Du doper barnet ditt.

Kjære du som rakker ned på foreldre som gir barna sine sentralstimulerende medisiner.
Du som tenker at god gammeldags streng oppdragelse er veien å gå, og at det er mangel på det som gir vanskene barnet har.
Du som tenker at det ikke finnes noe som heter adhd, bare slappe voksne som ikke orker å håndtere barna sine.

Jeg skulle gjerne hatt en lang prat med deg!
En prat om hva adhd egentlig er, og hvordan det påvirker så store deler av hverdagen at det ubehandlet kan føre til en ødelagt barndom, sosiale vansker, mobbing, angst, dårlig selvtillit og en konstant følelse av at man ikke duger.
For vi ER annerledes.
Vi er det, men med rett behandling kan vi passe inn i samfunnet på en måte som gagner andre, men mest av alt - oss selv.

Et barn med glutenallergi hadde man såklart ikke gitt gluten.
Det hadde jo resultert i magevondt og dårlig form.
Mange barn legger seg hver kveld med en stor klump i halsen og vondt i magen.
Mange barn gråter hver morgen, og hver kveld.
Mange barn vet at de er annerledes.
Og de gråter fordi de føler seg utestengt, misforstått og ikke gode nok.
De gråter fordi deres hverdag oppleves som kaotisk og fordi de ikke har kontroll.
Følelsene eksploderer innvendig, uansett om det er gode eller dårlige følelser.
De blir ikke bare sinte, de blir rasende og det blir "svart".
De blir ikke bare glad, de blir overlykkelig og det kribler i hele kroppen.
De blir ikke bare triste, de føler at hjertet knuser i tusen biter.
Igjen og igjen og igjen.
En evig runddans med en tung sekk som er lastet med alle situasjonene de fire bokstavene resulterer i.
Ordene som ikke kan tas tilbake, selv om de ble sagt i et uoppmerksomt øyeblikk.
Handlingene som ikke kan tas tilbake, selv om hun egentlig ikke mente det.
Men verst av alt, alle kommentarene dette fører til.
"du er dum du" "du er bare helt gal" "ingen liker deg" "du ødelegger alltid leken for alle andre" "du er så teit du" "skulle ønske du bare forsvant". 
Dette er det små barn som tar i mot, og fyller selvfølelsen med. 
Små barn som skulle skapt minner for livet og hatt det gøy med vennene sine på skolen.


Jeg som mamma kan ikke være god nok, støttende nok, eller elske henne nok til at det veier opp for alt det vonde.
Og jeg vet akkurat hvordan det føles, for jeg har også de fire bokstavene i journalen min.
Men jeg fikk ikke diagnosen før jeg var voksen, og jeg ser tilbake på en kaotisk barndom hvor jeg kunne unngått så utrolig mange vonde minner om jeg bare hadde fått behandling tidligere. 

Det handler ikke om hvilke "uvaner" man vil ha bort, som sinneutbrudd, dårlig organisering, manglende evne til å fullføre oppgaver og impulsivitet.
Hovedproblemet som fører til symptomene nevnt over er blant annet manglende evne til å regulere følelser og lagre og sortere informasjon.
Informasjon og følelsesregulering som hos mennesker uten adhd i stor grad går av seg selv, men som de med adhd ikke får til på samme måte.
Det påvirker absolutt alt, hvordan man ser på seg selv, hvordan andre ser en, hvor godt man fungerer i dagliglivet og hvordan man skiller viktig informasjon fra uviktig informasjon. Det er det man vil at medisinen skal ha innvirkning på, så man kan lære barnet/seg selv å håndtere følelsene sine og lære hvordan man kan starte og fullføre oppgaver og tenke gjennom handlingene sine. Men kun til det BEDRE. Det er ikke sånn at medisiner vil gjøre at barnet ditt aldri får raserianfall, eller aldri gjør noe impulsivt eller alltid gjør leksene uten å kverrulere. Målet er å få det ned på et mer normalt nivå som gjør at hverdagen til deg/barnet fungerer på en mer tilfredsstillende måte og som gjør en i bedre stand til å få det til. Men det krever alikevel mye jobb. 
Uansett om du velger å kna deigen for hånd eller om du bruker en kjøkkenmaskin, så må du jo alikevel forme bollene og putte de på et bakebrett og inn i ovnen.
Men med en kjøkkenmaskin går eltingen fortere og resultatet blir bedre på kortere tid. Skjønner dere tankegangen?


En gjenganger er at ting "går inn det ene øret og ut det andre". 
Det er et klassisk eksempel på dette med dårlig innlæring og manglende evne til å sortere , mange med adhd VET hva de burde gjøre og hvorfor de burde gjøre det - men de mangler evnen til å gjennomføre det. Og noen ganger klarer de ikke stoppe før det er for sent og de har gjort noe som får konsekvenser i ettertid.
Det er mange grunner til det, men to av de viktigste handler om manglende interesse og det faktum at det kan være vanskelig å skille hva som er viktig fra det som ikke er viktig og prioriteringsrekkefølge. For ikke å snakke om nedsatt evne til å tenke konsekvenser.

En med adhd mangler på ingen måte oppmerksomhet, problemet er at vi er oppmerksomme på ALT.
Hjernen vår tar inn så ekstremt mye informasjon, som mennesker uten adhd har et naturlig filter for.
Se for deg en sil, som filtrerer ut den fine sanden og lar de store steinene og "grumset" ligge igjen.
Den finsiler det man vil ha, og du sitter igjen med ren finkornet sand som kan brukes til å forme et sandslott.
Den du leker med har en sånn sil, men det har ikke du. 
Alt ditt havner i samme bøtte og sandslottet blir vanskelig å forme, for du har ikke silt ut steinene og grumset.
Du kan fortsatt lage et sandslott men det blir ikke like pent og det tar mye lenger tid å få til den formen du ønsker.
Det ender med at du blir så frustrert over at sanden din ikke vil samarbeide og så frustrert over at hans sandslott ble så fint - at du moser hele sandslottet ditt.
Det du har brukt en halv evighet på å forme, uten et tilfredsstillende resultat. 
Frustrasjonen du kjenner over at lekekameraten din kunne lage et så fint slott, når du ikke fikk det til bare fordi du manglet en sånn sil som han hadde.
Du hadde ikke tilgang på det redskapet som gjorde sanden lett å forme og som kunne gjort at tiden du brukte på å lage sandslottet ville vært morsom og gøy. 
I stedet var du frustrert fra dere begynte, for du så med en gang at ditt ikke kunne bli like fint som lekekameraten din sitt.
Og at uansett hvor lang tid du hadde brukt kunne du ikke fått det til like bra.

Det føles urettferdig at det alle andre opplever som enkelt og naturlig  krever så utrolig mye fokus og oppmerksomhet av deg, når de to tingene samarbeider så dårlig. Når hørselen din gir informasjon om at noen sier at du skal gå å finne lekseplanen din, mens øynene dine legger merke til at sokken din har et hull og du tenker at du må skifte sokken eller ta den av. Og når du har gjort det, har du glemt beskjeden du fikk gjennom hørselen din fordi det du så med øynene overtok oppmerksomheten din. 
Når et menneske uten adhd får en beskjed er det for de fleste ganske enkelt å fokusere på den tingen man skal gjøre med en gang - og få det gjort. 
Spesielt med småting som å hente noe, gjøre en lett oppgave, fullføre det å ta ut av oppvaskmaskinen eller fokusere på den man snakker med i telefonen.
Med adhd er man hele tiden oppmerksom på alt rundt, som gjør det utrolig lett å bli distrahert fra det man holder på med eller det man egentlig skal gjøre.
Fordi det hele tiden er så mange inntrykk som fanges opp og så mange ting som leder en over på noe annet.

Det trenger ikke være noe fra det ytre, det kan like gjerne være tankene som avsporer en og selv om man sitter i en skoletime og titter på tavlen og tilsynelatende følger med - så er ikke tankene dine på eventyrsjangre og læreren som gjør sitt ytterste for å levere en bra norsktime. De er langt inne i eventyrverden, du tenker på den gangen du og mamma var på kino og så frost. Og at du den dagen hadde på et veldig fint armbånd. Hvor er det armbåndet nå egentlig? Du ser for deg rommet ditt, alle tingene dine og prøver å se for deg hvor det kan ligge. Så kommer du på at mamma lovet at du skulle få pannekaker når du kommer hjem etter skolen. Og så lurer du på hva klokka er så du vet hvor lenge det er til du skal hjem. Og alt dette skjer på kanskje på få sekunder. Men det bare fortsetter, den ene tanken leder til den andre og vips så har du gått fra å tenke på eventyr til å ta en mental rundtur gjennom minner, hva som skjer resten av dagen, til å komme på at du skal i bursdag dagen etter, til å tenke på den fine barbiedukken du så på toysRus når du skulle kjøpe bursdagsgave til venninen din forrige gang du var i bursdag, til å tenke på at du ikke liker pølse og håper de ikke serverer pølse i bursdagen i morgen, lurer på hva hun får i gave, tenk så kult om hun får en katt, jeg har lyst på katt, farmor har mange katter hjemme, lurer på hva farmor gjør nå, kanskje hun er på jobb. Sist jeg var hos farmor var vi på badeland, jeg har lyst å dra på badeland i dag. Lurer på når jeg blir hentet, mamma sier sikkert nei uansett. Kanskje jeg skal late som at jeg har rømt hjemmefra så mamma får så dårlig samvittighet at hun tar meg med på badeland fordi hun er så glad for å se meg. Så ser du for deg et langt scenario med hvor du skulle gjemt deg, hva du skulle hatt med, du ser detaljert for deg ansiktsutrykket og redselen til mammaen din når hun forstår at du er borte. Du ser for deg at hun ringer politiet, du ser for deg alle som leter etter deg, du ser for deg hvordan de reagerer når de finner deg etc. 
Altså, dette var sikkert slitsomt å lese for deg - men en dag inni et adhd-hode består av uttallige sånne distraksjoner som leder det ene over til det andre og så langt fra det man egentlig skal eller holdt på med at man fremstår som uoppmerksom og fjern. Når man egentlig er hyperoppmerksom bare ikke på det man egentlig skal være oppmerksom på - fordi situasjonen, læreren, de voksne eller vennene forventer det. 
ADHD er ikke en lidelse eller et problem for den som har adhd. Det er et problem og en ulempe for alle rundt. Som igjen gjør at det blir et problem for den som har adhd, fordi man merker så ufattelig godt hvor annerledes man takket være den overoppmerksomme tankegangen som plukker opp alt.
I dagens samfunn er det nesten ingen sjanse for å fungere normalt med adhd hvis man ikke finner metoder eller medisiner som bidrar til at man kan innfri forvetningene og prioriteringene som bidrar til at hverdagen går rundt. Og som på den måten gjør at en kan inkluderes i omverdenen og fungere godt nok til at man får god livskvalitet. Om du har adhd og mener at du ikke har utfordringer som gjør hverdagslivet vanskelig uten medisiner eller andre metoder, så har du ikke adhd. Det er et av kravene for å få stilt diagnosen, den skal gå utover flere situasjoner som hemmer deg såpass mye at du klaffer på nok av kriteriene til å få stilt diagnosen.  

For det er ikke god livskvalitet å føle seg annerledes og mislykket 90% av tiden.
Det ødelegger barndommer, selvtillit, og det reduserer muligheten for den samhørigheten man så sårt søker og et fungerende sosialliv. 
Og det ender ofte med med depresjon og i de aller verste tilfellene selvmord. 
Mange tenker at nå overdriver jeg, og det skulle jeg virkelig ønske - men det er realiteten. 

Det er å stikke hodet i sanden når man hyler høyt om at verden skal tilpasse seg barn med adhd, og at det ikke burde være de med adhd som må behandles for å passe inn og fungere sånn som "samfunnet forventer". Det er helt urealistisk å tro at man kan endre et helt samfunn og alle forventningene som følger med, for barn sammenligner seg hele tiden med andre og det har garantert forstått at det er annerledes og daglig vært i situasjoner hvor det blir veldig oppmerksomt på det. Om man da har det som fanesak at alle skal ta hensyn og barnet ikke skal bli behandlet annerledes eller få prøve ut medisiner eller behandling som kan bidra til å passe inn... Da tar du faktisk ikke hensyn til barnet ditt, du tar hensyn til deg selv og din oppfatning av at du står opp for barnet ditt og kjemper for et inkluderende samfunn. Mens du i realiteten gjør livet til barnet ditt enda vanskeligere, for du skyver det lenger unna det alle barn ønsker - samhørighet og inkludering. Følelsen av å være like bra som de andre og passe inn. 

Det er svært få barn som ønsker å være utskuddet, den som andre ser på som litt rar og som man helst unngår å ta med i leken fordi det alltid ender med å overstyrer alle, ødelegger eller blir så sint at det eksploderer eller blir så trist at det hylgråter. Barnet med adhd ser ikke det, de ser bare her og nå i de øyeblikkene de følelsene kommer. De kjenner på følelser som er så overveldende at for noen kan det å bli fratatt en leke, dultet borti eller utestengt sette i gang samme tristhet som du kjenner når du sitter i en begravelse eller samme gråten som når du klemmer fingeren din i en bildør. Det er intense følelser, som barnet ofte ikke forstår at skyver andre unna fordi det for dem oppleves som helt naturlig og bare "sånn det er", mens for de rundt oppleves det som unaturlig og overdrevet fordi det på ingen måte kan relatere til hvordan barnet som får de reaksjonene opplever det. 
Sett fra utsiden gir jo disse voldsomme reaksjonene på ting man anser som bagateller, og som man ikke kan skjønne hvordan kan resultere i et sånn sinne eller en sånn tristhet til tanker om at barnet er helt ustabilt, at det må ha opplevd traumer, at det ikke er helt "i vater" og at det umulig kan ha det bra mentalt. At det må ligge noe mer bak enn adhd. I noen tilfeller gjør det såklart det, men i mange tilfeller er det bare en av ulempene med å ha de fire ekstra bokstavene i journalen sin. De samme ulempene som i positive opplevelser bidrar til at man føler en enorm lykke, glede, takknemlighet, ekstase og en god følelse som kjennes helt fra tærne og opp i ørene.  Det kribler i hele kroppen. Men det svinger gjerne fort, og det er slitsomt for de rundt. Men det er faktisk enda mer slitsomt for den som har det sånn. Man blir utslitt både psykisk og fysisk. Man trenger hele tiden stimulasjon, enten ved å bevege seg, fikle litt med noe, gjøre tre ting på en gang eller skifte aktivitet fort. Det kan oppleves som fysisk ubehagelig å bli tvunget til å sitte stille og følge med.
Som å holde en person som er veldig kilen helt låst fast mens man kiler alt man kan. Det sier seg selv at den personen vil prøve alt for å komme seg løs?
Dette er følelser som mennesker uten adhd ikke helt klarer å sette seg inn i, en liten del vil nok klare å se det i en viss grad mens en stor del vil tenke at det er strekt overdrevet og at det må løses med å tvinge barnet helt til det aksepterer det, blir vant til det eller innser selv at det er det man skal gjøre.
Ville man gjort det samme med den man holdt fast og kilte? Kilt helt til det gikk over? Sannsynligheten er større for at personen svimer av fordi det ikke klarer mer. På samme måte vil det å tvinge et barn med adhd til å være stille, sitte helt i ro og følge med bidra til å øke mistrivsel og tvinge barnet inn i en tilværelse som er alt annet enn god. For noen er det nesten ulidelig. Og da forsterkes den dårlige adtferden, de løser problemet ved å skape kaos, springe fra plassen sin, kravle på gulvet under pulten. Springe ut i gangen eller låse seg inne på do hvor de tegner på veggene eller drar ut alt dopapiret og avslutter med å kline såpe utover hele vasken. 
Det kjennes litt som at bein, armer, ører, øyne og hode ikke samarbeider på en måte som gjør at de fungerer i harmoni.
De lever liksom sitt eget liv. Fingrene dine vil helst fikle med noe, beina dine vil gjerne tappe borti gulvet når du sitter på stolen, øynene dine vandrer, hørselen din fanger opp litt av det læreren snakker om. Noen ganger klaffer det, læreren snakker om noe interessant som gjør at både øyne og ører følger med, armen samarbeider med å få ned det øyne og ører oppfatter på papiret, og beinet får tappe borti gulvet uten å forstyrre. 3 av 4 samarbeider og resultatet blir bra.
Man får med seg det som blir sagt, man får skrevet det ned og det man lærer fester seg. 

Når man finner riktig medisin vil barnet eller den voksne med adhd få et boost i de reseptorene i hjernen som øker utskillelsen av de signalene som ligger i "belønningssenteret" som er hovedgrunnen til at vi gjør ting vi synes er kjedelige fordi vi vet at det føles bra etterpå. 
Du får en god følelse når tingene på to-do listen din er gjort, når du har tømt oppvaskmaskinen og ser hvor ryddig og oversiktlig kjøkkenet ble, når du vasker klær og får lagt de på plass så du hver dag har rene klær å ta på deg. Du vet at det å lage middag gjør at du får opp energinivået og at det å spise god mat er en god opplevelse. Og at det føles bedre å rydde opp etter at du har laget mat, fremfor å irritere deg over matrester som lukter vondt og synet av stivnet saus og fettete tallerker. Alt av kjedelig oppgaver du gjør, gjør du fordi du vet at det gir en positiv følelse etterpå eller på sikt. Går du på do slipper du å være tissetrengt, vasker du hendene minsker du sjansen for å bli syk, følger du med i timen lærer du noe som kan brukes senere, eller i det minste bidrar til å få karakterene i riktig retning så du senere kan studere det du egentlig vil. Du vet at selv om du antakeligvis aldri kommer til å bruke kunnskapen du nettopp lærte om rumpetroll i naturfagstimen så bidrar det at du var med i den timen - til at du lenger frem i utdanningsløpet ditt kan studere det du vil fordi karakterene dine var gode nok og du møtte opp på skolen. Dette var eksempler, ikke noe som skal tolkes bokstavlig som at ingen med adhd klarer å se det på samme måte.
Poenget her er at signalene hos de med adhd ikke er like sterke, som gjør at motivasjonen for å gjøre ting man anser som uinteressant og kjedelig blir mye vanskeligere enn hos en som har normale signaler. 
For mange med adhd er det vanskelig å se det store bildet, for fokuset er på alle de små detaljene som finnes i det som skjer her og nå.
Barnet tenker ikke over at det å krabbe under pulten gjør at man forstyrrer timen som igjen gjør andre elever irriterte og som får læreren til å bli streng og sur.
For man gjorde det jo for å få bort den kriblende følelsen i hele kroppen og for å få litt avledning fra alle de tusen tankene som kjemper om oppmerksomhet inni hodet ditt. Som til slutt skaper kaos som lettes ved å distrahere det med å gjøre noe annet. Hoppe fra en aktivitet til en annen, fikle med håret, trampe i gulvet, skrible på pulten etc. Dette får utløp på forskjellige måter og det er helt individuelt hva et barn med adhd oppfatter som vanskelig og som leder til de reaksjonene. Det er ingen fasit, og det varierer fra barn til barn. 
Men en gjenganger er det med å konsentrere seg om noe som ikke interesserer en, sitte stille, høre etter, fullføre det man begynte på og ikke bli distrahert hele tiden. 

Se for deg at du er journalist og får i oppdrag å skrive om det som interesserer deg mest for tiden.
 Du er så fornøyd med at du fikk akkurat det oppdraget for det er noe du virkelig brenner for og gleder deg over å få jobbe med.
Så kommer kollegaen din og snapper oppdraget ut av armene dine og sier at nå skal du være moderator på forumet til nettavisen.
Motivasjonen din forsvinner ut vinduet, nå som du endelig skulle få gjøre noe gøy og så vips så måtte du over på moderering som er såå kjedelig fremfor intervjuing og artikkelskriving som er det gøyeste du vet. 

Sånn kan det gjerne føles når man i en skoletime får jobbe med noe man synes er veldig kjekt, og så før man vet ordet av det er timen over og man starter en ny time med noe man ikke interesserer seg for eller liker å gjøre. Mange barn aksepterer at sånn er det bare, og vet at det ikke er lenge til neste time hvor de har et fag som er interessant. Det barnet med adhd låser seg gjerne fast i frustrasjonen over å måtte avslutte det som faktisk var kjekt, følelsene tar ofte over for logikken. Man kan kjenne en ulmende irritasjon som bobler seg opp og som gjør at den neste timen består av sure utbrudd, hissige kroppsbevegelser som å skrive så hardt man kan eller tydeliggjøre hvor kjedelig man synes det er ved å huffe og offe seg og se sur ut.
Eller ta den lettvinte løsningen, snike seg ut på do, late som man er veeeldig tørst og bruke eeekstra lang tid på å drikke - gjerne måtte fylle på drikkeflaska og gå ekstra sakte over gulvet og bort til vasken, bruke ekstra lang tid på å få vannet kaldt og enda litt mer tid på å fylle flaske, tørke flaska og snegle seg bort til pulten igjen. Bruke lang tid på å finne frem pennal, finne frem blyant, finne frem viskelær.
Alt som kan brukes for å drøye det man ikke vil gjøre, frem til det kommer noe man synes er kjekt igjen. 

Det er veldig viktig at dere forstår at det ikke er likt for alle, og at barn uten adhd kan ha mange likheter og problemstillinger til et barn med adhd.
Forskjellen er bare hyppigheten og hvor mange situasjoner det påvirker. Men mest av alt hvor mye det påvirker selve barnet. 
Om man kan få til enkle tiltak som gjør at skolehverdagen går greit, og familiesituasjonen er bra fordi man har funnet gode metoder for å håndtere "problemene" barnet har, så er det ingen poeng i en diagnose. Diagnosen i seg selv er ikke verdt noe om man fungerer fint og får til en bra hverdag uten behov for medisiner og tiltak som krever store ressurser fra skolen. 
Diagnosen har en nytte når problemene går utover både hjemme og skole situasjonen, sosialt liv, barnets selvfølelse og barnets humør.
Og da har du en plikt til å gjøre noe altså, om du ikke kommer noen vei med tiltak og ikke vil gi barnet medisiner så synes jeg du skal lese veldig nøye akkurat nå: Du tar fra barnet muligheten til å bli den beste versjonen av seg selv. Jeg håper du har tenkt godt igjennom konsekvensene av dette og om du virkelig mener at sentralstimulerende medisiner har flere negative bivirkninger enn et liv med ubehandlet adhd. 
Jeg får oppriktig vondt av de barna som må leve et halvt liv uten god behandling fordi de vokser opp hos foreldre som er skeptiske til medisiner eller har lest en artikkel eller fem som er negativt vinklet men som ikke kan sammenlignes med de tusenvis av sidene med god erfaring fra Norge og resten av verden.
Om barnet ditt ikke responderer bra på en medisin finnes det mange flere å ta av. Kjære deg, sett barnet ditt først - ikke fordommene dine!
Og hvertfall ikke fordommene til andre, som alt for lett slenger ut en kommentar over hvor fjernt det er å sette så små barn på "narkotika".
Det kan ikke sammenlignes med å kjøpe amfetamin på gata, det er terapeutisk bruk, ikke misbruk.
Alt handler om mengde. Så vær så snill og legg den ballen død.
Respekter at det finnes barn med ADHD, og at det ikke handler om oppdragelse eller latskap.
Prøv å sett deg inn i frustrasjonen vi føler daglig, ikke fordi vi blir slitne (selv om vi blir det også!) men fordi vi ser at barnet vårt strever så utrolig mye hver dag. 

Jeg og Malin går på Elvanse, det er relativt nytt i Norge men har blitt brukt flere år i andre land.
Det finnes tusenvis av brukererfaringer på nett, de fleste er overlegent positive. 
For meg har det utgjort en så stor forskjell at jeg sliter med å beskrive det.
Lykke kanskje?

Malin hadde første dagen med medisinering i dag, jeg er spent på fortsettelsen og håper at medisiner i kombinasjon med terapi kan gjøre at hverdagen hennes vil bestå av mindre tårer og bedre livskvalitet. For det fortjener hun, og det har hun rett på. 
Vi bor i et land hvor barna våre får langvarige utredninger, oppfølging, rettigheter og medisiner - helt gratis! 
Og det kan jeg også få med når jeg først er i gang, det er INGEN som får "kastet på seg" en adhd diagnose.
Det krever utrolig omfattende testing, samtaler, observasjon og så mange skjemaer som skal fylles ut at man blir utmattet av mindre..
Og selv da, om det er den minste tvil om at diagnosen ikke stemmer - så testes det til man har klarhet.
Det er ikke nok å være litt surrete, uoppmerksom og vanskelig. Det kan alle barn (og voksne) være!

Hvis du lurer på hvorfor det har eksplodert med diagnosebarn de siste årene, så handler det om at BUP har fått mye større ressurser enn tidligere som resulterer i at flere barn blir fanget opp og får hjelp og utredning. Og det er en himla bra ting, som bidrar til at tusenvis av barn får en bedre barndom med støtten og hjelpen de fortjener.
Det er ikke plutselig født mange flere adhd-barn, det har bare blitt ansatt flere som kan utrede og behandle.

Jeg håper så mange som mulig kan dele, eller snakke om dette.
Det kan utgjøre en så stor forskjell om kunnskapen og åpenheten rundt ADHD kan bli litt større og fordommene og misforståelsene litt mindre.
Takk <3

Bokstavbarn.

Okei, nå er det nok mange som lurer på "hva som har skjedd".
Etter tre år med bekymringer og utfordringer tror jeg rett og slett at jeg fikk en liten smell.

Når utredningen i Oslo ble fullført ventet vi i noe som kjentes ut som en halv evighet på å få svar.
Jeg var lettet først, nå var det endelig tatt tak i og nå skulle vi få avklart det.
Så ble jeg nervøs. Så satte jeg i gang en omfattende tankeprosess hvor jeg omtrent evaluerte hvert eneste valg og hver eneste "feil" jeg som mamma kan ha gjort som kunne resultert i de problemene Malin har. Parallelt med at skolen hadde tett oppfølging og bekymring. Og Malin sin hverdag besto av frustrasjon, tristhet, sinne, avvisning, utfrysing, erting og en kamp hver morgen og kveld for å slippe legging og en ny skoledag.
Jeg tenkte meg omtrent i hjel, og jeg brukte så mye tid på å lese meg opp at jeg tror jeg kunne tatt en eksamen om medisinering, forskning og psykologi som omhandler adhd og bestått med en sterk 5er. 


Du vet du har et problem når du har lest alt du kommer over av informasjon på google om
 "Elvanse" uten at det er nok. 
Så leser man alt man kommer over om "vyvanse" fordi det finnes mer informasjon på engelsk. Så finner man ut at legemiddelindustrien kaller det NRP104 / LDX og at man får opp forskningsstudier, resultater og meterlange sider med informasjon som består av et legespråk jeg egentlig ikke forstår men som jeg googler meg frem helt til jeg forstår betydningen av alt.. Og sånn er det med omtrent alt annet. Det blir nesten en tvangstanke, hver problemstilling eller diagnose/medisinske tilstander vi er borti leser jeg meg ihjel på. Jeg er den slitsomme pasienten som irettesetter og i noen tilfeller faktisk (uten å fremstå for selvsikker..) kan mer om spesifikke medisiner fordi de fleste leger ikke har tid til å lese alt som finnes av ny informasjon og forskningsstudier om spesifikke legemidler.
Jeg har Tidsskriftet, felleskatalogen, legeforeningen, NHI, forskning.no og helsedirektoratet som "mest brukte" i nettleseren min. Google er selvsagt nr 1. 
Og den kunnskapen kommer til å bidra til at jeg kan gi Malin bedre omsorg og mer forståelse som igjen gjør at hverdagen hennes blir bedre.

Jeg vet at dette ikke er noe som interesserer alle, men jeg kommer nok til å skrive en del ADHD relatert fremover for å dele kunnskap og forhåpentligvis bli kvitt mange av fordommene og uvitenheten rundt adhd.
Og forhåpentligvis hjelpe andre som sitter som et spørsmålstegn etter at de har fått diagnosen stilt på seg selv eller barnet sitt. 
Kanskje noen får ett nytt syn på "drittungen i klassen som gjør livet surt for alle andre og helt tydelig mangler oppdragelse"..

Som dere kanskje har skjønt, har Malin fått diagnosen nå.
Og som jeg har vært åpen om tidligere, jeg har ADHD jeg også.
Og for øyeblikket en hvilepuls på 95 og et stressnivå som ikke står til alderen. Det verste er at den høye pulsen i seg selv gjør meg stressa!
Det laveste jeg har målt er 86. Og da hadde jeg nettopp våknet.
Så nå dropper jeg pulsmåling ørten ganger om dagen og venter til jeg føler meg mindre stresset 24/7.
Satser på at både puls og stressnivå gradvis går nedover, for det gjenstår bare resultat på ultralyd av nyrene til Fillip og sjekk av nyrefunksjon og status på resten av det som kan sjekkes med blodprøver. Og såklart blodtrykk og undersøkelse.
På tirsdag er det møte hos BUP for å finne ut av behandling for Malin.
Etter 2 Juni kl 10 når Fillip sin kontroll er over satser jeg på at skuldrene er nede i normalnivå en stund.
Og selvsagt at Fillip fortsatt holder seg stabil og innenfor de grenseverdiene som ikke krever videre behandling.
Vi har allerede fått unnagjort årets besøk på medisinsk genetikk på riksen, for å gi oppdatert informasjon og ta nye bilder av Fillip.
Det er ingen tvil om at det er et syndrom, utfordringen er bare å finne det som klaffer til alle problemstillingene han har.
Jeg har pløyet sjeldnediagnoser.no og frambu i håp om å finne et syndrom som kunne klaffe - men det gjorde meg bare mer deprimert så jeg la den ballen død for en stund siden og overlater det til mennesker som jobber med det hver dag. Som ikke påvirkes av å lese om syndromer som gjør at man dør i barneårene, har lav forventet levealder, eller andre grusomme ting som går mye mer innpå en mamma som leser for å finne svar om sitt eget barn og som kjenner tårene velle opp fordi det kommer bilder oppi hodet av ens eget barn kaldt, dødt og begravd hver gang man leser de ordene.
Jeg nekter å forholde meg til at microcephaly gir lavere forventet levealder, Fillip har knust alle spådommer sålangt så hvorfor skal han ikke kunne slå den også. Enkelte sorger kan man ikke ta på forskudd, nyt her og nå - ingen vet hva fremtiden bringer.
Visste dere at syndrom bare er et medisinsk uttrykk for en sammenstilling av symptomer og tegn som ofte opptrer sammen? 
Og hvorfor er man egentlig så opptatt av å gi barn en diagnose? 
Det er flere grunner, men i all hovedsak for å kunne gi optimal behandling, en viss pekepinn på sykdomsforløp og  på hva som er sannsynlig at man kan forvente/ikke forvente at den med diagnosen eller syndromet skal klare. Og ikke minst masse kunnskap om hva som kan hjelpe for de ulike tilstandene. I stedet for å famle i blinde kan man begynne med de tingene som er kjent for å fungere for akkurat den problemstillingen eller medisinske tilstanden. 
Og ofte gjør det at man får bedre nytte av behandling eller hjelpetiltak fordi enkelte diagnoser og syndromer responderer bedre på en type behandling eller pedagogiske hjelpemidler/metoder. Selvsagt individuelle forskjeller her altså, men det bidrar hvertfall til at man har et bedre utgangspunkt.

Du kan sammenligne det med å spille et tv-spill: Du har akkurat startet å spille et nytt spill og skjønner ikke stort.
Du mister masse liv og må begynne på ny om igjen og om igjen.
Du kommer ingen vei, prøver ulike ting med dårlig resultat og skal til å gi opp.
Så går du på en "sekk" som inneholder alt du trenger til å komme til neste nivå.
Om det er ekstra liv, en håndgranat eller en rad med gullmynter -  vips har du kommet deg til neste level og du har endelig skjønt spillet.
Men det kommer såklart hele tiden nye baner med nye utfordringer, men det løser seg fordi du finner nye sekker som inneholder det du trenger for å komme deg videre. Om du ikke fant sekken i første level, hadde du ikke kommet deg videre og antakeligvis gitt opp spillet til slutt.
Men om du hadde lest hva spillet gikk ut på og hvordan du skulle spille det, hadde du kunnet løse det hele mye raskere.
Hver diagnose har ulike "sekker" med redskaper som kan brukes for å forbedre livskvaliteten (eller komme til neste nivå, noen ganger er det lettere å skjønne hva man vil frem til om man bruker metaforer) og hvis man vet hvilken sekk som inneholder det man trenger, kommer man seg mye fortere i mål. 
Da er det logisk nok en fordel å vite hva spillet går ut på, altså ha en diagnose. 

I tillegg er det som regel en diagnose som utløser rettigheter og gir en krav på tilrettelegging og støttetiltak. Man må ha et navn på papiret. 
Og vips så har man støtteapparat tilgjengelig. Så lenge man vet hva man skal be om eller er heldig og får en saksbehandler/behandler som ikke er av typen som nesten "holder tilbake" informasjon om rettigheter eller rett og slett ikke har nok kunnskap til å viderformidle hva man kan søke om eller ha krav på.
Det finnes heldigvis store mengder med erfaringer og kunnskap på nett. Både i forum, på google og på offentlige nettsider. 
Et av de beste rådene jeg kan gi, er å finne en gruppe med mennesker som er i samme situasjon som deg.
Om det er adhd, bipolar lidelse, leddgikt, ME, psoriasis, melkeallergi, autisme eller alt det andre som finnes av diagnoser.
Det er GULL verdt å lese andres personlige erfaringer, da plukker man opp gode tips til alt i fra hva man bør spørre legen om ifht medisinering og behandling, til hvordan man skal formulere en søknad for at det skal være større sannsynlighet for at den går i gjennom.
Det finnes nesten ingen grenser for hva man kan få svar på, og det hjelper så enormt om man for eksempel har en dårlig behandler eller ikke føler man kommer noe vei. For hvem kan gi bedre tips enn mennesker som har hatt samme problemstillinger og funnet en løsning?  :-)

Nå runder jeg av før det blir alt for langt og tørt.
Det er vel strengt talt det allerede, men det er så deilig å få utløp for noe man har tenkt og grublet på over lang tid.
Og om det kan hjelpe noen eller bidra til at fordommene blir mindre så er det en stor bonus for alle parter :-)
 

State of mind

For noen uker siden oppdaget jeg Halsey ved en tilfeldighet.
Stemmen hennes og tekstene er one of a kind. 
Sært, ikke for alle men for meg gir hun total avkobling og gåsehud hver gang jeg hører på sangene hennes.
Hun er bipolar, 21, exen til norske Lido og har en oppvekst bak seg med mye flytting og nye byer. Sånn blir det god musikk av!
I tillegg er hun like flink live, og det er ikke en selvfølge lenger. 


Enjoy! Resten av sangene finner du på spotify, youtube osv.
 

Flashback

I fjor hadde vi sommerfest hjemme hos oss, jeg fant igjen bildene helt tilfeldig og tenkte jeg skulle dele så den deilige sommerfølelsen jeg fikk kanskje smitter over på deg også ;-) 




Jeg husker jeg brukte såå lang tid på å dekorere, handle inn pynt og alt jeg kunne tenke meg at kunne passe inn på en sommerfest.
Det skulle egentlig være i hagen, men så kom det en regnskyll og det blåste så mye at det hadde blitt mer høstfest enn sommerfest. Så da flyttet vi det inn, og lot dekorasjonen stå for sommerfølelsen :-)



Jeg var en smule skeptisk, for jeg vet så alt for godt hvordan et hus kan se ut etter en hjemmefest.
Det gikk heldigvis ikke såå galt for seg, litt champagnesprut i taket og klissete gulv. 
Dansing på bordene til langt på natt og supergod stemning :-)



Det var litt av en vaskejobb dagen etter, men det var heldigvis verdt det!
Faktisk så verdt det at jeg tror vi må ta en reprise i år :-)



Jeg handlet det meste på søstrene grene og panduro,  vi lagde geleshots og sørget for å ha masse isbiter, lime, sitron og annet man kan trenger for å blande seg en drink. Gjestene trengte bare å ta med alkohol, vi sørget for grillmat og snacks :-)



Fikk du litt sommerstemning nå?
Jeg teller ned til kalenderen viser sommer og håper vi får MASSE sol i år :-)
 

Saftig god focaccia ala casa italia

Oppskriften er hentet fra facebooksiden til Casa Italia HER.

1 kg.mel
1/2 l. vann 
2 ts. salt
2 ts. sukker
1 pose tørrgjær
1/2 glass oliven olje
Eltes sammen så legger du den utover en bakeplate som en litt tykkere pizzadeig.
Passe mengde rosmarin og grovt salt på toppen.
stekes i ca. 20 min på 200gr.
-NYT-

Tiger i klem.


I dag hentet jeg denne lille blide tigeren i barnehagen <3
Han gikk foran meg og pedlederen som snakket, og de foran oss lukket opp døra og før vi fikk stoppet han smalt døra igjen rett på hånda hans.
Typisk nok en tung smekkdør som ble helt lukket, så fingeren blir nok blå både foran og bak. Blødning under huden og skikkelig hoven :(
Smerteterskelen hans er helt ekstremt høy, han gråt kanskje ett minutt og så fikk han plaster og så var alt fint igjen.
Jeg har selv klemt fingeren et par ganger i løpet av oppveksten og da har det verket i flere timer, om ikke dager.. 

Plaster på fingeren og gliset på plass :) 

Nå skal vi nyte den siste timen før leggetid med sofakos og kanskje en liten luftetur.
Kjenner energinivået er relativt lavt etter en natt med alt for lite søvn, men nå er det heldigvis snaaart innafor å kræsjlande på sofaen med netflix.
Oppskrift på foccacia kommer straks!
 

Morgenkvalme

God morgen! 

Her kickstartet den med en superhappy Fillip som hoppet på meg, sprinkelsenga hans står rett inntil vår så han fungerer ypperlig som vekkerklokke.
Det ble litt i seneste laget før hodet traff puta i går så kjenner at dette blir en "8 kopper kaffe" dag.
Litt senere i dag skal jeg møte mammaen til ei i klassen til Malin og spise lunch.
Sist ble det nesten tre timer med nonstop skravling, veldig koselig å prate med andre mammaer, særlig når man har barn i samme klasse :-)


Malin har arvet morgengrettenheten min, men en gang i ny og ne våkner hun blid som ei sol.
Det var en sånn dag i dag, og det passer helt perfekt når man føler seg halvdød og teller ned til kaffen kan inntas og unger er sendt avgårde med pakket matboks, riktige klær og ansiktet fritt for melkebart og skinkeost.


Jeg kjøpte disse glassene på harryhandelen i går, de var så søte synes jeg!
Helt perfekte for hjemmelaget smoothie :-)
Fant de til 22kr på godishuset på svinesund. 
Og en hel hau med annet dilldall.
De har interiør i andre etasje og der finner man mye av det samme vi har i interiørbutikker her men til en helt annen pris.
Godtebutikk for voksne rett og slett. Mannf og barn kan etterlates i etasjen under hvor de har gud vet hvor mange kvm med godteri fra gulv til tak.



Jeg har funnet ut at smoothie er helt perfekt som frokost, jeg våkner med kvalme hver eneste dag og det er så irriterende. 
Det gir seg utover dagen heldigvis, men alikevel.
Antakeligvis bivirkninger av medisinene så jeg tenker å høre med legen om jeg kan få noe kvalmestillende til det gir seg.
For det gjør det som regel etter et par uker, men et par uker er lenge når man er kvalm hver dag ;-)
Det kjenner nok de fleste gravide seg igjen i! Føler meg jo nesten som i første trimester igjen. 

Ps! Litt senere i dag legger jeg ut oppskrift på den supergode foccaciaen til Casa Italia!



 

Når du starter dagen med å stå halvnaken foran feieren..

Mamma bor som kjent vegg i vegg med oss, og hun kommer støtt og stadig innom for å si hei, passe ungene litt eller drikke kaffe..
Så når det ringte på døra tenkte jeg at det bare var hun som kom dinglende, og hadde ingen betenkelighet med å åpne døra i nattkjole som såvidt dekker det nødvendigste samtidig som den er ganske gjennomsiktig.  Men det var feieren! Så der sto jeg med bare ben og uten bh..
Skulle likt og hatt utrykket mitt på film da altså, jeg ble MILDT sagt flau.
Og veldig takknemlig for at det ikke blåste for mye..
På toppen av det hele hadde vi ingen stige så han må komme tilbake igjen,  da skal jeg hvertfall være forberedt å åpne døren med anstendige klær! ;-)



I går fikk jeg endelig spist på Casa Italia igjen, jeg har blitt helt opphengt i den restauranten for det er et av de få stedene som serverer helt hjemmelaget mat på ekte italiensk vis til en billig penge. Jeg har vært på matlagingskurs der tidligere, og det kan virkelig anbefales. 
Han baker foccacia hver morgen og det er så saftig og smakfullt at jeg får vann i munnen bare av tanken.
I tillegg har jeg lært å like olivenolje! Jeg spanderte på meg en flaske dyr og god olivenolje derfra for en stund tilbake, den havnet sørgelig nok utover hele kjøkkenbenken, skapene og gulvet etter et uoppmerksomt øyeblikk med Fillip hjemme..


Ah! Foccacia dyppet i olivenolje <3 
Rosmarin er undervurdert, jeg visste knapt hvordan det smakte eller hvordan det kunne brukes før jeg smakte det i maten på Casa Italia.
Jeg har prøver å bli litt flinkere til å smake på nye ting og ikke minst eksprimentere litt mer på kjøkkenet.

Etter at kjøpesenteret i byen utvidet og åpnet flere restauranter har det gått dårlig for mange i gågaten og flere restauranter har måtte legges ned.
Det hadde vært helt krise om Casa Italia hadde blitt en av dem, for det finnes ingen som lager bedre carbonara og nå har han i tillegg fått en isbar og jeg ser for meg varme sommerdager med italiensk is og lunch i sola.
Så da gjør jeg mitt ytterste for å spre budskapet om fantastisk god mat, som er verdt de tre minuttene det tar å gå fra storbyen til gågata i Sarpsborg.
Jeg sendte akkurat melding til eieren (som er italiensk men snakker svensk) med spørsmål om jeg kunne være så grei å få lov til å dele oppskriften på foccaciaen så de som ikke bor i nærheten av Sarpsborg kan få en liten smakebit på casa italia sin fantastiske mat.
Han legger ut oppskrifter på facebooksiden sin, søk opp casa italia og bla litt nedover så finner du garantert noe som frister.
Så satser jeg på at jeg kan legge ut oppskrift på foccacia i løpet av dagen :-)
Jeg er usikker på om han vet hva blogg er, men jeg satser på at han deler oppskriften alikevel. 

Nå skal jeg ordne meg kjapt og så blir det litt harryhandel med Henriette før henting av unger.
Fordeler og ulemper med å ha Nordby 17 min unna, jeg har heldigvis kommet over det stadiet hvor jeg hamstret alt mulig rart bare fordi det er såå billig ;-)

Ha en fin dag! :-)

 

Eksponering av barn i sosiale medier :

Sånn, etter ørten timer med knoting og frustrasjon over å ikke klare å knekke koden på hvordan man komprimerer en video:

Ekstremt kleint startbilde men jeg orker ikke tanken på å lese meg opp på hvordan jeg skal bytte bilde eller redigere en video så det får bare være ;)

Del gjerne om du er enig! 
 

Snart ser du meg på tv!

Se for deg at du skal ha et tv-team inn i stua de, som skal intervjue deg på film ganske tidlig på morgenen. 
Du har såklart stilt alarmen på grytidlig vekking så du IKKE trenger å stresse og får mer enn god nok tid til å ordne deg og være klar mentalt.
Så sover du over alle alarmene, du har 3 usammenhengende timer med søvn bak deg og du har enda ikke støvsugd, vasket gulver eller funnet frem klær. 
Der har du meg vettu! ;-)
På et kvarter gikk jeg fra usminket, hår til alle kanter, pysj og morgentrøtt ansikt til påsminket våkenhet, hår i noenlunde grei form og brukbare klær. 
Jeg var så stressa, mamma kom heldigvis inn og vasket over gulvene så jeg fikk en ting mindre å tenke på. 

Sminkingen ville jeg vanligvis brukt lang tid på når det er en såpass spesiell anledning men i dag tok det under ti minutt og jeg føler jeg så brukbar ut alikevel.
Krysser fingrene for at kameraet ikke får frem ringene under øynene og at håret ikke sto til alle kanter ;-)

Eneste irritasjonsmomentet er at jeg ikke rakk å få brynene greie, så håper det ikke blir alt for synlig. 
Det er sånne ting som irriterer meg grenseløst, for det ser så dumt ut. 
Men men, nok overfladisk pjatt ;-)


Nå har jeg et par timer hvor jeg kan nyte at stuen er ryddig og ikke minst at gulvene er fri for klissete merker etter ungene og at hybelkaninene ligger godt plassert i støvsugerposen hvor de hører hjemme.
Det er ikke hverdagskost å ha det så ryddig altså, vanligvis er det en salig blanding av leker, fargeblyanter, papirer og annet krimskrams som på merksnodig vis spres over hele huset uten at noen egentlig vet "hvordan det havnet der". 



Jeg har en god magefølelse for intervjuet og føler at jeg hvertfall fikk sagt noe av det jeg hadde tenkt på forhånd.
Ikke det beste utgangspunktet med så lite søvn og veldig liten tid til å forberede meg men det får nå være så, det er jo uansett ingenting jeg får gjort med det nå :-)
Siden jeg allerede var i "kameramodus" tok jeg rett og slett og spilte inn en videoblogg.
Den lastes opp nå og legges ut på bloggen om ikke så alt for lenge.
Håper den faller i smak, det er hvertfall et tema jeg er veldig engasjert i og som jeg håper at kanskje kan gi folk et nytt perspektiv på en sak som mange er opptatt av. Filmet med speilrefleksen så kvaliteten skal hvertfall være ganske bra, men det gjør at det tar litt tid å laste den opp på youtube. 


Nå venter jeg på en venninne og rekker forhåpentligvis en rask lunch før henting av barn.
Jeg er tilbake på bloggen for fullt nå så jeg tar gledelig i mot forslag til temaer jeg kan kan skrive om eller innspill på ting dere ønsker å lese mer om.
Ha en fin dag! :-)




 

Les eldre innlegg ↓

Profilbilde

Jeg heter Linn Thorsen Mikkelsen og er 20år gammel. Mamma til Malin (4) Fillip (0) og stemor til Nicolay (6). Bor sammen med mannen i mitt liv, Halvard (28) i et koselig rekkehus i Fredrikstad.

Ble gravid og flyttet ut som 15åring, var hjemmeværende med Malin i tre år før jeg begynte på skole igjen. Så viste testen positiv igjen som 19åring, og lille Fillip kom 9 tunge og usikre måneder senere. Fillip har medfødt nyresvikt, og vesicoureteral reflux. Det gjør at vi er mye inn og ut av sykehus, og at han krever litt mer enn andre babyer på samme alder. Men vi er med godt mot, og nyter den lille gutten vår. Han er et lite mirakel!

Fremtidsplanene er litt usikre, men om alt går vår vei fortsetter jeg på utdanningen min neste år. Første prioritet nå, er å være hjemme og kose meg med ungene og følge opp utredningen til Fillip.

Er veldig glad i interiør og oppussing, så det er ikke sjeldent at jeg står med malekosten i hånden eller flytter rundt på møbler. Liker også veldig godt å lage mat og bake, så det går endel tid til det også.

Trives godt med livet mitt, og føler meg heldig som har alt allerede i en alder av knappe tjue år.

+ Følg på blogg.no
+ Kontakt

Annonser

Meny

Kategorier

Arkiv

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av Silje Lien Design
hits