det ikke alltid. Jeg er glad jeg slapp oppleve to ulykkelige foreldre som jeg visste egentlig ikke ville bo sammen.
Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20r gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15ring, var hjemmevrende med Malin i tre r fr jeg begynte p skole igjen. S viste testen positiv igjen som 19ring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre mneder senere. Fillip har medfdt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjr at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer p samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vr. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt gr vr vei fortsetter jeg p utdanningen min neste r. Frste prioritet n, er vre hjemme og kose meg med ungene og flge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interir og oppussing, s det er ikke sjeldent at jeg str med malekosten i hnden eller flytter rundt p mbler. Liker ogs veldig godt lage mat og bake, s det gr endel tid til det ogs.

Trives godt med livet mitt, og fler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue r.

+ Flg p blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Sk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits