Linn Thorsen

Jeg har pådratt meg ekstrem hodepine og neseverk.
Ja du leste riktig, neseverk!
Nesa klør og nyser hele tiden, jeg går berserk snart.
Roger har vært snill, han kjørte på butikken for å kjøpe firkløver til meg :-)
Vi trengte brød også, så det var den perfekte unnskyldning for å gå på butikken.
Så nå sitter jeg her, med verdens tregeste nett og verdens tyngste hode.
Datteren vår har blitt 8 måneder idag, og jeg sitter her og tenker på hvor vanvittig fort det har gått.
Dere som har fulgt bloggen min fra start skjønner nok hva jeg mener.
Fødselen gikk hardere innpå meg enn jeg ga uttrykk for, egentlig så var det helt grusomt.
Etter et døgn med rier og høye forventinger og smerter så endte det med et hastekeisersnitt, og det var alt annet enn gøy.
Vi har ingen bilder av alle tre rett etter fødselen, for det ble aldri slik.
Jeg fikk henne på brystet med en gang, men så ble hun tatt bort og gitt til Roger etterpå.
Jeg måtte ligge ca 30-40 min alene for å "komme til meg selv" eller noe på oppvåkningen.
Det tok så lang tid!
Og bena mine kunne jeg bevege med en gang nesten, og jeg snudde meg for å amme selv uten problemer.
Hadde masse ledninger på meg, to venefloner og surstoff + blodtrykksmåler som blåste seg opp hvert 20min eller noe.
I tillegg til kateter og div.
Jeg måtte få en sprøyte i magen hver dag i 3 dager.
I tillegg måtte jeg dele rom med en annen voksen dame, ikke at jeg hadde noe imot det - men jeg trengte virkelig Roger da!
Ingenting ble som planlagt, alle kom på besøk med en gang (30min ettepå ca) selv om jeg ga klar beskjed om at jeg ikke ville ha besøk med en gang. Der lå jeg neddopa på en saftig coctail av smertestillende og følte ikke at noe var som det skulle. Sliten etter et døgn med rier og en svær operasjon.
Neste gang skal vi ikke ha besøk før jeg sier jeg er klar for det, den første tiden skal være vår.
Neste svangerskap blir et risikosvangerskap, for det er visst en viss fare for at livmoren kan revne, og det er også en sannsynlighet for at den ikke tåler riene og revner.
Grunnen til at det ble hastekeisersnitt var at Malin ikke tålte riene mine.
Pulsen hennes gikk fra 180 til 26.
Det var grusomt å se tallene fly nedover, det var så uvirkelig.
Malin hadde dødd hvis ikke vi hadde tatt keisersnitt, for jeg hadde bare 4cm åpning da, og man skal ha 10.
Så jeg er takknemlig, men samtidig så skulle jeg ønske jeg kunne født jenta mi på den naturlige måten.
Keisersnitt er overhodet ikke en lettvint løsning!
Jeg hadde ingen problemer etterpå, gikk samme dagen og reiste hjem etter 3 (4?) dager på sykehuset.
Da hadde jeg ikke behov for smertestillende lengre heller.
Eneste "problemet" jeg hadde var en sinnsyk (jeg snakker fullt bind på 30min sykt) blødning 6uker etterpå som tok helt av.
Jeg blødde og blødde, pratet med legen på tlf og fikk beskjed om å dra på akutten så fort som mulig.
Der tok de innvendig ultralyd, og jeg fikk beskjed om at hvis ikke det ga seg innen et par dager måtte de åpne opp alle lagene å se for så og sy igjen på ny.
Det ga seg heldigvis, og de konkluderte med at det hadde samlet seg opp blod eller noe i den duren.
Det er hvertfall det verste jeg har vært med på i forhold til blødninger..
Det hele endte hvertfall godt, og jeg er sinnsykt takknemlig for at vi har såpass god kunnskap om fødsler at man kan redde livet til babyen med et snitt.
Jeg gleder meg til neste gang, men jeg kommer til å be om hjelp mot fødselsangst.
Og nei, jeg er ikke gravid nå. Jeg har menssmerter i dette sekund..
(Kommer nyfødt bilde av Malin, men bildeopplasteren krangler!!)
Det var en kort versjon av fødselshistorien, har fått så sinnsykt mange spørsmål om den.
Let i arkivet hvis dere vil lese hele!
God natt <3