Tar meg ofte i å tenke at det er NÅ jobben har begynt.
Alt før har bare dreid seg om kos, basic needs og ja, kos?
Jeg føler jeg var ekstremt heldig med babytiden, husker ikke noe særlig til våkenetter og gråting.
Hun har alltid vært over gjennomsnittet fornøyd, og sjeldent grinete.
Det er jo såklart et snev av oppdragelse inni der også, men ingenting i forhold til hva man må nå.
Det er jo nå grunnlaget legges for de neste årene, hvilken oppdragelsesmetode man går for og hvordan jeg vil "forme" akkurat mitt barn.
Overgangen i fjor var ganske stor, gikk fra og ha annehver helg og en natt i uken fri, til og plutselig være mamma alene 24/7 i fire uker + i strekk.
Nå blir overgangen enda større, for jeg skal ikke bare gå på skole, og Malin i barnehage, nå skal samværet endres i tillegg på grunn av det.
Så fremover blir det kun langhelger og ferier når det er anledning for det. Såklart veldig trist for alle, men det er dessverre sånn det blir når man bor så langt fra hverandre.
Malin har det heldigvis bra, og det er jo det viktigste.
Men det som er så fint når de blir eldre, er at kommunikasjonen endres.
Nå får jeg jo tilbakemeldinger hver eneste dag, og vi snakker på en helt annen måte og på et helt annet nivå.
Det er rett og slett kjempegøy! (minus de gangene hun slår seg vrang vel og merke ;))
Hun er en snill jente, som har arvet staheten min. Veldig omsorgsfull og kjærlig, aldri mangel på kos og få.
Hun er flink til og si ifra hva hun vil, og flink til å gi beskjed hvis noe ikke er bra.
Savner hun pappaen sin, så kan vi snakke om det. Da kan hun ringe hvis hun vil, og vi kan sitte og snakke litt om alle som er på hans side av familien, se på bilder og hun kan fortelle om ting de har gjort. Av og til triller tårene hennes, og da kjenner jeg det langt inni hjerterota. Trøster så godt jeg kan, og så teller vi ned når det nærmer seg ny tur til pappaen. Hun har som regel full kontroll på hvor mange dager det er igjen når det nærmer seg.
"Jeg savner pappa så masse nå mamma, men jeg skal til pappa på fredag. Og jeg kommer til å savne deg også masse, men jeg kommer hjem igjen etterpå. Må bare være litt med pappa først"
Synes Malin er veldig voksen for alderen, hun forstår veldig mye og er flink til og snakke for seg.
Nå er det over en måned siden bleieslutt, og det gikk over all forventning.
Var vel kanskje da det virkelig gikk opp for meg at Malin ikke er den lille "babyen" min lengre.
Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk akkurat min Malin, hun har gjort at jeg har måtte vokse opp veldig tidlig og lære meg å ta ansvar.
Femten år var jeg når graviditetstesten ble positiv, ikke ferdig med 9klasse en gang.
Men det gikk helt strålende, takket være god støtte fra pappaen, besteforeldrene og de rundt meg.
Og ikke minst at jeg var såpass heldig at amming, søvn og rutiner gikk som en drøm når hun var baby.
Nå begynner jeg jo på skolen til høsten, og Malin begynner i barnehagen for fullt.
Det skal nok bli godt for begge, et nytt steg videre inn i "voksenverden".
Ingen som har fått meg til å vokse mer personlig, og ingen som har lært meg så mye om meg selv og om kjærlighet som hun har gjort.
Det har vært de mest lærerike årene jeg har hatt, kan ikke sammenlignes med noe skole jeg har vært borti noen gang.
Men det skal bli godt med litt faglig påfyll også, være endel av et felleskap og ikke minst komme meg nærmere fullført utdannelse og jobb.
Jeg har ikke fått svar på skoleplass enda, såvidt jeg har skjønt kommer svaret på mandag. Og da skal jeg selvfølgelig dele det med dere :-)
23.07.2012 
